Salt, søtt og syrlig – blåkjeft og mort i Trøndelag

Sommerværet i Trøndelag har tatt indresvingen på Cancun i år. Fisketiden tilgjengelig i denne tidsperioden for min egen del har derimot vært av den tynne sorten. Da er det fint at vi i overgangen til september fortsatt får slike Mallorca-dager. På tross av den skremmende opplevelsen i Bymarka på tur med Sverre sist, tok jeg på nytt sjansen til å dra på tur med den syrlige professoren fra Gløshaugen. Både i salte og søte farvann.


Salte slag i Black Pearl

Flatt hav, sol og søndag. Black Pearl måtte ut idag. Jeg ringte Sverre og lurte på om han ville bli med ut en tur, for å bearbeide hodet fra helgas tunge slag, i mer friske og salte omgivelser. Sverre takket høflig ja. Sverre er faktisk en mye mer avbalansert og hyggelig person på sjøen. Langt mindre livsfarlig enn når du møter ham i skogen i de mørke timer i Bymarka.
Sven, som den siste tiden har lesset opp med øyepål i MS Stålormen, hadde sendt oss koordinatene. Planen var grei, ligge og duppe med hekler etter øyepål og suge til seg energi fra sol og frisk luft. Første nedslipp, og SMS melder om napp etter kun få sekunder. Minuttet senere vipper han opp en hekle pyntet med fire øyepål. Jepp, vi var på rette spotten. Slik fortsetter det. Noen få hvitting, hå og sypiker. Resten var øyepål-rush, ihvertfall for SMS. Jeg fikk vel totalt 4 stykker. Sverre dro like mange pål pèr nedslipp.. Øyepålkongen i BP er uten tvil kronet:

 Pål Magnus Selbach med øyepåljazz

Vi hadde kviknet til i sola, og fant ut at det var nok øyepål nå. Vi ville tenke nytt. Med mannen med Trøndelags største glassvar ombord i skuta, bestemte vi oss for å kjøre drift etter glassvaren. Inne i fjordbassenget utenfor Trondheim er det heller sjelden det blir tatt glassvar på stang, mens rapporter fra redskap sier noe helt annet. Så vi gjør jevnlig forsøk for å finne dugende hotspots for arten. Dette forsøket ble nok en notering i fiaskoboka. Med flat fjord, mer proviant i kjølebaggen og mye agn, bestemte vi oss derfor for å ta en runde langs blåkjeftkanten som neste stopp.
Jeg er første mann til bunn. Rekker såvidt å stramme opp lina, før første hugg fyrer løs på makrellagnet. Kontant hugg med høy riste frekvens, etterfulgt av jevn tyngre motstand etter tilslag, gjorde at jeg meldte om blåkjeft fra første sekund. Og blåkjeft var det. Skabbelonen, eller fiskens rammeverk om du vil, var av den mer grovere sorten til å være trønderblå. Dessverre var den mest et digert hode og i samme tynne kondisjon som fiskeren. Så vekta stoppa på 1170 gram. Nedslipp #2 ble også blåkjeft etter ganske kort tid. Denne var litt kortere, men denne hadde vært hjemme til flere måltider enn den første. 1220 gram, og absolutt godkjent fisk. Det vippes senere opp en liten tredje blå, før den fantastisk artige hågjelen tok helt over showet. Et klart signal om å komme seg hjem altså.

 44cm 1170g

 43cm 1220g
En mindre blåtass som avslutning

Fint vær, tjukt i pål, tre blå og god stemning i skuta. En riktig fin søndagstur rett og slett. Den lette og muntre stemningen i det salte element skulle allikevel stå i stor kontrast til den langt mer syrlige turen vi hadde i vente noen få dager senere…

Søtt og syrlig i Bymarka

Telefonen ringer. Det kommer opp et bilde av fire tomme champagneflasker på skjermen. Jepp, SMS calling. Jeg sveiper nervøst den grønne knappen mot høyre retning på skjermen, og holder telefonen ca. 50 cm fra øret, klok fra tidligere erfaringer når Sverre ringer sent på kveld og “inviterer” til fiske i søtvann.

