Psykotisk jakt på en liten ulke..

“Eg komme snart å legge meg eg og Maria, men Sindre ringe nå.. sikkert fodle..” Slik startet galskapen for min del..

Sindre var definitivt rusa, men ikke full (enda). Jeg var i sjokk, heilt føkd faktisk. Panserulke i Trondheim…
En slik art så jeg på som bort i mot itje viitz for en tid tilbake. Siste året har det likevel dukket opp noen få fangster, men fortsatt så jeg ikke helt for meg hvor og når en slik fangst eventuelt skulle finne sted.
Neste kveld var kommet, og panserfangsten sto fortsatt i hodet når jeg la meg den kvelden. Neste morgen  prøvde Maria å vekke meg, men jeg var totalt i ørska. Hvorfor spør du?

Jo midt på natten tok de psykotiske artsjaktkreftene over og jeg MÅTTE bare ut å lyse litt på spotten, i TILFELLE det ikke kun var et random individ. Få det ut av hodet liksom. Den skal jo tross alt være ganske stasjonær. Sneik meg ut i mørket, men ingenting var å se. Garantert en tilfeldig situasjon, slapp av Bjørn, det går bra. Jeg fikk litt ro i sjelen, det var bare flaks.

Den roen ble kortvarig. To dager etter sitter jeg på kontoret, dypt inn i mekking av årsrapport for genetiske analyser for stamlaks 2013. Henter en kopp kaffe, en bit after eight, og svipper inn på NKML-gruppa på FB……
“PoPP” høres svakt fra neseregionen… Den lyden kjenner jeg igjen fra tidligere besettelser (Ref. nordlig knurrulke). Ikke mindre enn TO panZer på Frank og David fra kvelden før!!! Herre-min-føkkings-fred-og-huttemeitu!!

Neseblod, grunna et bilde av to panser på en PC-skjerm…Skada? Litt nei, men de fleste vil nok si ganske mye JA..


Dagen kunne ikke gå fort nok. Jeg satt som en skadeskutt rødnebba flamingo og så på klokka. Avtalen med Calle, om smørflyndre-satsning.. ja den kunne dra åt skogen nu. Ringte Calle, og han innså heldigvis alvoret. Til min store begeistring var han i tillegg mest sugen bare på å få se arten, så han ville stille som speideassistent. Ja for av alle de snaue 150 artene som er tatt på stang i Norge, er dette en av de få jeg ikke har sett selv live på en eller annen måte. Jeg ville også se den, men i enden av mitt snøre..
Etter jobb, og før mørket falt på, var det inn til nærmeste sjappe å få tak i en litt heftigere hodelykt. Den gamle H7en kunne nå dra til helvete. Nå va det 1000 lumen som gjaldt. Ny lykt, litt proviant og pakka bil. Jeg var klar til å sitte helt til morgenlyset ble slått på igjen. Var på plass like før mørket falt på. Vannet var for fortsatt for høyt til å se noe, men måtte være klar fra første fiskbare sekund. Så satt på post som en idiot og stirra på hvordan vannstanden sank. (Fun fact: Sjøen synker faktisk ganske sakte når du skal sitte å stirre på hele prosessen.. )
Endelig begynte vi å skimte bunn. To topplada hodelykter holdt rett over overflaten. Team føkka-syncron-å-di, var i gang. Beveget oss cm for cm på brygge kanten, liggende på magen. Ingenting å se. Jo, vi så en torsk. En veldig stygg torsk. Et par timer med krabbing føyk avgårde, da jeg plutselig ser noe ureglementært. “ÆÆÆÆÆÆÆÆ! PANSER!!” Calle fikk roa meg ned, holdt den i syne, mens jeg sprang bortover bryggene for å finne stanga og agnet (stang og agn lå ved siden av Calle, fant ut det etter ca 1 minutts intens leting..). Slipper ned en #14 mosquito agnet med reke.

Sitat: “De tar me ein gang, satan så hissige de e, akkurat som ei vanlige dumme ulka” -JOFL, Stavanger januar 2013.

