Det så stygt ut en stund da jeg rulla inn på en bensinstasjon i Ballangen med punktert dekk, gummien var slitt helt inn til corden på begge frontdekka og det eneste jeg kunne gjøre var å skaffe nye dekk. Reservehjulet holdt inn til Narvik der det ble to splitter nye Continental-dekk. Det fine med situasjonen var at jeg nå kunne kjøre over 80 km/t uten risk for å dra på meg prolaps av all ristingen i ratt og bil. Ferden gikk videre vil Tromsø der Arve og Vibeke bød på sushi og mack.

Åsmunds rapport fra i fjor var en stor inspirasjon i planleggingen og gjorde også at valget falt på Maribell sjøbuer i Kvaløyvågen. Turen ble bestilt i januar og allerede da var eneste ledige 3 uka i juli, sånn ble det. Onsdag morgen lasta jeg av bagasjen ute ved Kvaløyvågen og plukka opp turfølge på flyplassen. Gutta var allerede småbrisne på cava, og ulastelig antrukket i matchende Savagear klær. Etter å ha stappa bilen full av mat, øl, sjampis og sild bar det ut igjen til kveiteland.

Onsdag og torsdag blåste vi inne, det vil si, vi tok noen turer i sundet mellom kulingbygene og testa steinbiten. Det ble en håndfull til slutt, men på ingen måte med de vektene vi ble forespeilet av flere tipsere. “Så mye steinbit vi gadd mellom 5 og 9” – stemte ikke helt for vårt vedkommende.

 

Det skal nevnes at Sverre dro desidert flest steinbit, alle på en modifisert (les: delvis filetert) Scary Jerry.

På torsdags kvelden fikk vi besøk av den andre gjengen som holdt til på campen på Ringvassøya, Vilhelm, Kjell og Andreas, samt de lokale storfiskerne Kim og Øyvind. Det ble grilla steinbit i grillhytta på Maribell,og stemninga var god.

Fra fredags ettermiddag og utover var det meldt avtagende vind og oppholdsvær, og vi planla å reise ut av sundet for å komme til bedre kveiteplasser. Øyvind tilbød og stille som lokalguide, noe vi selvsagt sa ja takk til. Sverre får æren av å være dekksgutt under kaptein Øyvind, for anledningen i Ingemars båt. Etter rundt 10 drift på tre plasser inne i Svenskesundet, uten å kjenne noe hører vi hoiing fra Øyvind. Sverre kjører turens første kveit og vi tre andre vevar opp og kjører bort for å overvære seansen. 

Vi var tydeligvis i rett område og trykte videre. Drifta var økende og nådde 3,5 knop før vi bestemte oss for å bytte plass. I mens hadde vi et par kontakter, og jeg fikk på en liten kveite på hel sild.

Vi fiska hele natta men det ble ikke noe mer. Turens første langøkt på 12 timer hadde gitt 3 kveiter, dog av varierende størrelse. Vi var tilbake på kaia kl 6 lørdags morgen, og fikk 3 timer søvn før guide nr. 2 kom brasende inn på rommene med Jenny Jensen på full guffe. Kim ville bli med som fulltidsguide og stilte uten stenger, for som han sier det selv, “kveitfeske e jo i bunn og grunn dørgandes kjedelig”. Kl. 11 lørdags morgen tøffa vi ut i kvernøen i strålende sol og rolige vindforhold, planen var yttersia.

Etter et par resultatløse drift kjører Kim båten overfor en skalle som har levert tidligere. Her ute sørger vinden for drifta og vi fisker oss effektivt over skallen tre-fire ganger før det smeller hos Calle. Jigstick’en får kjørt seg da bremsen er stilt knallhardt. Ingen nanablagbrems her i gården. Etter en kort men spennende fight får Kim satt kroken og en 20+ ligger på dørken.

 Med en lengde på 122 cm snakker tabellen om over 20 kg, og Calle var storfornøyd.

Kim hadde levert som guide og kunne senke skuldra, vi andre hadde beintrua og vi fortsatte. Med god drift over skallen setter Bjørn seg fast i bunnen med silda si, men får den raskt løs igjen. Han sveiver som en gal for å hindre nytt bunnhugg da det smeller til og ei kveite bråsnur med Bjørns sild i kjeften. Utraset er heftig og vi andre sveiver opp for å kunne kjøre etter fisken. Akkurat i det vi er oppe og fisken har tatt 50 meter snøre blir det slakt. Vinkelen ble litt for stor og braiden kappa mot toppen av skallen. “Æ vil ikkje gjøre vondt værre, men den der var stor”, sier Kim trøstende. Bjørn er i kjellern, og vi føler med han.

Søndag sov vi til kl 11 for å bli redo for en ny langøkt, og vi var på sjøen rett før full fjære for å fiske oss oppover floa. Dette var første dag uten guide, så vi studerte kartplottern og bladde frem kartutskrifter laga på mørke vinterkvelder. Et forsøk inne i den oppskrytte Smalbukta resulterte kun i ulker, en av dem særdeles sulten.

