Siddiser på jakt etter jazz i Trøndelag

Våren er en tid det skjer mye artig, både på grunt og dypt vann, dag og natt. Her i Trondheim er det først og fremst gytetunge langer og lyr som er i fokus. De siste 5-6 årene har barndomskompis og fiskebuddy igjennom alle år, Kenneth Pedersen, kommet innom Trondheim på en vårtur i mai-tider. Tidligere år var det gjedde som var target, men etter Black Pearls inntog, har turene endt i det salte element. Planen for helga var lagt, og ønskelista til Kenny var klar: Ny pers på lange (helst 13kg), pers på lyr og nye arter. Både Black Pearl og Kenny leverte! 


Turen i fjor var lagt til 17.mai-helga, og hadde noenlunde samme fokus. I år skulle vi satse litt tidligere for å få med oss panserulkene før de dro på dypere vann, og generelt jazza ting opp ett par hakk. Jeg måtte på et heldagsmøte med Fiskeridirektoratet i Bergen denne torsdagen, så vi landet begge to på samme tid på Værnes, torsdag kveld. Derfra var det bånn gass avgårde til et tett skjema, og første stopp var stor lyr..
Lyrfiske i år har vært bra. Kanskje litt mindre action enn foregående sesonger, men flere fine toppfisk. Denne kvelden skulle bli et godt eksempel på nettopp dette. Et par timer med nærmest null liv, passerte. Det nærmeste vi var de store gytelyrene, var en liten tapp på snaue kiloen, som neppe var hverken kjønnsmoden eller en del av den gjengen vi jaktet på. De antatt beste fisketimene gikk mot slutten, da det plutselig blir full stopp på jiggen til Kenneth. Bom-stopp, blir etterfulgt av et seigt utras. Kenneth varsler at dette definitivt var noe annet enn den lille sigaren en time i forveien. Jeg legger fra meg stanga og kommer bort med håven. Kenneth får nå ikke rikket fisken. Den står bare der og sturer. Nekter å gi en tomme, hverken den ene eller andre veien. “Faen, sidde eg i bånn nå?“, spør Kenneth, mens han holder godt spenn i stanga. “Nei eg tror rett og slett bare denne her e jævlig store…“, svarte jeg. Sekunder etterpå begynner den å gå igjen. Vi har glemt hodelykter, så det er vanskelig å se fisken skikkelig når den tilslutt siger inn mot land. Jeg står klar med håven og uten videre dramatikk sklir den rolig inn i gumminettet. Vi ser nå at den er diger, og garantert ny pers for Kenny, som fra før hadde en lyr-pers på 6,5 kg. Jeg holder fisken i vannet i håven, og Kenneth løper for å gjøre klar kamera og vekt ved den ferdig utslåtte avkrokningsmatta. Vi må jobbe raskt, for å få fisken satt fort tilbake. Disse lyrene virker å tåle minimalt med tid på land så sent før gyting, om du ønsker å få satt den tilbake. En rask tur på matta etter veiing, før Kenneth skal ta over fisken for posering, viser at den er 90 cm! To-tre poseringsbilder, og deretter et stup tilbake i sjøen i ren “gjørs-stil”. Fisken basker et par ganger litt fortumlet i overflaten, før den slår kraftig med halen og forsvinner ned i dypet. Kenneth sin nye pers lyder nå på meget pene 8,08kg! Ny pers, spekimen og årets største trønderlyr i gjengen. Rå fangst og en skikkelig knallstart på helga!

-Pers på lyr: Check!
8,08kg og 90cm med spekimenlyr!
Etter dette blir det igjen helt stille. Vi prøver i et drøyt kvarter til, men godtida er nå passert. Det gjør ingenting. Målet for kvelden er nådd med glans, og Kenneth fabler om at nå kan resten av turen gå som det vil. Helga er en suksess uansett! Jeg skjønte dette bare var piss han pratet om i lyr-rusen, da jeg vet Kenneth ikke er glad i å hvile på gamle laurbær særlig lenge. Med maks høyvann rett før midnatt, så var det nå altså ikke topp forhold for å fiske panserulke. Her er det nemlig viktig med ganske lavt vann for å ha mulighet til å finne fiskene. Jeg foreslo allikevel at det var i dag vi hadde sjansen om han ønsket å få krysset den av lista. Vi dro derfor hjem, hentet hodelykter, Kenny fikk seg en fortjent iskald halvliter, mens jeg måtte dykke ned i en meget tam Clausthaler- Pale ale. Alltid kjekt å være sjåfør..

