Sleepless in Stavanger

“Glasskutling henter vi med en gang, så fortsetter vi videre med nåler, 5TTB, ringbuk og masse poengfisk. Resten av tiden blir spisshalet kutling, dypvann, vindufiske og tilslutt setter vi av en kveld til fylla for å feire alt suksessen…”
Solkrem, utstyr og jazz sto klar!
Hadde bare teori og praksis vært  av samme ulla, så skulle dette bli a simple walk in the park, and then straight to fylla..

Siste halvåret har vært preget av bitring i Trøndelagen. Flyten har vært sånn passe føkd og mye anti-jazz utenfor sportsfiskearenaen, kombinert med flusst av skolest+smørflyndre-satsninger som har gitt et ganske entydig resultat.. ITJE ViiiTZ!

Samtidig som guttakrutt i sørvest og sørøst har dratt opp überkule småarter i latterlige mengder, mens jeg satt i fosterstilling uten muligheter til å dra avgårde for å delta på denne microfesten. Da var det inderlig godt når det endelig bød på en mulighet for å dra ned til Norges svar på Grand Canaria, Stavanger! Fødebyen, jazzhovedstaden, micromekka. Kall den hva du vil, jeg skulle feire pinsen i Rogaland på ekte Florø-Larsen-vis, med Redbull og fiskestang planta trygt i nevene.
Ææææ kommer!
Torsdag
Torsdagen kom, og jeg sitter på Værnes klar som ei tynn leken lyrsniba, da telefonen starter å ringe. Det står JOFL å di på displayet. “Hallais broder, Merethe hente deg, eg må ud på fysste dag av Tanager-festivalen i kveld. Gidde du å ta minstemann med på skoleavslutning?” 
Joda, helt i orden det. Det endte med en stykk onkel som sprang rundt med 25 unger på slep og klær ble fylt opp med glassmaneter og eremittkreps, til stor glede og begeistring blant småtrolla. 
Kvelden kommer sigende, og noe sliten, men med friskt mot, kjørte jeg avgårde for å møte Irvin som satt å sjekka ut glasskutlingbestanden sammen med Mari. I den gode tro om at folk visst dro 5-6 stk av arten på fem minutter, så var planen å få en knallstart, med ny art og senket blodtrykk innabords fra første stund. Tidspunktet på døgnet skulle visst være optimalt nå i skumringstimene, og jeg har sjelden vært så positiv, helt uvitende om hvor mange nye gråe hår jeg skulle innkassere de neste dagene. “Å hente en art”, er nå en setning jeg ikke skal bruke noe mer. Ihvertfall ikke på en god stund. Kutlingene viste NULL interesse for ALT av det vi tre presenterte. Etter 30 minutter bitring, får jeg en telefon om å avbryte og hente JOFL, som var ferdig på festival dag 1. Lettere nervøs for at dette skulle bli nok en besettelse begynte å sette seg inn i ryggmargen. Underveis i bilturen kom også svake minner fra nordlig knurrulke i 2012 å reforme seg langt baki topplokket..
Tilbake på post, med en småbrisen bror ved min side, fortsatte kvelden. I tillegg til Irvin, hadde også Brobak og Karleif tatt turen innom. Mens jeg lå på betongen og bitra, satt de andre og koste seg med gode gamle skrytehistorier om hvor lett glasskutling var. Jeg prøvde det jeg kunne å lukke ørene og prøve å holde neseblodet trygt der det hører hjemme, nemlig i blodårene. Dette gikk faktisk greit, men pulseringene økte stadig i takt med klokka som tikka ut i de små nattetimer. Utenom et par digresjoner, med å kaste ut to stenger til 5TTB og et forsøk på en liten stor kantnål som JOFL fant til meg, skjedde det lite denne kvelden. Ufattelig lite! Gutta boys dro etter hvert på andre kanter av byen i jakt på sitt, mens John Olav tok seg en lur i bilen. Jeg derimot, gikk frustrert rundt til tidlig morgen å speida og bitra etter den forbanna kutlingen. Ikke tendens til noe utfall mot #32 kroken med en tamp med latterlige 0,05 mono. Det begynte å regne, sikten gikk i dass og motet begynte å bli riktig frynsete. Jeg lekte gode gamle stiv heks med en gjeng gjennomsiktige kutlinger under grammet, og jeg var den klare taperen. Allikevel sto jeg videre, trykka inn porsjonssnus i kjeften og bitra. Besettelsen var et faktum, og psykopaten var tilbake… 
 Kveldens eneste bilde. En tangstikling som stjal mysisen RETT foran tryne på kantnåla som jeg siklet på.. 15-pigget stingsild er fett nok det, men ikke nå.


