Det er mye prat og vås med Calle, Bjørn, Sverre og meg. Gode gamle NKML har i større grad gått over i NKPL (P for pilke), og klovnestreker og “liga kler” har blitt malen i alt vi foretar oss. Tidligere tiders seriøsitet er forlengst svunnen, og integriteten er formelt død og begravet. Derfor er det med glede jeg kan melde at NKML er tilbake! Ut av demringen titter vi over kanten og hilser almuen i et spedt forsøk på å fremstå som seriøse sportsfiskere. Om enn for en stakket stund.

Vi er tidsnok tilbake i klovnemanesjen så vi må bruke dette for det det er verdt.

Calles svigers eier en 26 fots sunfury, og i helga som var ble endelig 2-3 års prat realisert. Håkjerringfiske i ytre deler av Trondheimsfjorden var spikra flere uker i forveien, og fredag kveld reiste vi utover med 40 kg råttent agn, 900 meter ankertau, fire krumstag av noen fiskestenger, samt sneller med kilometervis med snøre.

Kombinert har Sverre og jeg 30 dagers håkjerringfiske med Frederic i sekken, så vi kjente plassen, teknikken, utstyret og drillen. Av de 30 dagene har det blitt landet håkjerring på syv. Forskjellen var at nå var vi aleine. Vi måtte stole på egen dømmekraft og praktisk gjennomføring. En oppgave for grotesk for NKPL sier du?

Joa, men litt flaks må man ha på veien.

 

Vi var på plass i 22-tiden fredags kveld, og etter at knappe kilometern med ankertau var putta i sjøen var snart fire takler på vei ned i dypet. Kvarteret etterpå nådde de bånn, og ventinga var igang. Vi så igrunn for oss en helg med venting, og selv om spenninga var stor på dette stadiet av turen var forventninga kraftig skrudd ned. Med europarekord i antall blankedøgn sto Sverre for den siste biten.

Etter halvannen times venting var det action.

Klokka var passert midnatt og det rolige været gjorde at vi kunne trekke ned i puben (les: kahytten) og fremdeles høre knarren gjennom takluka. Midt i en vrien kommune-nøtt høres en rask tikking fra fremre dekk, og Bjørn fikk pilsen ut av nesa da jeg konstaterte at det var hans snelle som gikk varm. Et halvt minutt seinere var alle fire på dekk og Bjørn gjorde seg klar. På sin nyinnkjøpte eikekjepp av en stang var det vanskelig å si noe om hva som satt på kroken, annet enn at vi var rimelig sikker på at det var fisk.

Det var fisk.

 

Vi spretta en bla’-de-bla’ tradisjonsbrut og slo oss til ro med at turen var reddet selv om dette skulle være den eneste fisken vi fikk.Vi surra videre i byssa og koste oss bare slik en ekte nkpl-er kan, til vi slokna i 4-tida. Det vil si – Bjørn og jeg sov i innendørs, Calle i styresetet og Sverre bak i sofaen med et halvt øye på stangtuppen.

Nrk liker tydeligvis folk som bader med håkjerring – og skryter av det etterpå, derfor ble jeg tidligere i høst kontakta av et team som ville filme håkjerring. De hadde booka MS Ørnfløy og skulle møte oss på lørdags morgen klokka 09.

Klokka 08.50 ringer de og forteller at de er på vei og vil være fremme om en halvtime.
Klokka 9.00 ringer Bjørn de tilbake fra min telefon og sier at de må gi bånn gass for her er det fisk på gang!
Klokka 9.20 ankommer Ørnfløy og kameraer rigges.
Klokka 9.50 er fisken ved ripa.
Klokka 10.00 er jeg i vannet.
Klokka 10.05 slippes fisken igjen.

 

Sånn kan det gå, snakk om timing! Fisken var 318 lang og 176 rund og ifølge Sverres SI-omregna formel LxOxO/28901 ble den estimert til 341 kg. Fisken var en hann, og ikke spesielt feit.

Vi får hilst ordentlig på film-crewet og kjørt litt ymse opptak. Jeg hadde påpekt at det på ingen måte var sikkert at vi ville få håkjerring i det hele tatt, så de var strålende fornøyde allerede. Vi byr på sjampis og de på kaffe. Jeg slipper etterhvert uti nye agn, bare for å få med den delen på film også. Mens kameraet går og vi snakker om at det hadde vært kult å få med tilslaget på film, begynner stanga mi å vagge rolig opp og ned.
Det svarte i dypet denne gangen og, og en liten time seinere dukker det opp ei ny kjerring. Litt mindre enn den forrige, 257 lang og 172 rund, som gir en vekt på 263 kg. Altså ei kort og feit kjerringkjerring.

To fisk på to slipp mens tv er tilstede, det kan vel kalles i overkant flaks. Det er normalt sett vanskelig å pisse når noen står over skuldern din, men idag var alle sperrer nøytralisert. Tv sa takk og farvel og beslutta å droppe søndagen siden de hadde det de trengte – og vel så det (de ba oss om å være oss selv foran kamera, BIG mistake!)

