Jeg husker tilbake for noen år siden. Skolest, Coryphaenoides rupestris. Itje vitz. Det er tatt noen random på dypvannsfiske rundt om i landet, but thats it. Ganske greit beskrevet på Fiskipedia; “Arten dukker en sjelden gang opp i enden av snøret til sportsfiskere i Norge“. Den tiden er nå forbi. Vi fisker nå skolest målrettet, med suksess!

Siden den gang har ting gått i en annen retning. Ihvertfall fra august 2013, hvor Carl Oscar gjorde noen smarte grep for fiske etter arten.
Don`t mind the bedchair, fuckings linselus…

Den gangen Calle dro ut for å fiske målrettet etter skolest, var det ikke så mange som hadde troen på prosjektet. Sverre som hadde prøvd på nettopp dette siden sent 70-tall, ristet bare oppgitt og lettere irritert på hodet. “Unggutten er skamløs, eier ikke respekt for historie eller seriøsitet“, brummet professoren. Men denne gangen tenkte Calle nytt, og suksessen satt på første nedslipp etter drøye 30 minutters fiske. Sted og teknikk var virkelig en innertier. Enten hadde Calle slått maxi-yatzy på ett kast, eller var han på sporet av noe?
Tankegangen til Calle ble videre dyrket, og plutselig så kunne vi seriøst fiske målrettet skolest i Trondheimsfjorden. Skolest er jo en vanlig art over store deler av landet, men fanges sjelden på sportsfiskeutstyr. Her er NKML sine foreløpige triks og observasjoner for suksess på arten:

1. Fiskene har tatt agnet ett stykke opp i vannsøyla. Fra 6-30m over bunn, de fleste rundt 12-15 meter.
2. For å unngå pikk-hå og for å ha kontroll hvor langt over bunn du fisker, bruker vi en 6-10 meter søkkefortom, før første krok, eventuelt styrer tacklets høyde over bunn manuelt.
3. 4/O – 5/O krokstørrelse, både sirkel og J-krok er testet med suksess. Egnet med reke langs krokstamme og makrellstykke i krokbøy. Av attraktorer er det brukt små selvlysende komponenter over krokøye. Kjeften er stor, så større kroker bør ikke være noe problem.
4. Områdene vi har fått, har vært på ca. 250-300 meter litt utpå mudderslettene langs bratte skråninger.
5. All fisk er tatt i strømskiftene. Altså rundt max flo, og rundt max fjære. Med kun 8 skolest fanget siste drøye året, er ikke dette noe solid dataserie statistisk sett, men i mangel på bedre tallmateriale så er det en interessant observasjon.

Etter denne magiske formiddagen med Carls verdensrekord-lest, satte forsøkene i gang fra både Black Pearl og gummiflåten.
SMS var den eneste som fikk suksess. Fortjent sådan etter 37 år bitring med “feil” metode fra en øst-tysk oransje gummiflåte produsert av Trabant. Deformert hale og smørblid drammenser. Seriegull til Godset og skolest. Ja dette var en godkjent høst for SMS. Latterlig kul prestasjon, selv om mine egne forsøk gikk til helvete. Noen få hå, men ellers nada-null-nix. Stirre på en urørlig stangtupp ble jeg i det minste dyktig til.
Våren kom, og gnisten var på topp igjen til nye forsøk når båten ble sjøsatt i april.
Mest nei.
Kasta bort 10 turer på å fiske statisk pelagisk, uten noe form for jazz. Konklusjonen min var at fjoråret kun var et tynt blaff av flax. Sommeren kom, hindringene for nye turer sto i kø, og skolest ble lagt på hylla. Ihvertfall for en stund.

På den paniske reisen min til Stavanger etter mulle, hadde jeg en prat med Irvin om nettopp skolest og mulle. “Hva ville du helst hatt?”, spurte Irvin. Jeg svarte banankjekk: “Mulle. SEFF! Skolest får eg jo før eller siden..”
Ikke mange timene etter tikket meldingene inn fra Trøndelagen. Sven hadde fått skolest! Fy faen, hans andre forsøk, og vips så var det sko i MS Stålormen. Tronen som fjordens konge varte som kjent ikke mer enn drøye 13 minutter, før SMS også dro sko i gummiskuta si. Han dro like greit 4 stykker av sorten! En fisk det nærmest ikke skal være mulig å få, drar plutselig professoren i større antall enn den totale makrellfangsten NKML har dratt i fjorden i 2014. Whaaat thaa føøk..