Fredag
Ny dag, og planen videre var enkel. Prøv på glasskutling til alle døgnets tider. John Olav, som med max 1 time på øyet, skulle nå ut til dag 2 av festivalen. Avtalen var at jeg overtok det digre dieseldyret av en BMW, og hentet han ved Hummeren hotell ved endt konkurransedag.
Hakket mer jazz enn min egen mongokjerre fra Ford, cruiset jeg ut til glasskutlingen, i god tro. (Hvorfor jeg hadde fått god tro, skjønner jeg ingenting av, men tydeligvis så fungerer hjernen min extra dårlig når jeg inntar pyskopatmodus på en art). Ikke TENDENS til at noen av individene viste interesse for rekefragmentet, mysisfragmentet eller strandrekefragmentet. Fragment my ass! Irvin sender hyggelige og støttende meldinger (tydelig at farsfiguren hans allerede da hadde begynt å ta form), mens andre snakker om 2 minutters fiske, amatør og tips om å prøve med krok… Jeg derimot, står pinnestiv på betongkanter, og ser art #104 kun noen få centimeter foran meg, men allikevel så langt borte. Frem til nå hadde jeg sett nye perser av både svartkutling, tangstikling, tangsprell, rognkjeks, og ålekvabber boltre seg like rundt meg. Interessen min var lik null. Ikke faen om jeg skulle gå glipp av et bittelite vindu med bettperiode. Allikevel etter å ha kastet bort 8 nye timer på det gjennomsiktige lille dyret, så fant jeg ut at jeg skulle ta meg en liten tur med litt større krok for å fange noe annet siste halvannen timen før jeg måtte hente broderen, for å kjenne hvordan ett napp kjentes ut, og prøve å føle noe form for suksess. Ble noen ok svartkutlinger, noen grønngylt på 150gr+ og min første bergnebb over 100 gram. Artig med en avkobling, men hodet mitt sa nå kun glasskutling. Pers på bergnebb er liksom ikke heeelt der oppe.


De eneste kutlingene som var enkle nok for meg i denne stund var noen simple svartkutlinger. Mye nei her altså.

Bergnebb-pers, 102gr.

Hva er likheten mellom en kondom og en BMW? Det sitter en pikk inni begge to..

