Før hanen fredags morgen ble jeg brått revet ut av skjønnhetssøvnen: “Carl Oscar ringer…” sto det i displayet på telefonen. Et raskt blikk øverst til høyre i displayet viste at klokken var blitt 05.15 og Carl Oscar lurte på hvorfor jeg ikke var på Esso Sandmoen. Det hadde jeg slettes ikke noe godt svar på, men jeg konstaterte raskt at jeg hadde forsovet meg med en time +. 05.15 var nemlig tidspunktet jeg skulle ha henta både Adrian og Bjørn og møtt Carl Oscar og Sven på Esso for felles roadtrip til Stord. Jeg dytter inn tastelåskoden for å ringe å si fra til Bjørn. Feil kode. Feil kode. Er skikkelig i ørska så jeg konsenterer meg for å ikke å slå feil kode en gang til. Feil kode. Føkk. Så finner jeg ut at det er en rosa telefon jeg sitter å trykker på. Føkk. Grabber min egen og finner ut at batteriet er dødt. I-telefoner sparer tydeligvis ikke restekapasitet til alarmer. Får omsider ringt Bjørn og forteller han at jeg kommer om en halvtimes tid. Jeg lyver selvsagt da. Halv syv har jeg plukka opp mannskapet og vi er på veien mot en ukes fisketur. Forventningene ligger tykt utenpå like klær.
Ta ein måka
Sindre forteller
 |
| “Trua”. Foto: Sven Jørund Kolstø. |
Dette med å “ha trua”, er rare greier. For var det noke eg hadde nok av før denne turen, var det trua. Vi dopa hjernene i oppkonstruerte framtidsbilder av enorme blålanger, megabrosmer, spisskater, og til og med absurde innslag av breiflabb og skolest.
Eg skal gjere mitt beste for å fatte meg i korte og konsise ordelag, men eg kjenner meg skjølv såpass godt, at eg reknar med at teksten likevel kan få tendensar til svulstig ordbruk og alt for lange setningar, som aldri ser ut til å ro seg inn mot punktum, men likevel gjer det til slutt.
Dag 1: Den sjuke
Dag 1 starta som alle dei komande dagane med nydeleg vær og hav så flatt som ei flaske Brænne sitronbrus frå 1997. I følge loggen fekk eg heile 3 svarthå og ein særs djupgåande lyr (av alle ting). Eine svarthåen vart ein ny begredelig pers på 300 gram, men dagen må uansett kunne kallast ein fangstmessig fiasko. For min del, vel og merke. Det som verre var er at eg vart SJØSJUK, og for ein sunnmøring med fagbrev som fiskar, og fartstid på polhavet, er det rett og slett direkte flaut på ein flat fjord. Eg vart forsøkt trøsta, og matforgifting vart foreslått som ein mogleg syndar, men dette er sjølvsagt berre sprøyt då eg veit eg har ein mage som kan førdøye alt frå bederva mat til heile uglekranium og springvatn i syden utan å vise teikn til misnøye. Eg var rett og slett sjøsjuk. Sjøsjuk og skamfull.
Dag 2: Den svarte
På tross av den fullstendige og totale fiaskoen dagen før, var optimismen på topp neste morgon. Det hadde tross alt blitt tatt til dels meget pen fisk i den andre båten, og OC hadde jo våre bortpå og rykt ein fin spiss i ermet. Optimismen var særs misvisande, og eg klokka etter 11 timar inn på 11 svarthå. Intet meir, intet mindre. Ny pers vart det på nytt, 400 gram denne gongen, men sidan eg reknar med denne rapporten endar opp relativt bildetung, skal eg spare dykk for visuell dokumentasjon.
På tross av den fullstendige og totale fiaskoen dagen før, var optimismen på topp neste morgon. Det hadde tross alt blitt tatt til dels meget pen fisk i den andre båten, og OC hadde jo våre bortpå og rykt ein fin spiss i ermet. Optimismen var særs misvisande, og eg klokka etter 11 timar inn på 11 svarthå. Intet meir, intet mindre. Ny pers vart det på nytt, 400 gram denne gongen, men sidan eg reknar med denne rapporten endar opp relativt bildetung, skal eg spare dykk for visuell dokumentasjon.