SMS: “HOLD KJEFT! Pakk baggen, forholdene er optimale.”
Bjørn: “Optimale for ka då?”
SMS: “MORT, din idiot. Et ørlite drag mot nord, duskregn og overskya. Stå klar utenfor huset om 15 minutter!”

Jeg rakk ikke en gang å svare, før han slengte på røret. Planen min var egentlig å lage middag, og ta en velfortjent halvliter etter en lang dag på kontoret. Denne planen var det bare å forkaste. Når Sverre kommer med en beskjed, ja da adlyder du.
Sverre har ellers en stålklar filosofi for hvordan lykkes med stor mort i Trøndelag. Spis, lev og tenk som en mort. Det er ikke uten grunn at brødet Sverre medbringer på tur deles i to i starten av økta.
50% til morteagn og 50% til eget forbruk. Energibrødet fra Bunnpris, ispedd med litt mais og grunnfôr er det eneste Sverre spiser fra august og ut oktober. Inntaket skjer selvfølgelig kun i de mørke timene, hvor han henger senestumper ned fra taket både hjemme og på kontoret, med brødkuler festet på Mosquito-krok #2 med innklemte mothakere. Jeg turde ikke en gang NEVNE at middagsplanen min for akkurat denne kvelden var en diger tallerken med nachos, uten mais. Noen ganger kan en hvit løgn være det beste for alle parter. Sverre og mort, ja det er livsfarlig!

Sverre var utenfor huset mitt etter nøyaktig 15 minutter som “avtalt”. Jeg så han rulle sakte innover gata mi med den senka Mitsubishi stasjonsvogna si, og kunne såvidt skimte silhuetten hans igjennom de sota rutene. Jeg sto klar, og åpna passasjerdøra med ett smil.
“Hallais Sverre, eg e klar eg, meenne…”
Sverre avbrøt meg brått, og svarte mørkt og syrlig; “Hopp inn og hold kjeft.”
Jeg hadde tenkt å spørre om jeg kunne løpe ned å hente meitestolen min, som sto klar utenfor husdøra, men innså at det ikke var vits å spørre om dette en gang. Pick your battles lissom.

Vel fremme ved plassen, begynte rigginga. Sverre, som denne gangen hadde med egen hodelykt, pekte ut hvor, når og hvorfor hver eneste stang skulle plasseres. Dupper ble blyet ned, kroker i #2 i enden og knekklys montert på toppen av duppen i ulike farger. Vi slengte ut stengene og kunne starte økta. (Dvs: vi knota jævlig mye i starten. Floker, bomkast, agn som fløy av gårde i kastet, for mye splitthagl på duppen og andre irritasjonsmomenter sto i kø. Denne delen fikk jeg derimot stålklar beskjed om fra SMS om å utelate fra rapporten. Slik bortkasta bruk av tid under perfekte forhold ville han ikke ha på trykk noe sted.)

Ja, så alt gikk altså helt perfekt og nøyaktig som planlagt. Vi satte oss ned i regnet og venta. Duskregnet var blitt til plaskregn, og Sverre utbroderte heftig om hvor bra regnsettet sitt var, fra sin meget behagelig meitestol. Alle som ikke hadde identisk regnsett som han, var det ikke mer å si om enn at de var noen komplette idioter! Jeg nikket rolig, tok på meg trekkspillsmilet og stirret på duppene mine. Meitestol hadde jeg som kjent ikke fått med meg i dag. Så jeg tok min plass rett på bakken, som i sammenheng med plaskregnet var et riktig gjørmehull. Første timen gikk avgårde uten annen action enn en tirade med syrlige kommentarer fra Sverre. Kort oppsummert: -ALT var mye bedre før, i 2005!

