Varierende vær og fravær av minusgrader bidro til at det tok 3 uker før jeg skulle få min første fisketur for året. Store deler av NKML sine styrker skulle teste isfiskeføret på Lygnin for å berolige massene som tvilte på forholdene og skape litt blest rundt NM som er rett rundt hjørnet. Sindre, Frank og jeg dro tidlig lørdags morgen med Irvin, Bjørn, Sigve og Vegar en time bak oss. Været var skremmende nok ganske lik yr sin spådom: 5 minusgrader, klart, men med tidvis sterke vindkast. I kombinasjon med blank is, ble det en del løping etter hansker, poser, stenger og stoler som fløy avsted. Om ikke annet så var det en fin måte å holde varmen på. Fangsten ble jevnt fordelt utover med en skate til hver utenom Irvin som “målretta fiska etter klo”. Jeg trodde denne piggskata på 4,16 kg skulle bli dagens høydepunkt, men Sindre klinka til og toppa hele driten.

Min andre piggskate noensinne. (Foto: Vegar Seljestokken)

Her kan du se flere bilder av Sindre sin spisskate. (Foto: Vilhelm Skilhagen)

Når mørket kom krypende og håen dominerte fjordbunnen, dro alle som har et liv hjemover til sin kjære (eller i Veg sitt tilfellet: leksene), sto det en stakkarslig NKML’er igjen og venta på Adam. Vår partysvenske ankom i 7-tia på kvelden med en varm kopp kaffe som gjorde opp for en litt utsatt avreise. En rask pow-wow ble avholdt i den varme bilen før vi traska ut på isen uten alt for stort håp på annet en hå. Vinden hadde løyet i løpet av dagen og kvelden ble ganske trivelig utpå isen, men uten særlig uttelling eller kontakt med skater prioriterte vi å få oss en god del timer søvn og heller fiske fra første lys. Eneste verdt å skrive om av fangst var pigghåen på 3,5kg som ga UL-stanga til Adam sin tøffeste utfordring til nå.

Agntyv ble underholding på lett utstyr. (Foto: Adrian Kilde)

Klokka 08:00 neste morgen begynte det så vidt å lysne og det var bare å stå opp og komme oss ut. Vi var begge overraskende opplagte etter å ha sovet i bilen og det tok ikke lange tia før piggskatene fant veien opp på isen.

En av flere små piggskater rundt 2 kilo. (Foto: Adrian Kilde)

Ny pers på Adam på 3,4kg. (Foto: Adrian Kilde)

Ny pers igjen med helgas største piggskate 5,1kg. (Foto: Adam Andrén)

Etter flere timer uten en lyd fra nappvarslerne, så “runna” det endelig på en av mine tre skatestenger. Det var et kort “run” så jeg hadde ikke store forhåpninger, men lot alikevel tiden gå før jeg strammet opp og gjorde mitt mottrekk. Det var overraskende tungt å sveive og på det første løftet for å kjenne på tyngden gikk det dessverre skeis. Jeg fikk følelsen av at jeg akkurat ødela muligheten for å perse på piggskate for tredje gang på to dager. Jeg dro opp så fort jeg kunne for å sjekke agnet som var ganske medtatt, satt på en liten men hel hvitting og sendte det ned mot bunnen. Dagen før trengte jeg to forsøk før piggskata satt ordentlig, og jeg hadde et lite håp om at denne skata ville være med på runde nummer to. Søkket fant bunnen og sekundene gikk sakte forbi i påvente av livstegn da snella begynte å gi ut line. Tempoet var alt annet enn imponerende, og skata virka ubesluttsom fordi den stoppa opp mange ganger. Med fingrer og tær krysset sveiva jeg på for harde livet og på nytt kjente jeg tyngden og så stangtuppen bøye seg ned mot isen. Jeg løftet stanga, med hjertet i halsen, og denne gangen satt den.

Før jeg rakk å rope “fast fisk” til Adam hadde jeg allerede konstatert at dette var ny pers på piggskate. Mens jeg er dypt konsentrert med å holde presset på stanga oppe, hugger Adam vekk is som har fryst rundt skatehullet i løpet av dagen ettersom noe stort var i enden av sena. Spenningen øker i takt med innsveivinga når Adam påpeker at det er mulig dette er en spisskate. Vi vet begge at sannsynligheten er ganske liten, så han fikk som forventet et “ha ha” som svar. Ikke mange sekundene senere ser Adam konturene av en skate og når han lener seg ned for å ta en ordentlig kikk, kommer et “Å fydda”. Jeg legger fra meg stanga, med sena i hånden setter meg ned på kne ved siden av Adam for å se. Jeg får et kort glimt av noe som ligner på en spisskate før den setter av gårde nedover. Vi får begge kasta oss over stanga før den følger etter fisken og får avverga katastrofe. Stemmen min er i fistel når skata kommer til syne igjen og vi får tak i nebbet. På grunn av skrekkhistorier jeg har hørt om skater og feilkroking i de seine timer på NKML sitt julebord, går det et sukk av lettelse gjennom meg når jeg ser at kroken sitter i kjeften.

Vingespennet til jagerflyet var for stort for hangaren, så vi måtte lirke fisken sidelengs opp av hullet før jeg kunne gi slipp på jubelbrølet. Den ble veid til 8200 gram og etter de obligatoriske spisskateposeringene var det like vanskelig å få fisken tilbake i sitt rette element som opp. En deilig følelse av resignasjon snek seg innpå meg da jeg skjønte at denne helga faktisk ikke kunne bli bedre. I samme stil som hvilken som helst “chick flick” med lykkelig slutt, sto det to mennesker alene midt på et åpent område og omfavnet hverandre i solnedgangen. 

Drømmefisken! (Foto: Adam Andrén)