Etter det eg kan hugse var det denne dagen heile 9 mann, fordelt på 3 båtar over 11-12 timar, klarte kunststykket å få KUN svarthå/hågjel/pigghå.
Dag 3: Den vellukka
Etter eit kvart sekel i synd og sus, kan eg ikkje skryte på meg å være religiøs. Men gal, det er eg tydelegvis, for neste dag, hadde jaggu meg “trua” dukka opp ijen. Vi dura oss inn i Hardangerfjorden, og kaptein CP hadde fått trua på det djupaste punktet vi fann på den tyskspråklige kartmaskina. Fram til i dag hadde eg faktisk hatt dårligare flyt enn Sven, og som dykk kan lese i Sven sitt avsnitt, er det direkte imponerande på feil side av skalaen. I dag skulle derimot hellet snu ein smule, og eg starta dagen med å perse med ei brosme på 6900 gram! Ikkje all verda, men pers er pers, og fisken var vakker! Eller som bror min sa: “Den ser ut som den er utstatt for radioaktiv stråling.” Blid vart eg okke som!
 |
| Brosmepers. Til venstre. Foto: Sven Jørund Kolstø. |
Ikkje lenge etter vart kaptein CPs kartteft atter ein gong bekrefta, då sjølvaste targetarten åpenbar seg! Blålange, 2060 gram, og eg vart med det fyrstemann på turen til å nå målet! Pers er pers, men art er ART, og denne har stått på ønskelista lenge!
 |
| Art nr 54. Eg ser fortsatt ut til å kopiere fiskens uttrykk. Foto: Sven J. Kolstø. |
Når eg fyrst var i gong, tok eg like godt og bretta opp ein litt større, denne gongen 2900
 |
| Fortsatt like blid. Foto: Sven Jørund Kolstø. |
Dei riktig store uteblei, men eg var vel nøgd med dagen, og toppa den med å perse på sypike under ein feilslått brungyltgutsesekvens. Ingen kjempefisk, 134,5 gram. Men pers er pers.
Dag 4: Det umoglege
5 svarthå vart det på meg denne tysdagen, og vi hadde berre ein beinfisk totalt i båten på 12 timar. Når sola stod på hell fekk Sven ein telefon der vi fekk besjed om å kome og sjå “det sjukaste vi nokon gong kom til å sjå”, Bjørn hadde fått ei kvitskate. KVITSKATE! Dette hadde vi desverre ikkje anledning til, men heldigvis vart heile galskapen fanga på film, og dagens høgdepunkt vart definitivt feiringa av kvitebjørn i “jacuzzien” på hytta, med blå rusbrus og skum!
Dag 5: Ny tru blir atter drept
Sjansen var ein til ein billion, men vi hadde jo ikkje anna valg, vi måtte til “kvitskateplassen”. Det endte sjølvsagt med fades, og etter å ha flytta oss til endå ein ny plass, sovna faktisk både CP og Sven, mens 3 snører fulle av hå snurra seg sakte saman til ei 600 meter lang flette. Oh joy to the world! På dette punktet har Sven sklidd over frå å være mildt skuffa over eigen fangst, til å bli eit bittert svart hòl av ein mann som svalde all livsglede rundt seg og spydde det tilbake i verda i form av misantropiske stikk som punkterte den siste ballongen i selskapet. Botnen var nådd. Og den var befolka med svarthå. Svarthå, hågjel og pigghå.
Dag 6: Opp av asken!
Siste dagen stod klar og venta på oss, men kapteinen var umogleg å vekke. Dette endte med mytteri, og den unge lovende Sven tok over styringa i in-team. Vi var lei av hå, og skulle vie siste dagen til å gutse etter glassvar og brungylt. Etter at vi køyrde feil og endte opp i ein idyllisk vakker sjærgård med påskehytter på kvar ein holme, fekk Sven mirakuløst nok trua igjen, og vi sette kursen til dit Bjørn hadde fått glassvar tidligare i veka. Fyrste driftet vart tydelegvis perfekt, for eg deisa til og tvinga opp ein glassvar på heile 210 gram! På ein Lawson Power Jigger 15-40lb, med 400g bly, vart ikkje dette ein fight for historiebøkene, men art er art, og arten var kul!