Jeg kjører tilbake til Tananger og Hummeren hotell, og finner en tydelig lo-trøtt bror i baren sammen med resten av havfiskegutta. Den så pent oppsatte planen som var satt på papir for helga, var nå satt fyr på, og kasta til reven. John Olav som kun hadde 3 timer søvn siste 3 dager, måtte ha en time out. Vi ble enige om at det beste var å gi han noen timer på sofaen, mens jeg blanka videre på dasskutlingen, for så å hente han rundt midnatt for tur etter kantnål. Ut på tur – alltid sur, og avgårde tilbake til å stirre på uinteresserte glasskutlinger. Jeg skulle ha med meg HELE skumringsperioden, slik at jeg var sikker på å få med disse timene som gutta prata om. Ja disse timene hvor du bare kunne hente glass, å- å -å di..
“Ingen glass, Bjørn i dass” – oppsummerer denne kvelden fint. Etter hvert får jeg også en telefon av Stig Hetland, som har lyst til å holde meg litt med selskap. I samme slengen spør han meg om jeg har fått spist siste døgnet. Noe uklar i hodet begynner jeg å tenke tilbake over døgnet mitt. Og innser at inntaket har bestått av stort sett snus, redbull og oksygen siste tiden. Stig innser at jeg ikke har tenkt å flytte meg bort fra glass-jævelen, og nok en mann må ta ansvar for å holde pinnedyret levende. Ikke lenge etter ruller han nemlig ned i havna, med ikke mindre enn 12 rykende ferske toast og en klase bananer. Når jeg kjenner lukta av varm ost og skinke, så kommer sult-smerten, og jeg begynner plutselig å huske at mat er relativt viktig. Jeg sluker i meg, og føler meg plutselig som en ny mann. (Tusen hjertelig takk Stig, den pakken satt så ei kula!)
Stig prøver seg en runde på 5ttb og vi prater litt piss. Fortsatt ingen glass, men fikk ihvertfall hode litt opp av dass med litt mat innabords. Stig som skal på festival dagen etter bestemmer seg for å ta kvelden, mens jeg kjører for å hente eldstemann. Finner broderen i koma i Casa del JOFL. Innser at det ville være helseskadelig å vekke den mannen nå, så jeg legger igjen en beskjed på sms til han og drar ned til en ny havn. Jeg fortsetter å bitre glasskutling, men plutselig kom det frem en annen art som hadde potensialet til å bli min #104. En fin kantnål, som denne gangen uten tvil var i fiskbar størrelse! Jeg drar frem tackle og mysis og setter i gang. MEEN, ting går fortsatt på de berømte skinnene (not). Bergnebb-invasjonen 2014 var i gang. Ikke før jeg hadde rukket å nærme meg 2cm ned i vannlaget med agnet, var hele Stavanger-bergnebb-jazz-og-tobakk-klubben på plass. Gikk etter hvert målrettet inn for å fiske dem bort, og kaste dem så langt ut på fjorden som mulig. Agnbeholdning går tom, livsgnisten innser fiaskoen og blodårene i nesen bobler. Akkurat da ringer John Olav. “HÆÆ! ka d går i? kor e eg, eller kor e du?” Han hadde kviknet til midt på natta og hørte på sturinga i stemmen min at her måtte gamlebror ut på tur å gi en støttende innsats. Svippa raskt å hentet ham, innom Shellen for å fikse ny rasjon redbull, så ned i den lokale dammen for å hente inn mer mysis. Drøye halvtimen senere var vi på plass igjen der jeg slapp. Kantnåla lå fortsatt på samme plass, og bergnebben hadde flyttet nachspielet til en annen tarekåk. “Herrigud broder, nå ligge den så perfekt d går ann, denne får du”, var lyden fra eldstemann. Med min flytsone fra siste tiden plassert i bakhodet, tok jeg ikke dette helt for god jazz, men kjente allikevel at hjernen frigjorde et par-tre slike delfiner å di rundt i kroppen. 
John Olav endrer på tacklet mitt i kjent stil, og instruerer meg i typisk storebror vs lillebror -stil. BANG! Så hugger den!

“VEEEENT, VEEEEEEEENT…. NÅ!!”

ÆÆÆÆÆÆÆæææ! Endelig en stråle med suksess i min retning! Vi hyler, klemmer og jazzer opp hele båthavna Florø-StYLe. Livet var back on track. Jeg kjenner et par knuter løsner i nakken, og gleden var akkurat der den skulle! MYE JA akkurat nå.

#104: Stor kantnål på 37cm og 30,8 gram. La pinsen komme! Foto: John Olav Florø-Larsen

#28 krok trygt planta i trompeten.

Vi valser innover i havna, og slurper nedpå litt mere redbull. Hekkan nå var jeg lett på foten! Skada sport dette her, men skjønner ikke hva annet i verden som kan måle seg med slike fiskesuksesser. Litt lettere i håndleddet og høy på meg selv, begynner selvfølgelig Heinz-effekten og slå til. Ikke mer enn 10 minutter senere ser vi en til. Vips, “ein e flax to e dyktighet”. Lett! Like etter ser vi en tredje, og den vil John Olav ta. 6-7 sekund senere ligger kantnål nummer tre i kassen. WoooO!
  