Denne ga F**N! Vippa rundt og triksa med rekebiten foran tryne på dyret. Ingen interesse. Den bare rota rundt som en SMS på Chemie Grand Prix. Etter 30 min intensiv jakt, blåskjell, stiv rygg og en diger pumpende blodåre i pannen, forsvant den ut på dypere vann… Føøøk! Klokka var passert midnatt og Calle bestemte seg for å dra hjemover. Det greide ikke jeg. Like etter Calle drar, kommer den samme idioten opp igjen. Her skulle den ligge å leke på samme kvadratmeteren helt til morgentimene. TOTALT uinteressert i hva jeg hadde å tilby servert på ulike krokstørrelser ned til #22. Innså at jeg måtte speide videre rundt omkring for å se om det var flere skjeggulker på torsdagstur. Rundt halv 3 siger det plutselig inn en til.. Dobbel så stor som den forrige og perfekt plassert innen rekkevidde. Slapp ned like foran tryne på den. SVUPP! Tok reka på direkten! I sjokk smeller jeg til og vipper den opp. Den flakser opp av vannet! Bare så synd at buen på banen ikke gikk videre opp på land, men bare direkte ut i vannet igjen. Aaaaaaaahhhhh!! E d faen mulig!! Følte meg som tidenes amatøyr. Mister ikke en panserulke i lufta liksom. Hallo?! Kjente blodårene i nesen var pumped up to the max, men utrolig nok poppa den ikke. Trolig lufttemperaturen som redda meg, fortsatt usikker på akkurat det. Fisken fikk seg selvsagt en liten støkk av flyveturen, og pilte avgårde ut på dypet. (Disse fiskene er utrolig lite skvetne, men svømte mye raskere på toppfart enn det jeg hadde trodd). Fiska videre og vannet sank til ett minimum. Ingenting å se. Jeg begynte å bli uklar i synet og vurdere å gå den lange veien hjem, var jo tross alt jobb om noen få timer. DA ser jeg plutselig en til! Jeg holder lyset litt i utkanten av “fisken”, slik at den ikke skal bli distrahert. Den ligger dønn rolig. Jeg prøver det meste, intenst i et drøyt kvarter, da jeg plutselig i et sekund av klarsyn, innser at jeg fisker på en pinne… Tror det var bjørk. Jeg dro hjem. 8,5 time psykotisk jakt. Sett to, mista én. Prøv å sov. Mest nei.
Når vekkerklokka ringte 2 timer senere, var jeg lite klar for jobb. Takk og pris for fleksitid.