 |
| Art nr 55. Glassvar. Foto: Sven Jørund Kolstø. |
Sven hadde ei god stund på ein seig tung søplesekk av ein fisk, men då den slapp 5-6 meter frå båten, satt glosene laust. Avdriften stogga, og vi måtte ty til svak påhengsarputring for å få nok bevegelse på agnet. Det resulterte i ei lange på kvar (typ baby og baby+), samt ein lusuer på Sven, og vi prøvde ein liten 40 minutts økte etter brungylten igjen, utan hell. Det var då vi overaskande nok fekk telefon frå den resignerte kapteinen, som hadde rotta seg ihop med flatfiskfetisjisten og takkelguruen Lasse Bøe, og sat på bryggene i Leirvik og fiska lomre, ein art vi begge mangla! Vi ditcha gylten (som sikkert ikkje var der uansett), og gav full spikar mot land, der botnen skulle være flislagt med flatfisk. Det var duka for ein behageli finale på turen.
 |
| Lassebau site på rau. Foto: Sindre Bøe. |
Min begava etternavnebror fora opp plassen med noke som ligna gammal tobakk og blåskjell, og det kom opp både sandflyndrer og babysandflyndrer. Rosinen i pølsa vart likevel ei raudspette på 1280 gram, og eg trur Sven kom berre av synet.
 |
| Lassebau spette. Foto: Sven Jørund Kolstø. |
Etter ein snau time utan napp, løsna det endeleg for Sven, og han klura opp ei lomre på 555 gram. Ny art, og den einaste fisken han var fornøgd med på heile turen. Han fekk tårer i augene, hoppa opp og ned, og skreik “Yeah buddyyyyy! HENT KÅBBÅIHATTEN!”.
 |
| En lykkelig mann, omsider. Foto: Lasse Bøe. |
Eg skjølv fekk ingen flatfisk, eller anna fisk for den del. Ikkje før siste nedsleppet…
 |
| Pers på sandflyndre, 800 gram. Foto: Sven Jørund Kolstø. |
2 nye artar, 4 nye pers, 7 strake dagar med sol, pils, galne menn, hjortepølse og boblevatn.
Takk for turen!
Stord – Min Kamp
Sven forteller
Fuglene gjorde seg klar til å fise i det avreise gikk fra Trondheim. Utstyret var pakket i en tilstand av mild beduggelse to timer i forveien, men humøret var allikevel på topp i det avgangen gikk. Det skulle fiskes på Stord, og det skulle fiskes fra to båter. Mannskapet var gira, og etter å ha brukt 13 timer i bil på å finne ut hva teamnavnet vårt skulle være hadde vi kommet opp med det ultimate navnet. Inteam. Intim. In team. Noe i den duren var det iallefall. Kapteinen på skuta var vår alles kjente og kjære OC. CO. CP. Noe i den duren det også. Med som lettmatroser var altså undertegnede og Sindre. Jeg, en outsider i NKML-sammenheng, men desto bedre på NKFML, og Sindre, den eneste av oss som har vært yrkesfisker, og visste derfor godt om hvor viktig det er å fôre en fiskeplass riktig. Eller så ble han bare sjøsyk før selveste meg, noe som igjen er verdt en grundigere undersøkelse på nærmeste legekontor. Uansett, mannskapet var altså gira, og kapteinen kunne skimte gullet i det fjerne da vi første morgen tøffet utover fjorden. Jeg hadde ikke allverdens forventninger til turen på forhånd, mest av alt skulle det bli godt å fiske sammen med en gjeng med idioter som en selv, og dernest så kunne det jo alltids være at en av de særs få artene jeg manglet i området (blålange, glassvar, spisskate, brungylt, breiflabb, skolest, rødspette, lomre, skrubbe, fløyfisk …) skulle finne det for godt å bite på mitt agn. Hehe. Hehehe. Hehehehe. Jeg skal gjøre en lang uke kort for den utålmodige leser. Her er fangsten min fra uken som gikk.
Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, SPEKIMEN PIKKFISK! Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Piggpikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Sypike, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, lusuer, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, sykkelslange, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Pikkfisk, Foten til Sindre (så og si pikkfisk), og til slutt, turens høydepunk, Lomre!