Når klokka passerte 2, mente jeg at det skulle være mulig å se noe på “panserkanten” på Skansen. Kenny var beinklar, og slukte raskt ned siste rest av pilsen, før vi trumfet avgårde i retning byen. I fjor var vi også innom å tittet etter panseren, men da var det ingenting å se. Siste gang jeg observerte arten på Skansen på våren i fjor, var nemlig rundt 10.mai. Neste gang den dukket opp, var ikke før vanntemperaturen sank igjen uti oktober. Jeg følte meg allikevel ganske sikker på å finne fisk idag, da det kun var noen få dager siden jeg hadde guidet Tage til arten på samme sted. Sikten var bedre i dag, og tidevannet var begynt å falle, og det var mulig å begynne og lete. Første fisken dukket opp etter ikke mange minuttene, men den slapp seg akkurat ned fra en stolpe, og seilte videre ut på dypere vann. Gnisten til Kenneth føyk allikevel opp, når vi ihvertfall fikk se at de var tilstede denne gangen. Etter et drøyt kvarter dukker neste fisk frem. Denne ligger tett inntil betongkanten på kaien, og er tilnærmet umulig å fiske på. Jeg ber Kenneth legge seg ned å følge med på fisken, med svakt lys, slik at han kan fiske på den når den svømmer i litt bedre posisjon. Kenny bitra, prøvde å dytte tangloppa mot den, hender ble stappet langt ned i iskaldt vann, og inni mellom hørte jeg noen rolige, lett ampre gloser om hvor dette individet kunne dra hen..
Jeg gikk videre langs kanten og lyste, i håp om å finne en som var litt bedre plassert. Etter 20 minutter dukket det heldigvis opp en til. “Kenny, drid i den du holde på med, denne ligge perfekt!“. Kenneth var ikke vanskelig å be, og sto rigget klar ved min side sekunder senere. Ned med tangloppa, og smokk (!), der satt den. Ihvertfall nesten. I kjent panserstil, faller den av på vei opp mot overflaten… Kenneth slenger ned lyset igjen, og kan faktisk fortsatt se fisken, en snau halvmeter fra der den fikk seg en liten kilevink for nøyaktig 5 sekunder siden. Panseren er litt mer skeptisk denne gangen. Ihvertfall i 10 sekunder.. Da ble fristelsen for stor til igjen å sluke tangloppa..

NÅ!!!

Denne gangen var det ingen nøling i tilslaget. I skikkelig BRENNEVINSFART, lå nå panseren i fanget på Siddisen. Jeg strekker frem neven, klar til high-five. Kenny høyner med en skikkelig klem og et stort glis. Ny art, LETT!

I mellomtiden, var den første panseren Kenneth fisket på, nå kommet litt ut fra betongveggen. Den fikk jeg nå prøve meg på. Ca. syv sekunder senere lå den også i stampen. Ikke mye nøling når den får presentert ei tangloppe rett foran trynet.


“Ok, nå kjører vi hjem. Eg og trenge ei skikkelige øl nå!”

 
Panserulke – ny art: Check!

Med full uttelling på ankomstdagen, var det ut for neste punkt på lista – ny langepers til Kenneth. Langefiske på dypere vann er noe vi begge alltid har hatt sansen for i oppveksten. I fjor ble det 11,8 kg for Kenneth. I år har det ikke blitt mange turene utpå etter lange, men de stilte opp på de vanlige plassene for et par uker siden. Vi kjørte derfor ut med stor selvtillit, og ventet på tunge drag i de hele makrellene vi sendte ned på drøye 200 meters dyp, ganske raskt. Slik ble det ikke.. Ikke ett eneste napp! Jo, det var en hågjel bortpå agnet. En feilkroka hågjel var hele fasiten etter 5 timers fiske. Plass etter plass sviktet. Vi begynte å finne på unnskyldninger og forklaringer. Den ene var tynnere enn den andre. Måkene sto vendt mot øst, for lite omega-3 i makrellen,  og mosen grodde for raskt i fjæra. Vinden økte, og det hele begynte å se riktig så tynt ut. Jeg la meg i revers på toppen av en skrent, og styrte oss i sakte tempo nedover mot 350m. På drøye 260 meter skjedde det endelig noe. Fast fisk hos Kenneth, og dette var ingen hågjel! Jevn pumping og 5-6 minutter senere kommer en hvit skikkelse til synet under båten. Targetarten, og 10+!
Opp på vekta, og der kom tallet Kenny ønsket å se i alle sine år som sportsfisker: 13 kilo+!

Lange 13300 gram. Ny allroundpers på Kenny! 
“Endelikt ein fisk på tretten!”

Vi trakk opp igjen på samme sted hvor langa til Kenneth slo til, og ikke lenge etter drillet vi begge to fisk på 10+. Det ble flere flotte fisk, og Kenneth dro blant annet en til fisk på det 13-tallet han har mast slik om.

10+

Allroundpers og 2x13kg+: Check!
20 kilo reinskåret lange-fillet til frysen og litt primusjazz, etter en lang dag på sjøen. 

Lørdagen ble bare friskere og friskere på forehåndsmeldingene. Tilslutt ble Theisen-å-di enige om at vinden skulle opp i 10 m/s. Det stemte ganske bra, så vi ble enige om å dra inn på grunnere vann nærmere land denne dagen. Øyepål var dagens mål, noe som hadde vært nok en ny art å notere lista til Kenny. Kort oppsummert så vi ingenting til øyepålen denne dagen. Sypike, hå-jævler, hvitting og hyser… En riktig syltynn fiskefest altså. Eller en liten festlighet ble det midt inni elendigheten. For i den ene femminuttsperioden vi hadde med sol og lite vind denne dagen, slo en uventet art til på hekla til Kenneth. Strømsild! Riktig fin størrelse var det også på den, med sine 118 gram. Langt over snittet på småsilda vi fisker på Løgnin, og den første fangsten av denne arten jeg har hørt om i Trondheimsfjorden.


Første strømsild i Trondheimsfjorden? 118 gram og ny pers!

Ikke lenge etter blåste vinden opp på full maskin igjen fra en ny retning. Og verre skulle det bli i følge vær-ekspertisen. Vi bestemte oss derfor for å pakke snippeskene, og ta en skikkelig feiring av suksessene med grønn-doc, taco og jazz.

Takk for turen, Kenny! Alltid ein fornøyelse. Det mesta her jekk jo akkurat som planlagt, så får du komma opp ein tur igjen til høsten etter sko-pål (å di).