De gjenglemte artene i ferskvann og diger lyr

Artsåret 2015 har startet på upåklagelig vis for min del. Når jeg oppdaterer mine kollegaer om mine siste tilskudd på artslista mi, så blir det generelt bare mer og mer mumling om at dette må være artsnavn jeg dikter underveis. “Hva blir det neste? Sandtangtrådetpilbrosme?!” Denne gangen skjønte flertallet hvilke arter det var snakk om. Spesielt den siste nye arten. Sik. Tiden var altså nå kommet for å gå tilbake å hente de “gjenglemte” artene i ferskvann.

Østfold Jeger- og Fiskeforening, med Ole-Håkon Heier i spissen, skulle arrangere Oslofjordkonferansen nå i mars. Jeg var så heldig at jeg ble invitert til konferansen som foredragsholder, hvor selvfølgelig artsfiske og artsmangfold skulle være i fokus. Konferansen ble avholdt i Sarpsborg, i Østfold. Dette er et fylke jeg ikke har tilbragt mye tid tidligere. Det er liksom den klumpen ute på vingen som blir litt ekstra omvei når du skal ta en biltur fra Trondheim til fødebyen i Stavanger. Nå var muligheten her. Både Halden og Glomma var innen rekkevidde, og mannen som hadde invitert meg har “rimelig” god oversikt på spørsmål jeg skulle ha om hvor, hvem, hvordan, muligens og hvorfor, på fiskeartene i fylket. OHH satt dermed raskt opp et forslag til hva jeg kunne finne på når jeg først var der nede. 
Først ut var nattfiske etter den hvitfinna steinulka, eller hfsu som den blir kalt. Denne hadde jeg gjort et forsøk på sammen med Irvin i 2013, i sammenheng med en ekspedisjon til Lierne etter kanadarøye. Den turen endte i like mange hfsu som kanada. Null-fiasko-nix.. Vi fant riktig nok 3 stk hfsu i løpet av dagen, men høy vannføring, kaldt vann og gudene vet hva, gjorde ihvertfall at ingen av dem var interesserte i det vi drev med den dagen.
Jeg skulle møte Ole-Håkon ved en foss i Sarpsborg. “Sørpefossen” hadde jeg fått med meg at den het. Etter å ha spurt et par tilfeldige Særpingar om hvor denne “Sørpefossen” lå, med halvbitre tryner i retur, skjønte jeg at det kanskje var litt mer sannsynlig at den het Sarpefossen… Med et litt mindre krenkende navn på Sarpsborgs store stolthet, så fant jeg frem. Med mars på kalenderen, og noe høyt vann på spotten til OHH, var jeg ikke helt sikker på at dette skulle bli jazz. Fiaskoen i Lierne hadde satt spor. OHH, iført vadebukse og  hodelykt finner raskt den første, og gir meg muligheten til å fiske på den. Jeg vasser raskt ut i litt for lave støvler, tar inn vann, og observerer en hfsu i samme humør som i Lierne. Ikke interessert..
Jeg fikk dog ikke tid til å sutre lenge. Neste fisk var kun et par steinløft unna, og denne slukte slik en art med “ulke” i navnet sitt skal gjøre. #115! LETT!
OHH har selvfølgelig fisket denne arten tidligere, men han måtte fiske den igjen. Siden han først var her i Halden-traktene. Vi vasa litt rundt hver for oss selv, og fant tilsammen tre stk til, og alle var ivrige på en liten markbit. Så var det bomstopp. Allikevel full suksess, og to hvitfinna på hver var mer enn nok.
“Ein e flaks, to e jazz!”  

Art #115: Hvitfinnet steinulke 2,7g. Foto: Ole-Håkon Heier
Etter en rask omvisning i fiskekjelleren til OHH, henting av feltseng og feiring med Redbull, ble jeg plassert på Østfold JFF sitt kontor i sentrum. Jeg rakk å få noen timer på øye før det ringte på døra neste morgen. Der sto Leif Andersen, som skulle ta meg med på sik-fiske i Glomma. Sik var vel den arten jeg manglet som folk flest synes det var rart jeg manglet, når totalantallet mitt var passert 100 arter. En meget vanlig fisk altså, og også mulig i “mine” Sør-Trøndelag og Rogaland. Allikevel har det aldri blitt satset noe etter denne arten fra min side. Tiltross for sin alminnelighet, så har den til tider laget irritasjon og bitterhet for en del fiskere. Fisket kan fort gå fra “kom og hent”, til “itje vitz”. Det variable bett-humøret, kombinert med en ganske løs kjeft, gjør den faktisk til en småbitter art. Ihvertfall følte jeg det slik.
Denne dagen hadde jeg med meg en rutinert rev fra arts-miljøet, og få har jazza opp like mange sik på stang som Leif, her i Østfold. Leif hadde ordna med sin spesial förblanding, og fisket kunne sette i gang. Vi fisket med to stenger hver, og dagens plan fra høvdingen av Glomma var feeder + meitemark. Det tok ikke lange tiden før Leif hadde fast fisk. Kanskje to minutter? Jeg stiller meg klar med håven og titter ned i det brune vannet. Sik ja. Tror du f*** meg ikke han dro en sik med en gang. Jeg lyste opp! “Ok, nå e d bare opp te meg å dra di”..
Jevnt og trutt fikk Leif napp. Cikka halvdelen av dem ble også landet. Resultatet var ganske klart i favør den erfarne, 7-0! Dette var Brasil mot San Marino. Hos meg skjedde det omtrent null. Helt dødt!
“Ja nå begynner det vel nesten å bli litt ufint dette her”, kom det rolig fra Leif når han sveiva opp sitt siste bidrag til sik-kakene sine. Samme sted, samme agn, samme takkel, samme type krok… Det var kun en forskjell. Krokfortommen til Leif var tynnere enn min. Vi var overbevist om at dette måtte være feilen! Han løp inn i bilen og henta en rull med samme fortom som han selv brukte. I ren desperasjon røska jeg opp stengene mine og knyta på ny krokfortom. Jeg vippa ut første stanga med ny fortom, og satt i gang med den neste. Jeg ble aldri ferdig med stang nummer to. Siken tok med en gang. Og med krok og mark i svelget, ble den med hele veien opp og inn i håven, som Leif sto klar med. Jeg brølte! Jeg var på vei ut av teinå igjen! Art #116!
Etter dette skjedde det ingenting som helst på noen av stengene våre. Jeg hadde fått tatt den siste idioten som hang bakerst i stimen. “Ein e flax, og eg e fornøyd”, ble konklusjonen. 