Jeg smakte litt på de mandarinkjekke ordene mine, hvor jeg for en time siden hadde avfeid skolest vs mulle. Hva er oddsen? En av de ytterst få helgene jeg drar vekk fra Trondheim, ja da skjer det..
“EG OG vil ha SKO”!
John Olav, Irvin og meg satt oss ned i Caza Del JOFL og drakk den kvelden. Alle ville sporenstreks ut på Zalanderfjorden, skofjorden, eller Trondheimsfjorden om du vil.. Jeg hadde ønsket meg ned til Stavanger omtrent daglig i hele år. Nå ville jeg til Trondheim. Det er alltid mer sko på andre siden av gjerdet.

Jeg vendte tilbake til Trondheim, og skjønte at jeg måtte ha noen forsøk for å teste etter dette dyret også i høst, men det var ikke været helt enige i. Vind, vind og atter vind, og Munkholmen som eneste vindskjul. Dont mind Munkholmen in a weather situation, fuckings linselus!! Trondheimsfjorden er vid åpen, nærmest holmefri og vindutsatt som fy. Jazzmulighetene står altså ikke i kø..
Ukene gikk, og mulighetene gikk i dass, inntil det dukket opp en blikkstille oktober-lørdag. Det var ikke diskusjon om hvilken art som var dagens target. Jeg annonserte det på NKML-gruppa på FB. Eg ska fiska SKO!!

Planen var at kvelden før skulle jeg lage nytt sko-tackle, med full optimalisering. Short story; det gikk åt skogen. Havna i vin, IPA og lysingmiddag.
Neste “morgen” kom jeg meg ut i det minste, uten nytt tackle, men med greit nok humør. Speilblank fjord og gammelt tackle som lå i mappa fra i våres. Godt nok, tenkte jeg. Vil heller fiske enn knytte. Det var 30 minutter til max flo, og jeg slapp ned på 280 meters dyp. Driften var minimal, men en plutselig svak bris, gjorde at jeg konstant finjusterte posisjonen min med motorkraft, for å ligge nøyaktig der jeg ville. Rett utpå sletta etter skråningen. Det går kanskje 10 minutter på første nedslipp. “Oi saatan!” *Flekker til et tilslag*!
Nappet var brått, ganske kraftig og ADHD frekvens. Ligna faktisk litt på et blåkjeft-napp. På veien opp oppførte den seg også som en blåkjeft. Lite rykk og napp, og mest jevn motstand. Blåkjeft på 280 m ute på mudder, minst 8 meter over bunn hadde jeg lite tro på, og dette kunne ikke være noe hå!
Jeg fikk ståltroen på sko. Skalv, og sveiva latterlig jevnt på Penn-snella. Etter noen minutters sveiving hører jeg en båt bak meg. “Høøyhøøøy!” Det var Calle og MS Lubbresor som kom på besøk.
CO: “Javel, blir d no sko?”
Bjørn: “Jaaa, eg har ann på nå, Eg kødde ikkje. Hold kjeft.”
CO: “Finah, æ kommer med håv”.

50-60 meter senere, mens Calle knyta seg fast i Black Pearl, og fortsatt leita etter håven:

Bjørn: “D E FAEN meg sko!! ÆÆÆæÆÆæ!!“

Jeg dropper håv, den er for langt borte. Kroken sitter trygt i munnvika, så jeg flekker tommel inn i kjeften og vipper den opp…

SKOLEST – SKOLEST – SKOLEST!!

Synet av en skolest som kommer roterende opp mot overflaten, men din egen krok i kjeften…HELT SINNSYKT!!

Den neste halvtimen blir bare hyling. Konstant hyling. Carl fyrer opp den patetiske Queen-slageren, We are the champions på max på Karnic-anlegget. Jeg holder skolesten konstant på strak arm opp i lufta, mens jeg synger en egenkomponert sko-tekst til sangen. Hylingen, klemmingen, dansinga, viftinga og jazzen fyres opp på max. De som har meg eller Calle på Snapchat, fikk “gleden” av noen av øyeblikkene. Det var ikke vits mer. Calle stilte med øl og wienerbrød. Vi knyttet båtene sammen og bare dreiv random rundt på fjorden i noen timer. Uten å fiske. For en dag!

Art #111, vanvittig art, målrettet og ja.. Skolest e vitz! Jeg tok med skolesten hjem inn i stua for å vise Maria hvor søt den skapningen var. Hun var middels imponert over hva jeg trekker inn i huset, men fornøyd med at feiringen ble en helaften på byn!

Takk til Calle for å dukke opp når han skal, og generelt for å ha satt i gang idiotsatsningen sin i fjor.
Den slår ikke white-power fra Hordaland i påsken-2013, men min beste fiskeopplevelse i år? LETT!