I det samme område som vi hadde to kontakter dagen før er det mange skaller med lik topografi, og med passende sørøstlig vind drifta vi oppover en skrent i 1,5 knop. Etter 4 dager med intens konsentrasjon uten annet enn et par usikre kontakter kom det klassiske kveitenappet, det der stangtuppen retter seg ut fra den naturlige bøyen jiggen utgjør, før to kraftige napp følger, så blir stanga pressa ned i sjøen. Brems på full og smakk, fast fisk – enn så lenge. Etter 5 sekunder i himmelen, blir det slakt. Krokfestet løsna, og jeg står der som en idiot. Trua steg selvsagt ca. 1000 hakk og vi fiska videre ut på et platå på rundt 30 meter. Etter ti minutter var vi kommet til en ny oppoverbakke da det blir bom stopp, og jeg står der i 3-4 sekunder og sier til meg selv at “detta er bånn”. Men endelig, etter en god håndfull år som sportsfisker fikk jeg oppleve det klassiske plutselig-begynte-bånn-å-røre-på-seg-nappet, og oppmerksomheten rettes mot meg idet folk ser at det er liv i stanga likevel. Jeg ønsker å kjøre C&R og har hard brems hele veien, og etter to runder opp og ned får Sverre satt kroken klokkerent i underkjeven. Klam på ryggen og akutt senebetennelse i venstre biceps – men ubeskrivelig glad. Vi er to mann som løfter den ombord og legger den på dekk der vi legger over Calles Palestinaskjerf for å få den til å roe seg.

Fisken ligger i ro under måling av lengde og poseringsbilde, og vi er to mann som løfter den over ripa og jumper den uti etter mindre enn to minutter på dekk. Fisken slår kraftig med halen allerede før den når vannet og gir oss en kalddusj før den suser ned som en prosjektil. Lykke!

Jeg spretter en mack og fisker lite resten av dagen, de andre gutta derimot er gira etter nok en bekreftelse på at vi er i rett område. Både drift og vind dør dessverre av og vi er tvunget til å gå over på jiggtrolling. Vi troller oss over nye skaller, og oppover renna langs Bukgattøya, og ettersom havet er helt flatt benytter vi sjansen til å komme oss helt ut til det åpne støvelhavet. Selv ute ved Brunskjæret er strømmen så svak at vi må ha stadige gasspådrag for å simulere drift. Etter fire resultatløse timer med jiggtrolling bestemmer vi oss for å oppsøke strøm inne i sunda. Vel inne i sundet finner vi ut at selv her er det klinisk fritt for drift, selv på halv flo, så motoren forblir på. Vi prøver etpar av de plassene der svenskene visstnok skal ha fått haugevis av kveiter tidligere, uten noe som helst liv. Det er tydelig at vi gjør noe feil. Er mangel på operativt sentralnervesystem hos agna våre en utslagsgivende faktor? Vi kjører oss rundt Nebbevikøya, oppsøker smale sund, men strøm er ikke å finne. Rask rådslaging tilsier å spare kreftene så vi kjører inn igjen for litt etterlengtet søvn.

Noen timer med kveitedrømmer seinere er vi på plass i båten til nest siste fiskedag, mandag. Champagne til frokost på vei ut øker trua, i hvertfall for en kort periode. Vi beveger oss nordover til området vi var på igår, men fremdeles finnes det ikke drift. Jeg inntar igjen rollen som heltids kaptein og styrer båten mens de andre tre fisker. Sverre fisker bakerst da han plutselig sitter der med drøy bue i stanga, og på en særdeles avmålt måte gjør han oss andre oppmerksomme på at han muligens har fisk. Jeg får stoppa båten, fleksen i Kenzakien er drøy, og selv en pessimist som Sverre ymter frempå at dette kan være bra fisk.

Når kveita viser seg i overflata ser vi at den ikke sitter i munnen, men derimot i området rundt gattet. Skuffet huker Sverre kroken av i vannet og lar den svømme ned igjen uten mer oppstuss. Kjedelig, men en morsom fight. Vi anslo fisken til rundt 15 kg, så det hadde nok ikke vært ny pers uansett.

Vi fortsetter å prøve nye skaller, men det er lite liv og etter 6 timer med jiggtrolling begynner vi å gå litt lei. Vi bestemmer oss for å bevege oss sørover igjen, men først et stopp på Nord-Beverøya for å teste rødspetta. Den evige rødspettejeger CO var ikke uenig.

Etter tre kvarters fiske får endelig CO napp, og vill jubel blir på sedvanlig vis erstattet med tankefull andektighet. Lovnader om kniv i skallen til første rødspette ble bytta ut med kyssing, stryking og varsom gjenutsetting.

Vi gav oss etter dette og satte kursen sørover, på veien stoppa vi for å trolle oss over en interessant frittliggende grunne. Igjen er det Sverre som får kjenning, denne gangen en korrekt kroket småkveit på 2-3 kg som raskt blir sluppet ut igjen.