Tre-kant

Mens ketchupen fløyt ut av flaska, så kjørte vi på videre, bare for å hente den glasskutlingen nå i samme slengen. Tre timer på betongkanten senere var jeg litt nede på jorda igjen. Vi prøvde begge to, og fant ut det beste var å stå HELT urørlig og lyse ned i vannet. Altså bli med dem og leke stiv heks. Deretter konstant ligge å småvippe på agnet med nervøse småspasmer fra håndleddet. 4-5 fisk viste plutselig interesse nå i grålysningen, og samlet seg inni lyset! (Les: interesse = svømte muligens i retning agnet og snudde igjen). PLUTSELIG, som slag fra syltynn himmel; jeg som hadde stirret på disse glassklare kreka nå i en god porsjon med timer siste døgna, fikk kjenne på et realt sjokk. Ut av ingenting bestemte nemlig én i flokken (antageligvis en riktig dum en) seg for å ryke på den ristende rekekula, og vips så ser jeg rekefragmentet forsvinne inn i fisken og plassere seg i magen. Det er det mest surrealistiske nappet jeg har hatt noen gang. For det første så var forventningene HELT nullstilte (faktisk litt i minus), for det andre så kunne du se kroken forsvinne innover i fisken helt glassklart! Tilslaget ble av den idiotiske, amatøristiske og stive karakteren. Mer som en uregelmessig flau krampetrekning. Glasskutlingen fyker opp igjennom vannspeilet, men i samme stil som med første kontakten min med panserulke tidligere i år, dessverre direkte videre tilbake til sin hjemmebane. Begynte å lete etter en sprittusj i baggen, for å skrive en diger “A” i pannen min.. A.M.A.T.Ø.Y.R.!.!.!

En verbal tirade etterfulgt av mental skade, ble siste ord denne natta. Vi måtte tilbake, nå skulle nemlig John Olav stå opp om 30 minutter… mnja.
Var allikevel et fornøyd to-spann som kjørte hjem i soloppgangen. Ny art sikret, OG glasskutling er faktisk teoretisk mulig! Frem til nå var jeg sikker på at dere andre som har tatt denne arten drev kollektivt gjøn med meg, og at alle var fanget i håv. Jeg speidet stadig inn mot buskene i påvente av at en gjeng med skjult kamera skulle bykse frem og rope juni-narr(!) eller noe slikt.

Pinseaften

Ny dag og muligens nye muligheter. Trasket ned til Hummeren hotell og hentet bilen, og nå hadde jeg ny giv på glassdyret. Ikke skremme dem med bevegelse av skyggen min, konstant rolig risting og stiv i trynet. Etter ca halvtimen har jeg faktisk en stor (kunne garantert rundet grammet!) kutling som viser en form for interesse. Muligens ubetydelig interesse, men ganske sikker på at det var interesse. Sola steiker, og den lange kantete karamellen fra kvelden før gjør at det faktisk er ganske greit å sitte her i sjøkanten akkurat nå. Selv uten glasskutling lagret i form av et poseringsbilde på minnebrikka. Så kommer det besøk ut på betongkanten min (merk at denne betongkanten var MIN denne helga). En 10 år gammel jente som til min store forbauselse  greier å snakke hull i hodet selv på meg, ved å spørre hvor mange arter det fantes på hver eneste bokstav i alfabetet. Deretter kom også Tommy B som synes det var topp å denge jigg etter småsei fra kanten min. Alle kombinasjoner av tidspunkt, agn, metoder, lyder og bevegelser måtte jo prøves selvfølgelig. Men er ganske sikker på at tramping, plaskende jigg og konstant jabb ikke var en glass-vinner. Resultatet ble jo akkurat det samme som tidligere, så har dermed ingen bevis for akkurat denne hypotesen. Dro deretter videre og testet videre i Tananger. Fortsatt kun sol å hente. Henter John Olav som siger inn fra tredje festivaldag og jeg forklarer alle deltagerne på festivalen hvor vannvittig PIKK denne arten er. Folk ler og koser seg, og er vel ganske enige om at yngste Florø-Larsen er en god blanding av splitter pine kortslutta i hodet og amatør.  
Ny glass-økt i skumringen. Fortsatt MYE NEI.
Etter at John Olav har fått seg en lur, drar vi ut sammen i et sporadisk forsøk etter ringbuken utover natten. Dette var jo arten som det var bonanza på i Stavanger i vinter. Men i senere tid har det heller vært tynt med observasjoner av arten. Antagelig mest grunnet den er verre å finne med en kraftig oppblomstring i vegetasjonen siden den gang. Dette fiske hadde jeg gledet meg ekstra mye til. Se hvordan de gjorde det, og hvordan fisken lå når den ble spottet. Det tok faktisk ikke lange tiden før en gjennomsliten og småbrisen John Olav melder om den første fisken. Vi tar raskt bort lyset. Denne er diger. Antagelig større enn norgesrekorden som han selv tok tidligere i år. Denne vil han derfor ta selv, noe som er fult forståelig. Dessverre så stikker den avgårde før John Olav får senket kroken ned til den. “Jaja, finne me ein så raskt, så blir ikkje dette någe stress!” – Famous last words..
Ja det ble stress. Vi kryper, kryper og kryper. Ingen flere å se. John Olav prøve å holde motet oppe, men det er ett av de tynnere joker-nord-trynene jeg har sett. Det sto praktisk talt du e føkd Bjørn i pannen hans. Vi rotet oss derfor inn i andre fisk. Dukket opp noen tangstiklinger, og den ene så ut som ny pers for meg. Hadde på en #18 krok rigget til ringbuken, så satset på den og flekka ned en mysis. One two three – stikling come to me. Ny pers og spekimen er jo alltid skoy.