Jeg har alltid ansett meg selv som litt av en pikkfisker, men at jeg skulle være så god det var uventet. Heldigvis fikk jeg både notert meg for en grand slam, dvs pikkhå, håpikk og svartkuk på et og samme tackle, men jeg fikk altså også en bælfeit svarthå på 790 vakre gram. Turens fisk ble for meg likevel den flotte lomren tatt på Leirvikkaien under kyndig guiding av Lasse.
Man kunne tro, iallefall om man var ved normal sinnstilstand ellers, at å bruke en uke av påsken på å fiske pikkfisk var deprimerende. Det er feil. Det har vært en sinnsyk naturopplevelse, med vakre morgener hvor snødekte topper har speilet seg i morgenurinen min, spekkhoggere har vært nære båten, og ikke minst et godt reisefølge. Et reisefølge som har gjort sitt ytterste for å minne meg på hvor laber uttelling jeg har hatt på turen, og som til syvende og sist sikkert fortjener å druknes i Blue Nun for så å gjenopplives og brukes som pikkfiskagn, men det er da også et ytterst trivelig selskap å ha med i båten, om sant må sies.
 |
| Spekimen og 790 gram. Foto: Sindre Bøe. |
Til slutt, et dikt:
Roser er røde,
Fioler er blå
Pikkfisken bor i havet
Får du no blå? (nei.)
Kebabpizza pluss
Carl Oscar forteller
-Kall mæ bare CP
Hadde jeg vist det var så mye hai hadde jeg valgt å fiske med flue..
 |
| CP med blå og ny art. Foto: Sven Jørund Kolstø. |
 |
| Lomre. Foto: Lasse Bøe. |
Fåår du nå håå
Adrian forteller
Som lillebror Kilde får jeg muligheten en gang i blandt til å være med på fantastiske fisketurer etter obskure arter, som når det er en plass til overs i bilen eller de trenger en som kan håve inn storfangstene til bror og kompani. Denne turen skulle ikke være et unntak for de overnevte kriteriene for min deltakelse, men med en laaaang(e) bonus for min del.
Som alltid sliter jeg med å sove før jeg skal på tur, vanskelig å legge til side spenninga og fantasiene om hva som blir dratt opp av havdypet når man ligger i senga. Men en ting jeg glemmer hver gang jeg skal på tur, er de lange timene i bilen før man faktisk har et snøre uti vannet. Bilturen med Bjørn og bror i seg selv er en gjennomgang av bosted og/eller hjemby til absolutt alle i fiskemiljøet og et par kjendiser, noe som gjør at temaene naturlig skifter emne under reisen. Det får tia til å gå litt fortere, mens jeg får sjansen til å oppdatere meg på de nyeste catchphrases og parodier innad i NKML.
Når vi ankommer Langenuen og jeg får endelig se den mye omtalte Jacuzzien, faller flere brikker på plass for at turen skal være en suksess, når jeg ser bort i fra det utenomfiskelige. Introduksjonen av alle parter foregikk underlig rolig, men etter at et par takler hadde blitt nøye konstruert og et par øl konsumert, var stemninga som forventa når to eller flere medlem av NKML samles.
Dag 1/6
Forventingene var høye blandt samtlige, men måtte pent vente til Mr Langenuen Camping, Ingo von Hindenburg, hadde nøye gått gjennom hver eneste lille detalj om båtene, og trua med å skyte oss hvis vi ikke vaska dem godt nok. Vi fant aldri ut om han faktisk eide et våpen, men det ga liv til flere nye ordspill og etterligninger på gebrokkent tysk. Siden Irvin sitt detektivarbeid hadde gitt oss mange «sikre» 10+ blålange lokaliteter, tenkte vi at den kunne vente til seinere og tok oss litt tid på ca 220 meters dyp. Etter et par specimen svarthå, av Bjørn og Sven, og Capt Oze sin feilkroka spisskate, dukka det ut av det blå noe tungt på min stang. I krokete posisjon og med melkesyre i armer kom min største fisk noen sinne opp av vannet, noe som resulterte i et veldig feminint skrik og skjelvende bein. Dum som jeg er tenkte jeg at hele turen var redda for min egen del noe som resulterte i flere svart(hå)e dager.