Tirsdag og siste fiskedag legger vi opp til en monsterøkt, med fokus på Svenskesundet. Drifta er litt bedre i dag, med både Uerholmen, Bruna ögat og Staget forblir resultatløse. Vi beveger oss innover til Brekket, prøver noen timer der, før vi flytter oss noen hundre meter mot noen til nå uutforska grunntopper nærmere land. Drifta har igjen stilna, så vi holder liv i båten og føler vi får mer og mer teken på jiggtrolling. Mannskapets samla erfaring tilsa før turen at det gjaldt å jobbe mye med jiggen for å få kveita til å ta, noe vi etterhvert fikk en motsatt oppfatning av. Carl Oscars neste hugg kom også når han holdt stanga helt i ro en meter eller to over bunn.

Vi dekker øya med et skjerf og fisken forholder seg rolig under hele seansen, og kan settes tilbake forhåpentlig uten varige men. Kveiteforsker Audun Rikardsen som vi møtte på sjøen dagen før forteller at foreløpige merkingsresultater tyder på god overlevelse ved C&R. Vi lar eventuell tvil komme fisken til gode.

Bjørn var eneste som ikke hadde fått større kveite, og selvom han både hadde fått arten og hadde fått kjent på et skikkelig utras slik han ønska før turen, så vi i øya hans at han var sugen på å lande ei større kveite. Han var nære ved to dager tidligere, og nå fikk han nok en kontakt av den heftige sorten. Med skjelvende stemme konstaterer han fast fisk og fisken tar raskt snøre. I det vi snur båten for å kjøre etter gjør fisken et brutalt utfall som på stram brems gjør at krokfestet løsner. Så langt oppe, så langt nede.

Det ble natt, sola sto lavt og vannet var speilblankt. Turen nærmet seg slutten. Strømmen hadde vi gitt opp, så vi trykte på med trolling. CO tok over som kaptein siden han hadde fått den senaste godfisken. Vi testa ulike områder nært land, og idet vi seiler nedover en bratt skrent etter et platå blir det liv i Bjørns baithead-sei. Kveita rister og sliter i agnfisken, Bjørn gjør det teoretiske riktige og venter til stanga senker seg. Dette skjer ikke, men når han sveiver opp seien ser vi at hele saken har vært inne i kveitekjeften.

For sikkerhets skyld fester han på en ny fortom slik at kroken er lenger bak på kilosseien, for og med sikkerhet kunne smakke til litt tidligere ved eventuelt nytt napp. Det nye nappet kommer to drift seinere, men tilslaget sitter dessverre ikke.

På andre siden av båten fisker Sverre med baithead og sild, og i samme område som Bjørn har hatt to kontakter ristes silda opp og ned og i dette tilfellet sitter tilslaget. Når vi spurte Sverre før turen hva målet hans var, svarte han først “riksmål”, men justerte seg snart til “ny, pers og over 20 kg.” Nå hadde han fått ny pers tidligere på turen, men var ved første øyekast i tvil om denne fisken også kunne være ny pers. Men med sine 121 cm var det klart at 20+ et faktum.

Vi nötade videre men det ble stille etter dette. Derimot ble det klart for turens største naturopplevelse i form av en nærgående vågehval. Vi hørte først noen prust som med jevne mellomrom beveget seg innover i fjorden, mot oss. Ut av det blå dukket den opp 20 meter unna båten på andre sida, og vi kvakk til og tok opp kameraet. 20 sekunder seinere ser jeg plutselig en skygge som kommer inn fra fronten og går rett under båten, den stopper opp rett under båten i 2 sekunder før den glir videre. Vi ser hele konturen av hvalen, og den er mye lenger enn den nært 6 meter lange båten. Jeg rekker selvsagt ikke å peke kameraet ned mot sjøen for å ta et bilde, da det var totalt uventet at den skulle dukke opp der. Denne seansen gjentar seg to ganger før den vandrer vider ut igjennom fjorden.

Vi fisket oss tilbake mot campen, klokka begynte å nærme seg 7 om morgenen og etter 19 timer på sjøen bestemte vi oss for å kalle det en tur. Også spesielt ettersom vi skulle være ferdig vaska ut kl. 10. Bjørn fiska dødskonsentrert til siste slutt, men måtte konstatere at kveitefiske ikke er så enkelt som det kan virke av alle rapportene man leser. Det vi kan være enige om er at vi alle har lært utrolig mye denne uka, både om fiskemetoder, plassvalg, vær- og strømforhold og topografisk habitatpreferanse. Som en oppsummering fikk vi totalt 8 kveiter på 6 dager, hvorav 5 var over 10 kg, hvis vi sier at 10 kg er grensa for fin fisk. Dette er et lavt antall når vi legger til grunn alle timene vi la ned, og når vi sammenligner oss med tidligere Tromsfarere, men når det først er action er alle resultatløse timer glemt, forduftet, borte. Når rammene er som de er, det vil si, storslagen natur, ypperlig bo- og vertskapsforhold, gode turkamerater og lokale guider/fjompenisser, blir turen en uforbeholden suksess. Vi vil gjerne tilbake også neste år!