Den siste tiden har mye av min fisketid gått med til alt mulig annet styr, som har satt sine kjepper i hjula for vårfisket mitt. MEN Så kom finværet til Trondheim..Gradestokken tikket inn til 25+ noe som må være godt innenfor gode gamle betegnelsen; 10+!
Min samboer Maria og jeg fant ut at dette var en fin anledning til litt avslapning og kosefiske fra bryggene. Én pose reker, to microstenger, en vekt, to pils og en solstol var vår eneste utrustning, og håpet om å bli brun/rød  og ta det piano var vel heller målet.  Det gikk en time, rødfargen hadde allerede begynt å sette sitt preg på nesen, og opp på land var det kun de obligatoriske sandflyndrene og havål /m skjegg som tok veien. Det gjorde ingenting. Ihvertfall nesten. For Maria hadde ikke hatt noe kontakt med fisk enda, og slik skulle det ikke være. Da smeller det plutselig til med en helt ut av det GRÅ halvtime som går som følger:
“Bjøørn jeg har napp“, kom det hylende fra Maria, samtidig med et vel overivrig tilslag. Stangtuppen får en skikkelig bøy i 2 sekunder, før det slipper. “Fyr ner te bånn ijen“, var mitt tips. Ikke mange sekundene etter kommer samme rolige drag igjen. Klok av skade venter Maria litt lenger med tilslaget, før hun smeller til. Fast fisk! Jeg ser den er tung, alt for tung for en Berkley Cherrywood light pilkestikke..I andre enden satt også en #6krok, solid utrusta med 0,20 mono. Jeg lot henne fighte på, og skjønte på tyngden og napp at dette var en bra gråsteinbit. Publikum flokker til, og lurer på hva i alle dager vi holder på med..Det lurte jeg også på i dette øyeblikket..

Minuttene går og Maria begynner å bli stressa, da hun ikke får fisken oppover i vannsøyla. Jeg hjelper til, og etter hvert begynner den å sige oppover fra det “store dypet” (9-10m). Der står vi, uten noe form for landingsredskap, og 0,20 mono som ligger plassert over tanngarden til en stor steinbit. Vi trekker den rolig mot overflaten og jeg sier til Maria at hun bør ta et bilde av den med en gang, da jeg innså at dette så heller tynt ut…Bilde blir tatt, og i neste øyeblikk vrir den seg om i en rask bevegelse, og monen er kutta…Maria var allikevel fornøyd. Hun hadde fått høy puls+ for første gang under fiske, og konstanterte at den skulle jo slippes ut igjen uansett. Nå jeg begynte å fable om BigGame-regler, holde i fortom, gjeldene fisk etc, så var det bare god stemning 🙂 Vekta ble fabla til ihvertfall 5+, men dette skulle vi få et litt mer eksakt tall på senere..

 Dette var ihvertfall samme fisk som den første Maria mistet. Den røde lille “stintekroken” hennes satt trygt plassert bakerst i kjeften på fisken^^

Fire steinbit i overflaten – i denne størrelsesklassen – i en slik setting – på en halvtime – er noe jeg ikke tror jeg kommer å få oppleve igjen. Den som havnet på land var jo tydeligvis samme fisk som den første, fisk 3 er jeg usikker på, men den andre var en markert mindre fisk. Men om det var 2 eller 3 fisk vi fikk hilse på er egentlig irrelevant, da opplevelsen sto til 10++ og Maria fikk seg et skikkelig innblikk i hva det er som driver meg, når jeg time på time sitter med denne (fiske)stanga i hånda hele året!

Etter at håven kom på plass, var selvfølgelig festen over. Eller ikke helt over. For mitt neste nedslipp ga nemlig raskt bra tyngde igjen på stanga. Etter nok en runde med rolig pumping, sklir en godkjent rødspette opp i håven. Helt grei finale!

Så roet alt seg ned igjen til det vanlige. Skjeggete havål og små sandflyndrer. Jeg slumpa i meg resten av den daue og varme pilsen, før vi pakka sammen.

Vi var begge enige om at det ble en HELT grei dag ved sjøen. Takk for turen Maria 🙂