Mulleinvasjon redder økonomien til SAS? #110!

For 3-4 år siden satt jeg sammen med Irvin i hans gamle Toyota Carina uten radio (radioer tåler visst ikke paddetorskvann) på en 17 timers lang biltur. Timene i den japanske skraphaugen ble brukt til å synse og sanse om hvilke arter det skulle være teoretisk mulig å ta på stang i Norge i løpet av et liv. St.Petersfisk, svartskate, sølvkveite og ulike langebarn ble inkludert på lista notert på en Esso-serviett, som den gang strakk seg til ca. 150 arter. Mulle derimot, Mullus surmuletus, ble ikke en gang diskutert. Artsfiske tar oss stadig i overraskende retninger..

Idiotien startet omtrent slik:

1. Irvin skriver pm på Facebook:
Irvin: “Jeg så mulle i går i vinduet mitt, men fikk ikke fiska på den”.
Bjørn: “Hæ?!”

2.John Olav ringer klokka to på natta noen uker senere:

JOFL: “#109!! Saaaatan, MULLE!!”
Bjørn: “Fytti H****** for ein fangst!!”
John Olav med 5,4g mulle. Første stangfangst av arten i Norge på mange år!

3. Jeg får en snap-video fra Irvin hvor han faktisk pratet stavangersk for anledningen:
Irvin: “ÆææÆÆ, se så søøde ann e, #116, føkk u SMS!”
Bjørn: “Eg komme på fysste fly!!”, ble det hylt i svarvideoen..

Irvin fulgte opp med sin første mulle 10 dager senere, 7,3g og art #116!


