En lang natt etter hordaconger

Noe av det heftigste av fiskearter du kan ta på stang i Norge, må være havålen. Mystiske, lange, tunge og en vanvittig styrke. Når du i tillegg kan fiske disse her målrettet fra land, med kystmeiteutstyr i stummende mørke…
Vi har vært på tur i Hordaland, i jakten på stor conger.

Min første havål på stang fikk jeg tilbake i 2011, etter en god dose research i de sørvestlige delene av Trøndelag. Fisken var knappe 4,5 kilo, men den ga enorm glede den gangen. Ny art, og seieren av å ha funnet en spot her oppe i barteland. Plassen har siden levert hver høst, men denne ti-kilos-barrièren er fortsatt ikke brutt. I Bergen derimot, der har de virkelig fått sving på sakene. 10+ all over the place. Med fisker oppi drøye 16 kilo fra hordalendingene, og Irvins nylige førstehåndsopplevelser med både klubbrekord og 14 kilos, var jeg ikke vanskelig å be da Irvin foreslo en conger-natt i Øygarden. Vi skulle nemlig på oppdrag i de vestlandske fjorder denne helga. Til Førdefjorden for å vise vår støtte i kampen mot det planlagte deponiet i fjorden. #FiskForFørdefjorden!
Akkurat som vi liker å ha et solid vorspiel før jazzfesten på byn, så liker vi å fiske oss opp med tungt kystmeite før vi tilbringer en helg i de dype vakre vestlandsfjorder. Irvin plukket meg opp på Flesland i sin velkjente, en gang så skinnende, Toyota Avensis. Bilen var pakket i god gammel NKML-stil. Stappet med både nødvendig og unødvendig turutstyr og en lekende lett eim av gammelt agn. Eller faktisk denne gangen var det ingen lett eim, ei heller lekende, men mer en tung sky av noe som luktet inntørka strandsnegl. Makrellstank er alltid bra, men inntørka strandsnegl har jeg alltid hatt lite til overs for. Det var uansett med på å sette stemningen, denne regnfulle kvelden. Ja for selvfølgelig regnet det. Jamt, tett og uhemmet. Vi prøvde oss derfor først på en kai hvor det var mulighet for å kjøre helt frem til fiskeplassen. Her hadde vi det ganske behagelig, bortsett fra at vi røyk søkker i et skremmende høyt tempo og det eneste tegn til liv vi så, var en familie som dro inn en håndfull makrell i skumringen. Allikevel kunne vi bruke bagasjeromsdøra til tak, det var da ihvertfall noe. Etter hvert fant vi ut at dette “noe” var for tynt. Vi sto på en plass vi hadde null tro, for å få tak over hodet. Joda, vi har bikka 30-årsgrensa, og tydelig blitt mer komfortfiskere, men det fikk da være grenser..
Vi pakka sammen og kjørte til neste lokalitet uti Øygarden. Ingen av oss hadde vært her før, så det var bare å prøve seg frem. Timene gikk, og her var det faktisk liv! Bare så synd at det kun var den typen liv som bare lager falske forhåpninger under havålfiske – høvring. Ja disse taskekrabbene var over alt. Noen av dem tror jeg også har brukbare personlige bestenoteringer på seksti-meteren. De greide i hvertfall å lage bra hyl i både nappvarslerne og NKMLere.
Tiden tikket, og klokka passerte midnatt. Ingenting. Nada – null – nix. Vi begynte å miste litt troen, men regnet var i det minste nå halvert. Nå var det bare et slikt jevnt duskregn, som ikke føles som regn, men som allikevel gjør ALT dassbløtt. Vi storkoste oss allikevel. Ølpølser, gul redbull og polarbrød med jalapenõs-ost. Irvin, som hadde hatt full ål-jazz noen uker i forveien på en annen spot, litt lenger borti hogget, begynte å få lopper i blodet.

“Det er sikkert like dødt der som her, men der har jeg ihvertfall sett fisk, nylig”.          

Jeg var enig med Irvo. Eller det kunne jo ikke skade med et siste flytt. Vi hadde jo ingenting annet å gjøre frem til vi skulle møte Endre Hopland på Knarvik kl 09.00 neste morgen. Avgårde dro vi, og etter en en kjøretur, en bra gangtur og fomling, sto vi klar på nattens endestasjon.

“Hål e hål og ål e ål. Men d hadde jo vert fett om an i tillegg bikka 10+”

 
Tilslaget sitter og det var definitivt ingen krabbe. Opp fra dypet stiger en flott ål. Landingen går ganske fint, og Irvin kan fronøyd stille seg i sin favorittposisjon(?), med kameralinsa pekende i hans retning.

 

6600gram, og endelig åpnet ål-konto, etter 7-8 timers fiske.
 
