Ok, har nå fått alle vitale mål, og kommer med en morfologisk vurdering. “Vi e aill sammen individa”, også blant fisk og hver art har ulik variasjon innenfor artens grense. Det betyr at trekk kan avvike noe fra boka, og gjøre det potensielt vanskelig for oss som skal artsbestemme. En av de mest variable trekka hos fisk er erfaringsmessig mønster og farge. Om de nordatlantiske uerartene skriver Barro (2005): “However, color is one of the most plastic characters, and it can change in different geographic areas, with depth, and also with the food composition.” For å ta et annet eksempel; makrellen har veldig liten variasjon i mønster og farge, men likevel ser makrellen i Troms litt annerledes ut enn den på Østlandet. Dessuten er det stor variasjon på fargemønsteret på sjøørreter som tilhører en gytebekk (=stamme) kontra den i bekken 2 km unna. Det kan altså være variasjon som er geografisk betinga, men det kan også være andre faktorer som spiller inn. Ser vi bort i fra blåkjeften, som de fleste fint skiller fra resten av uerartene, er uerne (Sebastidae) en taksonomisk vanskelig gruppe. Det vil si at de er svært nærtstående genetisk, og til en viss grad overlappende morfologiske (utseendemessige) trekk. Snabeluer har vi artsfiskere lite med å gjøre da den finnes stort sett laangt til havs på 300 m+, og da står vi igjen med uer og lusuer. Begge finnes stort sett langs hele norskekysten, og begge finnes både ute på kysten og inne i fjordene. Generelt sett kan vi si at lusueren lever grunnere enn ueren, gjerne helt opp til 10 meters dyp enkelte plasser. Mens ueren stort sett finnes dypere enn 150 meter. For å skille artene nevner Pethon bl.a. at øyet er større hos uer enn hos lusuer. Dette må bero på en misforståelse. Hva menes med større? At ueren bli større og dermed har større øyne? Eller at forholdsmessig har den ene større enn den andre? For ved sjekk av annen litteratur, f.eks. fishbase (er nede for øyeblikket, kommer tilbake med link), samt måler fysisk selv, ser vi at øyet utgjør stort sett 28 % av hodelengden på uer, og rundt 33% på lusuer (se under). Det betyr jo faktisk at lusuer har større øyne – forholdsmessig. La meg starte denne redegjørelsen med å legge ut noen gode bilder av hver art hvor øyediameter er målt, slik at vi får et lite datamateriale. Dette er utvalgte bilder hvor vinkelen er forholdsvis rett på fisken for å minimere avvik. Merk at hodelengde blir målt fra bakre del av gjellelokk og til lengste punkt på overkjeven. Øyediameter blir målt fra ytterste kant av øye (inkl. den omsluttende hinna). Endel bilder er lånt uten godkjenning fra fotograf, håper krediteringen veier litt opp.

Lusuer

Ø: 2,5 cm, H: 7,3 cm, 2,5/7,3= 0,342. Foto: Terje Grønseth.

Ø/H=0,326. Foto: Simon Aune.

Ø/H: 0,320. Foto: Irvin Kilde.

Ø/H: 0,353. Foto: Sverre Magnus Selbach.

Ø/H: 0,329. Foto: Jon Anders Haugland.

Oppsummert for 5 lusuer er som følger.

0,342
0,326
0,320
0,353
0,329

Snitt=0,334. Standardavvik= 0,011

Uer

Ø/B: 0,27. Foto: Einar Bratteng.

Ø/H= 0,280. Foto: Øivind Høier.

Ø/H= 0,283. Foto: Kim-Eirik Johansen.

Ø/H= 0,290. Foto: Irvin Kilde.

Ø/H= 0,294. Foto: Kjetil Lund.

Summert for 5 uer:

0,270
0,280
0,283
0,290
0,294

snitt: 0,283. Standardavvik: 0,0083.

Jeg vet at dette er et begrenset utvalg, og at et litt større avvik kan medberegnes grunnet måleunøyaktighet, men det er likevel en rettesnor.
Sammenligner vi fisken til Sandvoll med tallene over, får vi:

Ø/H= 0,299.

Som sagt, dette er ikke konkluderende bevis, men en rettesnor.

Så går vi over til andre mål. John Olav Florø-Larsen har i samarbeid med Roar Sandvoll talt skjell og finnestråler, her er tallenes tale.

Sandvolls fisk:
Finnestråler i ryggfinnen: 15 piggstråler og 14 mykstråler.
Finnestråler i gattfinnen: 3 piggstråler og 9 mykstråler.
Finnestråler i brystfinnen: 19.

Ifølge bibelen, dvs. Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean, har vi følgende (sammenlign fargekoder med Sandvolls fisk, over):

Lusuer
Dorsal fin (=ryggfinne) with 14-16 spines and 12-15 (mostly 13-14) rays; anal fin (=gattfinne) with 3 spines and 6-8 rays; pectoral fin (=brystfinne) with 16-19 (mostly 17-18) rays.

Uer
Dorsal fin (=ryggfinne) with 14-16 (usually 15) spines and 13-16 (usually 14-15) rays; anal fin (=gattfinne) with 3 spines and 7-10 (mostly 8) rays; pectoral fin (=brystfinne) with 18-21 (mostly 19) rays.

Når det gjelder ryggfinna passer hhv. 15 og 14 stråler bra med begge arter. Gattfinna passer best med uer med sine 9 mykstråler, som er en for mye ift lusuer. Brystfinna (19) passer med begge, men lusuer har altså vanligvis 17-18 mens uer har vanligvis 19. Liten fordel uer her altså.