Når Irvin fant, og senere JOFL fikk, så antok jeg at dette var hinsides tilfeldige observasjoner og slo meg til ro med akkurat dette. Når folk snakket om at de så flere, og noen hadde også mista dem i overflaten, begynte jeg og ane hvor dette bar hen. Når flere også fikk notert seg arten, nådde blomsterbedet randen av hva jeg kunne tåle. Når jeg så væromslaget som ventet på langtidsvarselet og Irvin rolig poengterte at det ikke er lengre enn 17 år siden vi hadde samme temperaturer i Rogaland.. Da sprakk det. Fullstendig. Total melt down. Med innkjøp av ny bil denne måneden, var budsjettet relativt skakkjørt fra før. Flybilletter fra Trondheim til Stavanger, tur/retur, bestilt en dag i forveien av reisen var derfor ikke akkurat hva kontoen min trengte akkurat nå. Det fikk ikke hjelpe, jeg ringte broderen og informerte at jeg kom ned på besøk neste dag, og at jeg måtte boltre meg inn i hus, familieplaner og kjøleskap. Tommel opp fra eldstemann. Han stilte med kost, losji, bil, morgan+cola og ønsket mengde med eventuell feiringsøl. Kasta all fornuft om økonomi i dass og tasta inn kortnummer og CVC-kode på SAS sine nettsider og informerte jobben om at i morgen kommer jeg ikke.. “Eg ska fiska mulle, greie ikkje og sidda her i Midt-Norge å se på at de flekke ann opp”!
Fløy avgårde i sørlig retning, pratet hull i hodet på en random person som uheldigvis for han ble plassert ved min side på flyet, og deretter hentet av John Olav som sto klar med utstyret. Det var bare å kjøre max value på turbodieselen og haste seg ut til første strand.
Irvin var allerede klar på post, og hadde observert hele tre stykker. Ingen ville dog ha det han serverte, og følelsene mine formet seg raskt til en meget frynsete karakter. De er der ihvertfall, men vil ikke. Jeg får ta over vinduet til Irvin, og mens vi trer på oss vadebuksene for å trampe uti på den første stranda, svingte det inn en til bil på den forlatte parkeringsplassen. Hodelykta, tidspunkt og sted tilsa at dette høyst sannsynlig var en til skada artsfisker. Joda, Tommy B måtte også ut og se hva som skjedde. Tommy B er overalt. Han må være klonet, for en av Tommy B’ene dukker alltid opp om noen tar på seg hodelykt og finner frem et tungevindu i Rogaland. Det slår aldri feil. Vi vandrer ut i vannet, og etter max to minutter dukker første mullen opp. Selvfølgelig plassert på bristepunktet av dybde av hva vadebuksa kunne takle. Jeg rigget meg til, slengte på kjøttet av en skrelt strandreke på #20 kroken og slapp ned like foran tryne på dyret. For en fisk, for en surrealistisk opplevelse! Der, en snau meter foran beina mine, rota det rundt en MULLE! Det var ingen tvil om arten. To lange barter ble skutt ut i front av fisken, og søkte vibrerende rundt langs sandbunnen.
Agnet mitt ville den derimot ikke ha. Jeg presset, presenterte agnet på nytt og nytt, og gjorde spede forsøk for og kompensere for bølgene ved å strekke meg rytmisk opp og ned på tåballene. Det gikk som det måtte gå. Fylte vadebuksa med vann, fisken seig ut på dypet og jeg sto igjen som en idiot med en regning jeg egentlig ikke hadde råd til fra SAS. I løpet av de neste to timene gjentok faktisk dette seg tre ganger. Ting var som normalt. Jeg ante glasskutling-tendenser i pulseringene i kroppen, men hadde også i bakhodet at dette faktisk var en art folk hadde jobbet litt med, i motsetning til den forbanna glasskutlingen som visst bare var å flekke opp. Mullene forsvant, og jeg satt igjen med en slunken pers på sandkutling. Var flybillettene verdt en sandkutling? MEST NEI.
Vi fortsatte til strand #2 og #3, og faktisk nummer 4. Ikke en eneste mulle å se. Livsgnisten sank for hvert steg jeg subbet med vinduet foran meg langs sandstrendene. Kvelden var en fiasko, og jeg hadde begge beina mine godt planta på Viste-jorda. Eller helt føkka var den ikke. I et piggvar/slettvar området vi vandret igjennom på mulleferden, fant Tommy en liten slettvar, og jeg fikk sjansen til å fiske på den. Jeg manglet arten og i en vanlig setting så ville jeg nok vært spinnvill i hodet akkurat nå, men mullen gnaget solid i bakhodet fremdeles. Ny art er allikevel ny art, så jeg rigget meg jo klar til forsøk. Agn var ingen problem, da sil med jevne mellomrom automatisk hoppa opp i vinduet under ferden. Denne fisken var dog veldig liten, og kniven lå i bilen, så jeg putta silen i kjeften og beit den i to deler før jeg trykka den på kroken. Slettvaren var en kryptisk mester, langt bedre enn sin bror piggvar, som vi hadde flekket opp et par av i forveien. Kun to øyne stakk opp av sanden, og thats it. Vippa den halve silen over hodet på varen i ett par minutter. Ingenting skjedde. Tommy foreslo og bite av enda mer av silen for å gjøre agnet mer passende, da den plutselig skyter ut kjevene sine og suger inn agnet. Vips så lå det et snus-lokk i vinduet mitt. Slett og fin, liten finnedusk ved munnen og litt mer avlang i kroppen. Jeg dro på meg et avmålt WooOooo, takka Tommy og konstaterte at art #109 var i boks. Kvelden var altså ikke helt bortkasta. Ny art og fikk se mulle in action. Eller, det siste der hjalp egentlig ikkje ein drid. Lite jazz på artslista med: “Eg har sett ein art…”

Art #109: Diiiger slettvar!

Et par timer med søvn ble senere avbrutt av to små onkelkidz som ville hilse på onkel, og videre en Irvin som ville ut i finværet for og lufte karnicen. Dagen gikk, John Olav kom hjem fra jobb og nytt forsøk etter mullen nærmet seg med stormskritt. Vi tittet på værvarselet, og innså at på lørdag skulle været gå over til regn, 10ms og markert kaldere… I kveld var altså siste sjansen. Jeg vet jeg hadde stått og fylt vadebuksa med vann i 10ms også om det skulle gå i dass nok en gang, men håpet på det sterkeste at jeg heller satt trygt i hus med en Hoppy Joe i hånda i stedet på dette tidspunktet…

Mulle-avbrekk: 3 timer i sol og Karnic endte med ny pers på blå for Irv. 6690gram.