 |
| Lange på 21 kg. Foto: Irvin |
Dag 3/6
Flere av turfølget var på randen av å miste sin tålmodighet i leiting etter blålange eller noe som helst annet enn bruskfisk, så vi prøvde nok en ny plass. På oppmot 400 meters dyp fant vi endelig noe lovende, men med fantasier om blålange på 10+ ble ikke min på 2kg noe å hoppe i havet for. Flere andre fikk et oppløftende møte med små blålanger, lange og fin size brosme, mens enkelte satt igjen med bare svarthå/hågjel dratt opp fra havet. Hyggelig gjensyn med Jan Olaug, som kom innom for å feire bursdagen til sin bror Bjørn og han bidro til å heve stemninga i hytta betraktelig.
 |
| Blålange på rett over 2 kg. Foto: Irvin Kilde. |
Dag 4/6
Vi ligger på en plass som garanterer blålange på over 10kg, men ingenting napper bortsett fra svartpikk og håihjæl. Etter flere timer med samme dritten napper noe som kan være blålange på en grei størrelse. Jeg sveiver opp og prøver å antijinxe alt jeg kan «Det er bare tre pigghå, legg vekk kameraet» Noe som kan ligne på en blålange skimtes under vann, men Irvin påpeker raskt at det bare er en vanlig lange på 7kg. Noen stygge gloser blir brølt før jeg innser at dette er den eneste ordentlige fisken jeg har fått hele dag og jeg klarer å lire av meg: «Men han er fiiiiin» Vi får fornya tro, siden det blir tatt ca 50/50 med lange og blålange på plassen, i følge de lokale fiskerne. Men ingenting skjer på en stund, all fornuft tilsier at vi burde prøvd en ny plass men dagen er på hell og resignasjonen begynner å snike seg innpå oss. Bjørn sitter langt nede i fold-up stolen og nyter sola, da det skjer det. Vi får raskt beskjed om at dette trolig er spisskata vi har venta på og Bjørn sveiver rolig og med jevnt press. Irvin begynner å filme med Go Pro’en men blir fort distrahert av hågjelnapping på stanga si. Skata er snart oppe og bjørn står oppreist og titter over kanten av ripa. «Den e kvit» sier Bjørn i normalt toneleie, «Ha ha» kommer det tørt fra Irvin før han tar et nytt blikk bort, i mellom de hissige utrasene til hågjelen. «DEN ER HVIIIIIIT» klarer Irvin å få ropt med en sopranstemme selv en sølvgutt ville misunt før en rekke passende «åherregud».
Det eneste jeg vet om hvitskate er at det er en fantasifisk, en av de mange artene som blir regna som «umulige». Det tar ett sekund før jeg virkelig skjønner omfanget av situasjonen, og min reaksjon, få håven ut så fort som mulig, er innprinta i hjernebarken fra tidligere turer med bror. Jeg får guida håven under hvitskata før Bjørn overtar og med et veldig passende brøl konstaterer Bjørn at han har vunnet i lotto. Irvin får endelig sveiva opp møkkafisken sin før en seanse med veiing, måling, fotografi og beundring tar plass.
Merkelig nok er en av mine første tanker at jeg er så glad for at det ikke var jeg som fikk den. Som setefyller/amatørfisker ville følelsen jeg hadde fått aldri nådd opp til den neste timen Bjørn gjennomgår. Jeg ser på meg selv som utrolig heldig som fikk dele en slik opplevelse med Irvin og Bjørn og tviler på at jeg noen gang kommer til å oppleve noe lignende.
De resterende dagene gikk til å bli solbrent og dra småhai, til sosialisering på kvelden i hytta med en gjeng som ikke finnes maken til. Stor takk til Cowboy Sven, Magedanser Sindre, Capt Oze, KviteBjørn og Irvin.
Heia NK(F)ML
Irvin forteller
Jeg har sett en mann gråte av glede, og samtidig fanget hans til nå største øyeblikk på film. Det er det viktigste jeg tar med meg etter årets påsketur.