Mobiler liker ikke lite lys og brisen fotograf. Tangstikling 10,5gram. Foto: John Olav Florø-Larsen

Neste artige fisk ble et par lomrer på grunt vann. Vi kastet oss begge rundt i leit etter blåskjell, og etter ca 5 minutter virring roper vi faktisk på likt fra hver vår kant at vi har funnet ett hver. Den ene er diger. Vi anslår den til ett sted mellom 1300-1400gr. Blåskjellet blir senket foran tryne på den og den hogger inn agnet på direkten! Jeg smekker tilslag og møter full bøy i staget. Dessverre etterfulgt av helt slakk line. Fortommen ryker… Gaaaaaad. Hadde tydeligvis ikke ristet meg helt inn i flytsonen enda. Vi flekker på nytt tackle og senker ned til den lille som lå ved siden av. Denne er også i det hissige hjørnet og gulper i seg blåskjellet på et blunk. Tilslag, fersk fortom og full fres. Opp på land kommer lomra, som er av helt ordinær størrelse. Like etter en helt ok ulke. Ble noen tynne plaster på såret om ikke annet. 


Lomre 860 gram. Foto: John Olav Florø-Larsen


Vanlig ulke 344gr. Foto: John Olav Florø-Larsen

Timene tikker mot den siste dagen på havfiskefestivalen for broderen og etter han var i kontakt med en berggylte i 2,5 kilos-klassen så fant vi ut at det var på tide å begynne å pakke snippeskene. Det vil si, snippeskene ble ikke helt lukket. Vi skulle nemlig ta en siste bitringsrunde på en siste spot etter ringbuken før den feite dama sang for oss. Visa fortsetter i samme dur som vi avsluttet tidligere i natt. Nada-null-finitoz. Vi beveger ossi retning mot bilen, og John Olav lyser på et siste tareflak. “BRODER, her, stang, kom, nå!” Jeg egnet, skalv og fikk min standard følelse i kroppen som best kan beskrives som fittenforen. Mens vi rigger oss til, begge to liggende flatt ut, får vi se hele fisken. “Helvede, den e større enn min tror eg. Jaja, du får bare ta ann, me får kun denne sjangsen”. Vipper ned agnet i posisjonen jeg får anbefalt, og en klar instruks: “Den tar raskt når den bestemmer seg, då må du ver raskere”. Jeg skjønte tegninga. Lucky Luke, skyggen, å di.
Kunne sikkert brodert ut om alle tankene mine fra tilslag, fight, svevet opp på land osv. Sannheten er at alt gikk sykt fort, og plutselig sto vi og klemte og hylte helt likt som natta før, denne gang med en fettklump hengende i andre enden av lina. 105! Denne satt også lengre inne enn teorien skulle tilsi, og jeg kjente faktisk jeg ble lettere blank i øynene. Ja jeg er tydeligvis et følelsesmenneske når det gjelder fiske, but who cares! Nye arter som kommer litt ekstra overraskende er lite målbart på gledesskalaen min.