Vi drar rett på sak. Fire mann (Stig Hetland og Håkon Taranger var også med på mullejakt i kveld) så ikke en jævla mulle. Vi så faktisk heller ingen Tommy B`er denne kvelden, det var vel kanskje enda mer merkelig. Jeg begynner å kjenne de vanlige symptomene mine. Rykninger, pulseringer i neseregionen, tunnelsyn og tendenser til hukommelsestap. John Olav begynner å bli lei vading på akkurat så dypt vann vadebuksa tåler med armene i hodehøyde, og valser inn på grunnere vann for å se etter tunge. Han går kanskje 20 meter i retning land, da han plutselig brått stopper med vindusveipingen. “Her e dårr ein!” Jeg skvatt opp fra vinduet mitt og bråsnudde i retning storebror. Jeg “løp”. Løpe er vanskelig med vann opp til halsen, men jeg tror jeg fikk det til. John Olav fortalte i etterkant at han hadde hørt noen alvorlig høye skummelyder komme i hans retning i mørket, og bølgene fra vinduet mitt slo godt i fra seg inne på land. Der så jeg den ligge å krølle seg i ristende bitterhet i sanddyna. Behagelig dybde, klar sikt og agnet hadde jeg rigga ferdig på forhånd. I dag var det mysis jeg skulle satse på. Jeg vippa raskt agnet ned foran de ville bartene til mullen og prøvde og kompensere for strømdragningene som var langs bunnen. Denne fisken var det mer sus i enn de fra dagen før. Den nærmest kasta seg over mysisen når den sveipa langs tryne på den. Jeg ga den et drøyt sekund til å føle på seieren over sitt bytte før tilslaget satt…..
“JAAAAAARRRRAAAAAAAAAA!!!!” Den lå i vinduet og sprella. Jeg kasta meg over den, kjente jeg ble en fin blanding av fly-forbanna, letta, takknemlig og elektrisk. Jeg folda hendene mine over fisken, fikk den trygt inn i hånda og kasta meg rundt halsen på John Olav mens vi begge hylte. Jeg var satt helt ut av spill. Jeg hadde en mulle i hånda. En selvfiska mulle!
Vekta svaia i bølgene mellom -7,1 og 33,4 gram. Jeg valgte allikevel å bruke vekta hvor fisken ble veid på land, hvor den stabiliserte seg på 4,1 gram. En av de mindre som er fanget, but who cares! MULLE!!

Ta bilde før eg mist´ann!!

Art #110: Mulle!! 4,1 gram, spekimen og en av de største fiskegledene mine i år.

 Biimermulle, spontza!

Klokka var knapt passert 22.00, og hylene hadde tydelig også satt spor opp på land. Folk kom nedover og speidet utover stranda, hvor de observerte fire mann med 1000 lumen på hodet vasse rundt i vannet. Når to stykker i tillegg hylte Florø-Style, så var det nok ikke lett å skjønne hva som skjedde der ute. Jeg hylte inn til dem: “MULLE!!“, uten at jeg tror det fikk brikkene nevneverdig på plass for de skuelystne. Resten av kvelden tror jeg ikke jeg så noen ting. Gikk bare rundt og mumla for meg selv, hele veien til sofaen i Casa del JOFL, hvor jeg tømte nedpå med morgan og cola. Var vel stort sett det jeg gjorde resten av oppholdet. Smiling, jazzbrus og sushi pyntet med mulle.

Tror vi driter i beregning av kilospris på denne fangsten, men for noen latterlig deilige 4,1g som var verdt hver en krone donert til SAS!

Takk for turen gutta, og spesielt til deg broder som alltid stille opp 24 timer i døgnet!



Mulle? MEST JA!
Tipper jeg det er lenge til jeg må fly ned på en ny spontantur etter noe nytt drøyt i sørvest?
MEST NEI!


3 Comments

  1. Haze says:

    Grattis 😀

    Like

  2. Patrik says:

    Mullefeber! Grattis!

    Like

  3. Takker! Siste kvelden d har blitt observert mulle var den kvelden jeg fikk den. Mullegens at d var en bra avgjørelse å dra ned 😀

    Like

Comments are closed.