Underordnet er det ikke ble tatt en eneste kjønnsmoden blålange på 6 dagers fiske med 6 mann fordelt på 2 båter. At jeg som turopratør er ansvarlig for at samtlige dro på set senebetennelse av småhai fra 400 meters dybde er rett og slett beside the point. Irrelevant, er det at jeg knapt fikk en eneste poengfisk. Nøye at vi blåste brorparten av tida på dypet slik at alle gruntartene ble neglisjert. Dette er rett og slett detaljer. Mars er gytetid for blålanga. Det visste vi. Det vi ikke visste, men som vi lærte på denne turen, var at det faktisk talt er umulig å få de mens de gyter. I boka står det at blålange – til forskjell fra lange, oppholder seg usedvanlig konsentrert i gyteperioden. Men med så mange agn i sjøen på plasser vi vet det er tatt stor blålange, og i løpet av så mange timer og dager skulle en jo tro at vi dumpa borti noen slike orgier. Det gjorde vi ikke. Blålanga er jo ikke den arten det forskes mest på, og kanskje de rett og slett ikke tar til seg næring på denne tida.
 |
| Lange på 10,4 kg. Foto: Bjørn Florø-Larsen |
Det er et ganske tydelig skille mellom Hardangerfjorden og ytre deler av Hardangerfjorden i artssammensetning og størrelsesfordeling på fisken. Det virker som terskelen mellom Huglo og Hille utgjør dette skillet. I ytre deler forteller de lokale at de minste blålangene ligger på rundt 6 kg – dvs drømmefisker for oss. Kjentmann Asmund Aasheim, som forøvrig bidro med plasstips, agn og hjortepølse, delte villig ut godplassene. Bare det å vite at det faktisk er tatt stor blålange på plassene vi fisker gjør at motivasjonen for å sveive opp nok en hågjel og slippe ned ferske agn opprettholdes. Etter to hele dager i ytre deler uten antydning til blålange, dro vi på dag tre innover i Hardangerfjorden i håp om vi skulle treffe på liknende forhold som jeg har opplevd tidligere år: mengder med små og umodne blålanger. Dette stemte på en prikk, og vi dro i land fem stk. på noen timer effektivt fiske. Da hadde vi ihvertfall fått kjenning med arten, og vi kunne fortsette fisket i ytre deler på jakt etter de store. Når tirsdag, onsdag og torsdag forløp seg uten kjenning med blå whatsoever, var det tydelig at gyteblålanger er vanskelige saker.
 |
| Tragisk nok turens største blå på 3,02 kg. Foto: Adrian Kilde. |
Men alt dette blir ubetydlig når det kommer opp hvitskate. Denne sjeldne og biotopkresne albinoskata som forskerne ikke helt klarer å bestemme om hører til de runde skatene eller de spissnutede. Dette er en drømmefisk, og etter min mening Norges nest kuleste fiskeart. Og den er, så vidt vi vet, aldri tidligere tatt på stang i Hardanger eller Hordaland for den del. Den er tatt flere ganger på line innover i fjorden, og den har ligget i bakhodet hver gang jeg har et agn liggende på bunnen på betydelig dyp. Den kom også så ut av det blå, etter 7 timer med sedvanlig hågjelaction. Og det beste av alt var at kameraet rulla under hele sekvensen. Fistelstemmer, galskap og hysteriske skrik gikk etterhvert over i tomhet og hiksting.
Det tok en halvtime før det virkelig gikk opp for Bjørn, da skrudde jeg av kameraet.
Definisjonen av 10+
Bjørn forteller
Påsken 2013 var muligens en skuffende og hå-infisert affære på fiskefronten, men jeg sitter allikevel igjen med en følelse av mitt livs tur. Turen startet greit med noen bra fisk, som inkluderte perser, spekimen og ny art. Dette er heller ikke noe av det jeg vil huske fra denne turen. Kan allikevel slenge inn noen små bilder av dem:
 |
| Brosme 10+. Foto: Irvin Kilde. |
 |
| Specimen svarthå og ny pers. 750 gram. Foto: Irvin Kilde. |
 |
| Dobbelthugg for brødrene Florø-Larsen. 2×9,3 kg. Foto: Irvin Kilde. |
 |
| Art nr. 93. Målretta glassvardrift ga denne koselige filla på 510 g. Foto: Irvin Kilde. |
 |
| Ny pers på sypike. 200 gram. Foto: Irvin Kilde. |
Kunne fortalt så mye om denne turen. Kjekke gjester, jaccuzi, grønn doc, 12timers-bil-quiz, bitter tysker, dobbel IPA, knallvær, sjampis, spekkhoggere og fantastiske kompiser, men d e itje vits..