Sidelinjeskjell

Her er det to begreper ute å går, eller i grunn tre. Der det i FNAM står “lateral line scales” menes det i realiteten “lateral line pores”, noe som ikke er sjekket på denne fisken. Ellers har vi antall sidelinjeskjell, som er et etterhvert ganske rettfrem begrep i artsfiskemiljløet. Dernest har vi antall skjellrekker. Sistnevnte blir brukt endel, og under følger en illustrasjon på hvordan de telles:

Bildet er lånt fra Bigelow & Schroeder 2002.

Lusuer
mindre enn 55 skjellrekker, ifølge Barsukov et al. 1992.
mindre enn 55 skjellrekker, ifølge redfish.de

Uer
mellom 60 og 70 skjellrekker i følge Bigelow & Schroeder 2002. Fishes of the Gulf of Maine.
85 skjell langs sidelinja i følge Jordan & Eyerman 1898, the Fishes of North and Middle America
mer enn 80 skjell langs sidelinja, Ifølge Per Pethon. Merk forskjellen på begrepene skjellrekker og skjell langs sidelinja.

Antall skjell langs sidelinja på Sandvolls fisk: Tre tellinger, hhv. 84, 81 og 80. Dette antallet stemmer i følge de to sistnevnte referanser med uer. Bigelow og Schroeders (2002) 60-70 skjellrekker kan også stemme, da det åpenbart er færre skjellrekker (ref. illustrasjonen over, enn det er sidelinjeskjell). Ved telling av skjellrekker skal man altså unnlate den siste biten bakerst ved haleroten. På dette området er skjella minst, og et par cm kan kanskje utgjøre så mye som 10 skjell? Isåfall vil antallet være i noenlunde overenstemmelse med Bigelow og Schroeder (2002). En usikkerhet foreligger imidlertid, jeg har ikke klart å finne flere referanser på sidelinjeskjell hos lusuer, sannsynligvis siden denne er mindre kommersielt viktig og dermed gjenstand for mindre forskning. En ting er sikkert, jeg skal telle skjell på de neste uerfiskene jeg får, for å få et referansegrunnlag. Tar vi all informasjonen her fremlagt, får vi:

Antall finnestråler i ryggfinna: 1 poeng til lusuer og 1 poeng til uer.
Antall finnestråler i gattfinna: 1 poeng til uer
Antall finnestråler i brystfinna: 0,5 poeng til lusuer, 1 poeng til uer.
Antall sidelinjeskjell: 1 poeng til uer.
Antall skjellrekker: 1 poeng til uer.

Summa summarum kan vi med stor sannsynlighet konkludere med uer, og jeg tror at de genetiske analysene vil bekrefte dette. 100 % sikker er vi imidlertid ikke før de genetisk analysene foreligger. Som en notis kan jeg jo nevne “lusueren” som Arve fikk i Trondheimsfjorden (rapport). Her ble det tatt genetiske analyser, og de kom frem til at fisken 1) ikke var lusuer, og 2) er uer – eller snabeluer, vanskelig å skille de to med den aktuelle genetiske markøren. Dette illustrerer ikke bare at genetikken også er vanskelig blant disse artene, men at vanlig uer er mer variabel enn lusuer. Barro (2005) analyserer et stort datamateriale med lusuer, uer og snabeluer fra Nord-Atlanteren, og finner vha genetiske markører stort sett ganske klare skiller mellom de tre artene. Imidlertid nevner hun at noen individer var umulig å bestemme genetisk, og ble samlet i en ubestemt gruppe kalt Sebastes ssp. Forfatteren hevder i etterkant, etter mye opparbeidet erfaring med identifisering av artene i felt, at denne ubestemte gruppen med stor sannsynlighet dreier seg om en genotype av vanlig uer S. marinus, da morfologien stemmer mest overens med denne arten. Dette viser bare at uer er variabel, både morfologisk, og genetisk. Som regel klarer man å skille artene visuelt, men noen individer avviker fra artens “normalververdi” og er følgelig litt mer problematisk.

Anbefaler interesserte å lese Barro (2005) og Barsukov et al (1992).

Disse artiklene viser at uerartene er seriøst problematiske, og at man bør være forsiktig med uttalelser uten vitenskapelig belegg. Den viser også at den eneste måten å skille artene 100% sikkert på, uten bruk av genetikk, er å sjekke gassblæremuskulatur. Denne er artsspesifikk. Det krever imidlertid litt trening for å finne og isolere denne. Men bør kunne la seg gjøre. Det som også burde la seg gjøre er å telle antall porer langs sidelinjen, noe jeg ikke er kjent med, og som jeg ville trengt individet foran meg for å sjekke ut. John Olav kunne kanskje undersøkt om disse porene er enkle å se? Jo flere kjennetegn vi får datagrunnlag på, jo bedre. Dette har vært en svært lærerik runde, siste ord er definitivt ikke sagt i denne saken. Men må nok anmode Sandvoll om å strupe champisflaska.

Etter at dette innlegget ble publisert på fiskersiden spurte Arve Lynghammar ved universitetet i Tromsø Dr. Wienerrother ved Havforskningsinstituttet om en vurdering utfra av bilder av fisken. Han har jobba mye med å skille uerartene fra hverandre, her er svaret:

Hei,
Det må vel være en vanlig uer. Det kan ikke være lusuer siden piggene på gjellelokket peker nedover, og det ser ut som om denne fisken har mange og små skjell. Dessuten er den vel litt for stor for å være lusuer. Fisken mangler tydelig snabel og det passer også med fargen, som er gylden-/oransjeaktig rød hos vanlig uer (grå-/sølvaktig rød hos snabeluer. (…) det er ikke bare størrelsen. Alle andre kjennetegn tyder også på vanlig uer.

Lynghammar har også fått vevsprøve, og er i skrivende stund i gang med genetisk analyse av fisken. Endelig konkludering kan foreligge først etter denne analysen.