 Art #116: Sik 314g. Foto: Leif Andersen
Tusen takk for tur, guiding og kjempe-service, Ole-Håkon og Leif! Jazzfold!
Etter endt foredrag, to nye arter og en lang hjemreise, var det tilbake til hverdagen. Flytte-esker, rapporter som skal være ferdig før påske og generelt mas. En liten avkoblingsrunde etter lyr i natt, etter å ha tømt ett lass med esker i den nye leiligheten, skulle da vise seg å være et MEGET smart trekk. Etter en drøy time med null kontakt, blir det bom-stopp på jiggen min. De seige, tunge slagene tyder på stor lyr, og jeg pumper den rolig inn mot land. Det er først når den setter i gang med utraset jeg skjønner at dette kan være skikkelig stor lyr! Full fres og ingenting annet å gjøre enn å stå i ro og vente til bremsen får overtaket på fisken igjen. Jeg kjenner jeg begynner å skjelve i knærne når jeg ser den sige inn i lystrålene på hodelykta mi for første gang. Det var riktig nok riktig kaldt i lufta, men denne skjelvingen hadde ingenting med kulde å gjøre. En latterlig bred rygg seig tungt mot land, før den bråsnudde, viste meg en enda bredere breiside og suste utover i mørket igjen. Alle tankene mine gikk nå i negativ retning. “Ikkje gå av, ikkje gå av, ikkje ryg, ikkje fåkk d opp…..!!”
Etter hvert får jeg overtaket på fisken igjen, og den kommer igjen tungt og rolig inn mot land. Den store håven, som jeg alltid har tett ved min side når jeg fisker alene sto klar. Jeg aner at denne gangen har jeg sjansen, og strekker håven ut foran meg, mens lyren seiler inn de siste par meterene…

Der lå den plutselig sikkert i håven. Jiggen plassert solid i munnviken på en kraftig s***n av en lyr.. Og dette så ut som en potensiell pers! Det var glatt, mørkt og jeg følte meg rusa. Jeg fikk allikevel røska til meg vekt og slått på kameraet i et ivrig tempo.
Vekta viste 8kilo-blank, og etter noen selvutløserbilder, hvor ett så godkjent ut, fikk jeg satt dyret tilbake.. JAAAAAAAAAAA!!!!

Lyrfiske i Trondheim fikk jeg mitt første møte med 16.november 2006, og har siden brukt mye tid på dette fisket. Få ting kan måle seg med opplevelsen når jiggen bråstopper ute i mørket, og følges opp av en hylende brems. Det har blitt mange flotte fangster igjennom årene, og flere av gutta rundt meg har bitra opp fantastiske toppfisk helt opp i 9 kilo. Jeg har definitivt vært borti disse større dyra tidligere, men ENDELIG var det min tur å få den helt opp i håven! Ett ord: MAGISK!

Ny pers og spekimen! 8000g med rå kraft!

Første kvartal av 2015 har definitivt levert for min del, og det gode lyrfiske er fortsatt ikke over. Allikevel, selv om året mot formodning skulle fortsette i noenlunde samme flyt som til nå, så tipper jeg at dette er en av de fangstene som jeg kommer til å se tilbake på som et klart høydepunkt for 2015. Nå venter påskeferie og kosefiske i Stavanger, men det blir nok fort en ny tur etter lyr når jeg er tilbake i Trøndelag! Sjøsetting av Black Pearl er også rett rundt hjørnet.
2-be-continued?
(mest ja)

3 Comments

  1. Patrik says:

    Grattis till två nya arter och en grym bleka
    Bjørn! Gött mos!! Som vi säger

    Like

  2. Haze says:

    Coolt! Grattis till fina fiskar!

    Like

Comments are closed.