Bursdagen min ble feira med en 13 timers lang biltur 22.mars, men festen skulle vise seg å være utsatt til den 26.mars. For etter en lang dag uten noe stort annet enn hå-helvete å melde om, bestemmer vi oss for å slippe oss 20-30 meter lenger ut på sletta vi ligger oppankra. Asmund stakk innom å slengte oppi noen nyfiska sei til oss, som gikk direkte på slepet mitt. Dette skulle vise seg å være et gull…hrmm..hvit-kanta grep. Jeg sitter og halvdøser med en iskald “Eple-Brut” i hånda i den fantastiske påskesola, da det plutselig skyter avgårde i stanga mi uten forvarsel. Tilslaget sitter og i andre enden svarer det kun med dødvekt. Sveiver oppover og melder om at dette kan være ei spisskate på 4+, men erfaringsmessig fra denne turen ville jeg ikke utelukke trippel hågjel. Vannet er helt stille og klart, og under båten ser vi omsider at det stiger opp ei skate. «Spisskate ja», summer det rolig over båten. Jeg sveiver den inn 1 meter til og utbryter rolig og nervøst: «Den e kvide?!?». Irvin, som har GoPro påslått på hodet, ler en litt tynn, teit latter og snur seg tilbake til sitt i ca. 0,5 sekund. Da han plutselig også ser det samme som jeg tror jeg ser.. «Hvvvvviiiiiiiiiiiiiiiiiit, den er hviiiiiiiiiiiiit!!!», hyle han fullstendig ukontrollert. Jeg begynner å skjelve, får panikk og blir totalt mental ustabil. Slenger meg over ripa og prøver å ta tak i dyret. Den er glattere enn en havål, men så finner jeg heldigvis pigger lags siden på fisken, som borrer seg trygt inn i fingrene mine. Sekunder etterpå slenger Adrian under håven, og fisken er redda. De sekundene der er min klart beste stund som sportsfisker. Håkjerring var sykt utav helvete, men allikevel «forventet». Dette kom HELT ut av det blå, i jakten på de blå. En drømmefisk!
Etter dette går alt til reven i hodet mitt. Husker kun hendelser i bruddstykker. Får Blue Nun spruta i tryne, styrter en halv flaske Hot `n Sweet, bilder, film, hyl, vitale mål og 2xKilde hengende rundt halsen med ekte glede på mine vegne. Til og med lengden var mitt lykketall, nemlig 99. Dette var min fisk.
Fikk satt fisken ut og den svømte elegant avgårde, og det måtte gå ca.30 minutter med skjelving før det virkelig går opp for meg hva som har skjedd. Når jeg da bryter sammen, skifter Irvin kamera ut med nok en klem til en hikstende Stavangermann, som har tryne sitt fylt i gledestårer.
Å få oppleve noe slikt for en fiskenerd, sammen med verdens beste fiskekompiser er egentlig kun en fjern drøm. Nå har det skjedd; -Eg e fittenforen, og Irvo/Adrian greide å filme alt (!), takk gutta!
 |
| # 94, hvitskate. 5,6 kg og 99 cm. Fotos: Irvin Kilde. |
 |
10+. Foto: Adrian Kilde.
GOD PÅSKE FRA NKML! |
nkml 
Fantastisk rapport! Tenkte hele veien at jeg skulle ønske jeg hadde vært med…helt til jeg så det siste bildet fra boblebadet. Vanvittig rått med hvitskate, skal få oppdatert klubbrekorder fremover.
LikeLike
IIIIK, (eg er tårnfalk)!
Fekk eg klubbrek på sandflyndre? 😀
LikeLike
Så jævlig 10+!
LikeLike
Her var det mye sprøtt samlet på et sted. Støvbøying til Bjørn, tommel opp til Adrian og klapp på skulderen til Sindre. 10+ til CP-OC for flott penn. Dere andre: Det var i alle fall fint vær til Vestlandet å være.
Kjekt å hilse på igjen. Og jevnt over super rapport. Det gledes veldig til filmen!
LikeLike
Solid rapport, og fiffig vri med flere fortellerstemmer. Godt å vite at vi som holdt oss innendørs hele påska ikke gikk glipp av en eneste fisk av verdi :p, bortsett fra skata til KviteBjørn
LikeLike