#105: Lo-trøtt og sjeleglad sleden mann med 8,2cm/8,3gr kystringbuk. Ekstra gledelig var at tidelene på vekta var på vår side, og rekorden står fortsatt hos akkurat den som fortjener å ha den, hos eldstemann. Foto: John Olav Florø-Larsen

Nå var det slutt for natten. Eller, det kunne ha vært slutt. Vi måtte innom super hårvarspotten og sjekke først. Dessverre ingenting annet enn hornkvabber og småjazz å se, men igjen: who cares in a moment like this! Vi tuslet slitne bort i bilen og vendte tilbake mot Tananger. Jeg sjeleglad for å ha fått ny kul art i flott størrelse og John Olav for å ha levert til minsten. Når vi ankommer huset i morgentimene, er jeg så oppkvikka av den avsluttende suksessen, at jeg ønsker John Olav to timer god søvn før siste festivaldag, setter han av og kjører alene tilbake til spotten jeg mistet en glasskutling på samme tidspunkt natten før. Stimen reagerer helt likt som gårsdagen. Samles inni lysstråla og leker stiv heks rundt det vibrerende agnet mitt. Da skjer det. Etter et heseblesende jag til alle døgnets tider etter en latterlig liten gjennomsiktig art. Jeg anslår at jeg kanskje har stått der stiv som en stokk i en snau time, da plutselig en gal kutling gjør et utfall på presentasjonen min. Samme fantastiske syn når du ser hele agnets reise ned mot mageregionen. Stiv av skrekk, kulde og sjokk smekker jeg til kontant og i en bue inn mot land. Jeg ser en kutling fly igjennom lufta, og plutselig henger den der. PÅ TØRT LAND! Arten som jeg skulle hente første kveld som en ren formalitet, endte opp med å gi meg 11 ekstra grå hår, psykopatmodus og endre alt som var av forhåndsplaner.
JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA! Jeg skrek!  Løp. Alene. Med fisken inne i krumma hender. Stanga slepte etter meg. Fortom røyk. Jeg hylte! Når jeg ser tilbake på situasjonen så er det kanskje litt unormalt for en voksen mann å stå klokka syv i morgentimene og skrike med 0,6 gram fisk, men igjen: who cares!! Første jeg gjorde var å ringe og vekke John Olav som var midt inni den tildelte søvnen sin på totalt 2 timer. Han svarte og samtalen var noe slik; 
JOFL:”eehhrrrmmm…AhhallOoo”..
Bjørn:-“ÆÆÆæææææææ tok ann!!!”
JOFL: -“Satan d va faen fortjent, gratla minsten”
Bjørn: -“God natt, lykke te om ein time, nå blir eg me deg på fyllå ikveld, LETT!” 
Jeg var klink edru på alt annet enn adrenalin. Jeg gikk rundt å nøyt morgensola, tok noen Michael Jackson-moves av middels klasse på flytebryggene, hevet armene i været og storkoste meg. Hvem skulle tro at denne lille jævelen skulle gi så mye glede. Jeg satt å studerte den i nærmere 45 minutter i stampen. For en diger kjeft! Blodet pumper rundt i full display og generelt en bisarr skapning. Når regnet plasket ned første natta, mens jeg blåste bort time på time med å stirre på den uinteresserte fisken, sa jeg rolig til meg selv at hvis jeg fikk en så skulle den kjøres sakte over med de digre hjula på X5`en i ren forbannelse. Slik ble det jo selvfølgelig ikke. Når den lå i handå så ble det selvfølgelig kos, studering og den gikk fra zero til hero, og ble pent satt tilbake til resten av kompisgjengen sin. 
Ordtaket “ein e flax, to e dyktighet” var definitivt ikke gjeldene nå. Mer; “ein e tolmodighet, to e idioti”. Satt meg i bilen og fyrte stereo og turboen på jazznivå. I det jeg skrur på radioen kommer også sangen “We can do this all night” med Icona pop. Perfekt! Alt var nå tilbake i vater. Ihvertfall etter min målestokk.


0,6gr og 4,3 cm glasskutling! Sært, smått og latterlig godt for min mentale helse!

Sjokkskada, glad og utmatta. GLASS Å DI!!