Rett etter jobb var jeg klar igjen til ny jakt, hadde ikke tenkt på annet hele dagen. Spesielt den som kunna ha vært. Akrobaten på 20+/-gram, som lurte den tynne amatøren fra Stavanger. Same procedure, fortsatt høyvann og klar med ølkorv og småjazz. Denne gangen hadde jeg med strandsnegl og tanglopper i tillegg. Den idioten jeg var så “heldig” å få titte/fiske på i ca 4 timer kvelden før, rota så intenst i vegetasjonen, så tenkte kanskje en tangloppe måtte være mer naturlig for den idioten. Turen starter som forrige tur. Ligger å stirrer på at vannet skal synke i en times tid. Skulle igjen absolutt ha med hvert ett fiskbart sekund. Benytter tiden til å knyte opp tackler med alt av kroker fra #14 til #24. Omsider var det mulig å se bunnen. Lite spennende å se sånn generelt her. Totalt over ca 15 timer så jeg en tangsprell, noen supersmå torsk+sei, et par ulker og en dvergulke. Men var jo ikke interessert i alt annet piss, så akkurat nå passet det egentlig veldig bra at det var såpass dødt. Timene går, og med John Olav jevnlig støttende på telefonen, skjer det ellers lite. Plutselig finner jeg en igjen! Det er garantert samme fisk som i går. Rota rundt på samme kvadratmeteren, samme size og komplett uinteressert. Kjente jeg fikk mest lyst til å bare la den være, og leite videre.. Men å gå fra en panserulke er ikke så lett, for å si det mildt. Anslo fisken til ca 10 cm, og tenkte kanskje den var litt kresen på krokstørrelse. Gikk derfor for en krok #20. Slengte på en liten tangloppe. Så hadde jeg ihvertfall prøvd det. Panseren bitra seg inn til en vegg. Med tang i veien, fikk jeg ikke plassert agnet nært nok. For et opplegg! Hadde på følelsen den hadde oppfattet min frustrasjon og bare drev kødd med meg. La allikevel ned den døde tangloppa, så nært jeg kom fisken. Kanskje 10-15cm til venstre for hode. Ingen interesse. Startet å riste på agnet med vibratorfrekvens. Det var ingen problem, mtp de nervøse spasmene som jeg naturlig hadde fått i håndleddet på dette tidspunktet. Da skjedde det plutselig noe med min lille venn. Den begynte å rykke i alle retninger, og plutselig skjøt den fart ut til venstre og slukte loppa på et blunk! Etter så mange timer på samme fisk var jeg selvsagt helt lamslått, men spasmen i armen hjalp til og et supertilslag satt som ei kula! I en bue opp i lufta og rett opp i fanget mitt…
JAAAAAAAAAAAAAAAAA! Kasta alt agn på sjøen ut av agnbøtta ,og fylte den med vann. Plasserte ulka oppi. En intens glede bredde seg over hele kroppen. En liten 10grams fisk var alt som skulle til for å få livet tilbake i vater. Det kom en gjeng fulle folk løpende ned. De hadde hørt hylet. Og antok nok at det var helt andre ting enn panserfiske som skjedde nede på den mørklagte brygga. “ÆÆ tok ann!!”, hylte jeg. Folka snudde. Tror ikke de tok sjansen. Rabiat skjeggete tynn mann kledd i gult, hylende med en rosa bøtte i hånden. Er i etterkant at jeg kanskje skjønner at de ble litt redde, but who cares. Jeg måtte prate med noen, og vaser igjennom telefonboka. På samme tid ser jeg også at klokka er ca 2 på natta. Hvem er våken da? Jo ofc JOFL. Ringer, og han svarer seff etter to ring. “Grattis broder, velfortjent! Du e skada, å eg lige d”. Tar noen mobilbilder, veier og måler. Nå mangler kun et poseringsbilde. Jeg tar med meg den rosa 10 liters bøtta, og løper opp på veien, og får huket tak i første og beste. Utvalget var tynt, så det ble et par stupfulle 40-50åringer som fikk jobben. Jeg hentet opp fisken fra bøtta og slengte meg oppå panseret på bilen. Fotografene skjønte heller lite, men knipsa noen bilder. Prøver å snu situasjonen og sette meg inn i deres tanker, for de hadde noen rare uttrykk i ansiktene. Men skjønner ikke helt hvorfor. Labba ned på spotten igjen med den rosa bøtta og senka den søte (ikke lenger idiot) panseren rolig tilbake på kvadratmeteren sin. Den svømte direkte tilbake på post. Jeg ble sittende på brygga en stund til. Prøvde til og med å speide litt halvhjerta igjen. Kroppen skalv av glede og agnet hadde jeg jo tømt på sjøen. Fant etter hvert ut at det beste var å dra hjem å nyte øyeblikket med noe sterkt i glasset.

Artsfiske kan for meg være VIRKELIG frustrerende når ting butter i mot, men den følelsen når ting endelig går i bokz er helt ubeskrivelig. En slik spesiell art, kombinert med intens innsats og psykisk lidelse, gjør at disse ti grammene med fisk komme til å sitte lenge i hjernebarken.
Fikk ikke sove når jeg kom hjem denne kvelden heller. Men denne gangen var søvnproblemet grunnet med stor glede. Art #103. Takk for meg.
10gr überkul specimenfisk!
Art #103: PANZER! Foto: Kari Mills og Gunde Svan

11cm skjeggulke
Takk for opplevelsen, dra tilbake på spotten din for å irritere en annen artsidiot!

Avsluttet kvelden med ny art/pers-whiskyen

5 Comments

  1. Haze says:

    Drömfisk!!! grattis, jag känner väl till alla artfiskesymptom 😉

    Like

  2. Sinnssykdom er kraftig undervurdert, men at vi fremdeles har kjerringer er og blir et mysterium. Deilig lesing 🙂

    Like

  3. Takker! 😀 Selv om det er mer behagelig for den mentale helse og “hente” en art, så gir det en ekstra god feeling når det blir suksess etter intens innsats, frustrasjon og neseblod

    Like

  4. Patrik says:

    Fan vad bra rapport! Jag känner igen mig helt och hållet! Just den där lite rädda blicken från någon som man ber fota som inte är insatt…

    Grattis till en drömfisk!!!

    Like

  5. Takk!
    Det er mange som liker å fiske generelt, men ikke mange som skjønner rabiate voksne folk som ligger på bryggene på natta og fisker fisk på 10gr. Their loss! 😀

    Like

Comments are closed.