Min kvote var brukt opp følte jeg, og istede for å slippe ut på nytt spretta jeg en rødvin og nøyt livet og fem håkjerringer på statsa. Jeg har aldri vært game når folk tilegner meg gullhår, men idag lot jeg det stå til uten kontring. All drittslenging i verden fortjente jeg nå, for jeg følte meg oppriktig brydd over situasjonen. Men som så mange ganger før (??) kom Bjørn til unsetning da han i kveldinga dro seg på noe tungt fra nede på 560 meter. Calle og jeg klådde på han seletøyet slik at armene til pinnedyret fra Stavanger fikk litt avlastning, likefullt skalv og svetta han som bare en fittenforen Bjørn kan, når han vet han er innen rekkevidde for noe frekt (høhø). Kjerringa estimeres til 168 kg! Ikke nok med det, men den var også merket! En tlf til Arve seinere avsløres det at fisken ble fanga første gang i 2008. C&R rulez!

Tre håkjerringer på en dag hører jo til sjeldenhetene, og vi feirer med nok en uav-brut og klyper oss i armen. Hva er sannsynligheten? NKPL på tur=suksess? Sick. Calle og Sverre er veldig glade på Bjørn og mins vegne og prøver å skjule at de stresser maks med å få agna i sjøen igjen.

Mørket faller på og det skjer ikke noe mer på nappfronten, og vi får tida til å gå med skryting og imitering som vanlig. I 21-tida fant jeg ut at det er jo for ille å la stanga stå brakk i holdern sin, så hvorfor ikke slippe ned. BIG mistake, igjen. Oi, 10 minutter etterpå napper det – på stanga mi selvsagt. Knarren går bein å gå på og når jeg våger meg til et tilslag var det enda tyngre enn de to foregående gangene. De første fem minuttene fikk jeg knapt rikka den fra bånn, og uten å si det høyt tror jeg det dreier seg om ny pers. Jeg passa på å fortelle Calle og Sverre hvor glad jeg var i dem før jeg anmodet om å dra opp snørene sine for å unngå kluss og brudd. Jeg innså det ikke i øyeblikket, men dette var min livs fight. Greit at jeg hadde gangsperr (jah, som om det er et ord!), men jeg pressa stang og snelle langt og for første gang var jeg nervøs på om Tiagra og Bar Bar ville holde. Fighten fortonet seg Pål ❤ Jørgensen-style, jeg ble mata med snus, rødvin og ingefærøl, satt snella i første gir og dro noen same-vitser. Etter noe som må ha vært over en time seinere tar Sverre tak i takkelet og løften den opp gjennom overflatestrømmen.

I virrvaret med å få ei løkke rundt halen på kjerringa, klinker jeg til Sverre i nesa med båtshaka. Sverre hyler som en stukken gris og jeg er redd jeg har knertan. Han kommer til hektene og spiller tøff med at han ble mest forfjamset – selvom jeg tror det gjorde litt vondt også.

Med målene 345 og 203 estimeres den til 492 kg. Tre slipp, tre håkjerringer. Himmel og hav halleluja jesus gj christ holy mary and joseph okthxbye, over og slutt og tull.

Ok, fire håkjerringer på en dag, eller vent. Fem ble det, da Calle en time seinere endelig fikk smake på adrenalin og melkesyre. For femte gang på turen må Sverre sveive opp takkelet sitt for en annens fisk, og han sleit med å skjule oppgittheten denne gang. Et utall grynt og tung flexing seinere kommer dagens femte kjerring opp, og 3/4 av forsamlingen kan, i løpet av noen få hektiske timer, alle notere seg allround-pers på over 100 kg. NKPL er i ferd med finne tilbake til NKML!

Jeg var kjempeglad for de tre håkjerringene jeg fikk i 2008, men ettersom alle tre var under hundre kilo og de desidert minste på MS Gotland både før og siden har det ikke vært fritt for sidespark fra den ellers så trivelige skipper Kullin. Nå man han finne noe annet å disse meg for!

 

 

 

 

Jau, slik kan det gå. Eller, slik gikk det, og slik vil det aldri gå igjen. For etter dette gikk det mer og mer over til vås og fjas og useriøsiteter. Søndagen fiska vi et par resultatløse timer før vi pakka i hop og spiste kjøttboller på vei inn, vel vitende om at helgas blaff av gammel NKML-seriøsitet allerede var long gone. Vet hvertfall at en på laget håper på gjensyn med helgas magi, da Sverre knapt sov ett eneste sekund og hadde agn ute i 30 timer. Calle hadde til sammenligning ca. 20, og Bjørn og jeg ca. 10. Nå skal ikke jeg dysse neste-gang-er-det-din-tur-gutten-min til Sverre, så derfor avslutter jeg med en anti-jinx: lykke til på dine neste 22 blankedøgn!

Takk for oss.

Sjekk forøvrig:

“Her bader han med 168 kg hai”, bildeartikel, Adressa.no 25.9.2012: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article6346469.ece

og
“Å Dæven” artikkel med filmklipp, Adressa.no 26.09.2012
http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article6347425.ece