Troen på at vi nå var på gang igjen, var sterk. Vi smilte, high-fives, løse kommentarer og artige krumspring på svaberga. Vi var tilbake i sonen. Sonen vår blir avbrutt. Heldigvis av den type avbrytelser du liker på fisketur. Pipende nappvarslere. Begge mine begynte faktisk å pipe på likt. Aktiviteten på surfstanga mi, så derimot veldig mistenksom ut. Jeg tippet krabbe. Jeg hadde riktignok bommet på akkurat denne spådommen kun en time i forveien, men jeg måtte ta et valg. Valget falt på den andre stanga mi. Ei 3lb karpestang. Her var det nemlig ganske kraftig jazz, og det kunne ikke være annet enn Olly sjøl. Jeg trekker til med et solid tilslag…
BOM FAST!
 Stanga står i full bøy. Det hadde den gjort mange ganger denne natta, men da med klokkeklar steinur i andre enden. Enten så var dette en veldig livlig steinur jeg hadde kroket, eller så var det et solid dyr av en havål. Irvin kommer løpende med klepp og spørsmål om antatt størrelse på jazzen i andre enden. Jeg hadde ingen idè. Det var nemlig bare fryktelig tungt. Om det ikke hadde vært for tidvise roooolige drag, ville jeg trodd jeg dro ei lenke med teiner. Den kjentes cirka slik jeg ville trodd en heftig 25-30kgs torsk ville vært på dette utstyret. Jeg pumper seigt og rolig, og det er først når jeg har sveiva inn noen runder av topshoten, at jeg virkelig begynner å kjenne de karakteristiske havålbevegelsene. Akkurat som om den ikke tok dette seriøst. Akkurat som om den tenkte at uansett hva som var i andre enden av dette bryderiet, så var det ikke verdt å lage noe særlig fuzz over. Fisken stiger vertikalt opp mot oss, hvor den rolig svømmer bakover i retning dypet. Vi ser at dette ihvertfall er 10pluss-fisk. Den siger enda nærmere lyset fra hodelykta til Irvin, og viser bittelitt mer av den heftige kroppen sin:
“Åååå fyy f… den er godt 15+ denne her, minst!”
Fortsatt hadde vi ikke sett hele fisken. Den begynner å baske og slå i vannkanten, den begynner å skjønne at den tynne mannen med rød topplue, som drar på han i andre enden, har planer om å dra den ut av sitt rette element. Akkurat nå er jeg glad det er nettopp Irvin som står mellom meg og drømmefisken min, som han har gjort så mange ganger før. Irvin går nemlig inn i en modus hvor det eneste som gjelder, er å berge hva enn det er vi sloss med i andre enden. Irvin begynner plutselig å bli aggressiv. Ikke slik dere noen ganger har sett han på nettforum, men mer lettere sprut gal i blikket. I starten sto han og prøvde å finne en god posisjon for klepping, uten å bli våt på beina. Nå var ikke de fine goretex-støvlene i fokus lengre. De kunne ta rennefart, både ålen og goretex-støvlene. Han sto med vann til over knærna, sint som en ilder. Når en diger havål ruller og glefser. Det er bekmørkt, regn og bølger. Da er det ikke lett å styre en lang klepp inn under haka på dyret. Jeg husker ikke så mye mer enn at han smalt til som Tor med hammeren, eller Irvin med kleppen som det nå heter. Fisken sitter fjellstøtt og perfekt i underkjeven. Det er nå vi skjønner at den ikke er bare er 15+, for den begynner å dra Irvin til sjøs.. Jeg kaster fra meg stanga, røsker først Irvin tilbake i vater før jeg også slenger begge nevene mine på kleppen. Den har begynt å bøye seg og det hele ser ut som et ytterst tynt prosjekt.. Som et tospann, som i perfekt dur synger i kano, slo vi til..

Der lå vi alle tre og brøyt… Vi hylte av glede. Begge to. Det var virkelig Justin Bieber-stemning ute i Øygarden..

Jeg hadde definitivt perset på havål. Et ustyrlig dyr, som vel er den største som er tatt fra land i området meg bekjent.. Dette har vært et fantastisk fiskeår for meg, preget av mye flyt. Nå fløyt det nesten over..
Da det hele var over, og fisken var sjøsatt, satt jeg igjen lettere kvalm og sykt glad. Det ble en varm klem på svaberget med Irvo. En av mange den kvelden. Ja for vi fisket videre til morgen gry, og Irvin hadde to til sikre kontakter. De ville ikke leke brytekamp med oss denne kvelden. Vi pakket sammen og kjørte søvnløse avgårde i retning Knarvik.
Jeg kan vel ikke gjøre annet enn å si : Irvin, dette lukter spesialbehandling i baren under Gullkroken.. Takk!
Jeg husker jeg synes persen min på 6 kilo var litt ustyrlig..
Fotos: Irvin Kilde
 
23500 gram, 193 cm og specimen. Rett og slett et langt stykke brutal drømmefisk.
Foto: Irvin Kilde  




Dette er en av de opplevelsene som vil sitte i sikringsboksen until the bitter end..
Over og ut

2 Comments

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    Like

  2. Bare helt der oppe med kirsebæra. Toppers Irv og broder

    Like

Comments are closed.