Da plutselig skjedde det. Svuuupp!  Duppen lengst til venstre forsvant kontant. Sjokket var like stort som sist gang, og etter et raskt overblikk for å forsikre meg om at Irvin fortsatt ikke var med på tur, innså jeg at det var jeg som hadde godfisk på gang igjen. Tilslaget satt, og plaskende inn mot land seiler en mort av fin størrelse. Sverre, lettere brydd av å måtte reise seg fra stolen sin, rigget han alt klar til landing. Fisk i håven. JESS!!!
Sverre avkroker fisken raskt i håven, og fisken løftes opp på matta. 43 cm.. Like lang som Sverre sin kilos+ fisk fra forrige økt. Denne virker dog ut og være smalere over ryggen, så vi anslår den til å ligge på ca. 950 gram før den går på vekta.

“HOLD KJEFT!”

Var alt jeg hørte. Sverre sto med Salter fjærvekta, med veiepose og fisk hengende under og leste av dommen. Jeg sto spent og ventet på svar…

“Ny pers. Gratulerer Florø. Fortsatt småfisk, men still deg opp for fotografering, NÅ!”, kom det fra Sverre.
Gleden spredte seg i kroppen da jeg hørte ny pers, og ymtet forsiktig om jeg kunne få vite hva den nye persen min hadde landet på.

“JEG SA NY PERS! HOLD KJEFT FLORØØ!”

Jeg gikk direkte opp i rett, og stilte meg opp til fotografering uten noen videre spørsmål.
(I etterkant fikk jeg vite at fisken min var 960 gram, altså en økning på 30 gram fra persen fra forrige økt.)

Ny pers!
960 gram og 43 cm spekimort

Etter dette var det faktisk en del halv-action. Både duppene til Sverre og meg hadde aktivitet flere ganger, men resultatene lot seg vente på. Jeg ble ikke overraskende utpekt som syndebukken for de magre resultatene. Klokka tikka mot midnatt, og halv-action gikk gradvis nedover mot ingen action.

Allikevel skulle det komme et siste pust av jazz i sluttminuttene slik som forrige øke. Midt i en utbroderende forklaring om hvorfor nettopp Hans Bauge burde bli vår neste statsminister, skvatt den mørke og syrlige røsten til Sverre opp fem-seks oktaver. Duppen hans dukket nemlig under vannflaten i et jevnt tempo, og ble værende der. “FLORØØ, HÅV! TEAM-SVERRE kjører mort!”, buldret han. Jeg skvatt opp fra posisjonen min på bakken i gjørma, og rigget alt klart til landing.  Ikke lenge etter var kveldens andre mort sikret. Inget rekordindivid, men flott stor mort. Allikevel fikk jeg ganske enkelt skylda for at den ikke var enda større. “FLORØØ, du bruker for mye lys, IDIOT!”, var Sverres første og eneste kommentar når han så fisken skli inn i håven. Et raskt bilde for å dokumentere fangsten hans var min neste oppgave. Dessverre gikk jeg i samme fella som noen av vindusgutta i øst gjorde tidligere denne uka.. Jeg gjorde mitt beste for å fange morten på minnebrikka, men fikk allikevel en øøørliten stubbe med inn i bildet. Dette oppdaga vi ikke før bildene ble lasta opp på internettmaskinen dagen etter.. En marginal fotoblemme som kan skje den beste, noe jeg frykter Sverre ikke er helt enig i.

Sverre tar fortsatt ikke telefonen. Det er nok bare å vente på skyllebøtta og et internt fyrverkeri av et oppvaskmøte.. Jeg låser nok døra i kveld, trekker for gardinene og skrur av telefonen. Så får vi se om dette var kroken på døra for videre mortesatsning for meg i år, eller om Sverre vil gi meg en form for benådning for den betente stubbe-tabben.

  “Fin stubbe, SMS. Tror vi burde valgt et annet sted å ta det bilde..”

To-be-continued??