1. pinsedag

Jeg sov lenge idag. Og ikke minst godt. Stakk innom gamlingene en tur for å ta en sen frokost, dro videre å henta John Olav og gikk tilbake til rollen som superonkel for kidsa. Totalt avslappa og fylt med glede. Videre gikk turen til party med havfiskemiljøet, hvor blant annet Torun Handeland og Are Andersen forsynte seg godt av premiebordet. John Olav gikk ikke til topps denne gangen, men det må vel jeg ta noe av skylden for^^ At en mann får kjørt et slikt multitask-løp med husstuff, kids, dama, festival, fest OG guide lillebror hele natta.. Tja, hva skal en si? Den mannen jazze på i 30 timer i døgnet.
Vi fyrte i gang og koste oss med NHF-gjengen. Må si at denne Tanangerfestivalen ser kul ut. Rent artsfiske med påfølgende fest. Løgnin uten is og med båt istedet altså. Neste år arrangeres NM i Tananger, og over 100 mann er ventet. Tror dette er noe flere av oss i artsmiljøet burde vurdere å dra seg med på. 
MEN! Nå var jeg jo kommet til Stavanger for å fiske, så rundt midnatt bar det ut på tur igjen. Målet var vel mest å generelt komme seg ut på tur nå med bra folk, men stor paddetorsk var håpet mitt. Stig Hetland kom å hentet oss, og vi sto klar (nesten) med fult opplegg. Ut i mørket hvor vi skulle møte den nybakte far og gode kompis jeg virkelig savner her i Trondheim, Irvoz.
Trøtt, brisen og balansering i steinura. Hårvar er det også mye av her nede, så den første vi fant var vi enige om skulle gå til Stig som manglet arten. Det går ikke mange meterene før Irvin spotter en hårvar, Stig rigger seg klar, vips, ny art. LETT!
Stig “The Mask” Hetland med ny art!
Utover kvelden ble det spottet noen få padder, men ingen tok (gikk litt seint fremover i ura). Derimot var det bare å plukke seg så mange hårvar du ville. Ganske drygt hva som har foregått i artsmiljøet siste året. Når jeg fikk mine to første i 2010 på blindfiske på Trollakaien i Trondheim, var det ansett som drømmefangster og i kategorien vanskelig art. Nå? Jeg har flere hårvar i år enn makrell og sei..
Uansett en knallkul art, både metoden og selve fisken. Øyeblikket før den tar. Vibrerende finner, og små rykkvise bevegelser før den hugger med ett smell!
 Brisen på Morgan og hårvarfest. Foto: Irvin Kilde

Små, men denne matchet ihvertfall Morgan+cola-tennene mine! Foto: Irvin Kilde


Verdens seigaste mann bade i hårvar!



2.pinsedag
Siste dagen hadde jeg lovet å bruke i sin helhet sammen med de små jazzungene. Hvorfor ikke ta de med på en fisketur til en forandring? 🙂

Vi lagde til et leppefiskakvarium og sola steikte på rekordnivå. Fantastisk avslutning på ei helg som starta i kjelleren og bygde seg opp til topp nåtsj jazz!

Gressgylt i full vigør.

Julian med en av sine nye arter og lillesøster som venter på å få klappe den søte fisken.

418gr blåstål, med ei av sine røde sneller fra sitt harem i bakgrunnen.


Takk til dere alle for ei kanonhelg! Mye innsats, god hjelp, selskap, etter hvert gode resultater og stødig jazz. Dette trengte jeg virkelig.

9 Comments

  1. Haze says:

    Hahaha!! Sinnessjuk historia :)) trodde att håret ditt skulle vara gråare på slutet av berättelsen 😉 Glas!!

    Like

  2. Syke mann! Men grattis med ståpåvilje og nye arter, altså 🙂

    Like

  3. Ja dette var helg over mange helger broder, helt konge !

    Like

  4. Dag 3 poengterte min lille niese at hun så tre grå hår i skjegget mitt. De hadde jeg aldri sett før^^
    Får vel bare takke mobilkameraet for å ikke få med seg alle detaljer på bildene 😀

    Like

  5. Takker folkens 😀 Virkelig nødvendig med noen slike jazz-maraton inni mellom

    Like

  6. Forstår at min glasskutling som tok etter ca 20 sekundar på første nedslepp var meir enn flaks… 🙂

    Like

  7. Mange som gjorde akkurat d der du gjorde, svupp – LETT. For noen få var de derimot virkelig sære. Ingen andre som fikk denne helga som prøvde, så de hadde virkelig satt lås på kjeften. Rein stahet og bitring ga suksess 😀

    Like

Comments are closed.