Breiflabb, Frøya, http://schemas.google.com/blogger/2008/kind#post, lomre, lysing, NKML, og di., piggskate, Rorbuer, sandskate, Skjellbrosme, Team Isola, Titran

Med pilk og svensker på tur – Frøya leverer mer enn du trur!

Posted by nkml on

“Jeg vet i alle fall om et visst kystmeitelag som sikkert ikke er så veldig langt unna, gliser Nilsen”.





Den årlige Frøyaturen er for NKML en meget sterk tradisjon. Om man ser bort fra julebordet, og det bør man egentlig gjøre, så er det ingen turer som samler så mange av banden som denne turen. Det er ikke så vanskelig å forstå heller, men for en kjapp innføring så kan vi nevne lysing på 10+, skjellbrosme, flatt hav, uer, stor piggskate og generelt mye liv i vannet. Spesielt om man driver aktiv oppfôring av de øverste vannmassene. Mer om det kan man lese i fjorårets rapport: Specimen og spy – NKML inntar Frøya på ny.

Årets tur begynte for noen allerede onsdagen, men selv de måtte se seg durabelig slått av noen innbitte svensker som da allerede hadde vært på plassen noen dager. Helt ukjente er de nok ikke for de som følger med i fiskemiljøet, Team Isola har gjort seg bemerket på mange festivaler opp gjennom årene. Jeg hadde aldri truffet noen av de før, men jeg kan skrive under på at dette var omtrent så bra som svensker kan bli! De har også en fiskeblogg, sjekk den her: http://teamisola.blogspot.no/

Sånn, nok om opptakten. Let´s get to the business. Jeg ankommer selv Titran sent torsdag kveld sammen med Carl Oscar. Vi har hatt en lang dag på jobb begge to, men det betyr ingenting når det første jeg møter er et digert Florø Larsen Senior-glis. “Eg tok an, 11+ lysing, LETT”. Og med det har dirigenten angitt oktav, tone, takt, og alt annet for Frøyaturen 2015 – dette blir rått.

Fredag: Full fryser, skjellbrosme og generelt god stemning

Into to fog. Foto: Sindre Bøe.

Første ordentlige fiskedag begynte med å besøke det åpne, og for meg fryktinngytende, storhavet. Heldig nok var bølgene svært overkommelige, knapt en meter høye lange dønninger. I bytte hadde vi fått en tåke som kunne mettet vesentlige deler av de ubebodde områdene i Sibir.

På vei ut stoppet vi for å sanke agn, noe som viste seg mer givende enn tidligere år. Mange av grunntoppene var tidvis var invadert av store stimer med taggmakrell. Ganske rævva som agn, men morsom persjustering for flere, og noen manglet arten også.

Adam med en av mange taggmakrell. Foto: Sindre Bøe.

 

I båt med Tofte som skipper kjørte vi sammen med resten ut for å prøve å finne skjellbrosmene som hadde vært der tidligere år. Akkurat dette året viste de seg å være hakket vanskeligere enn vi ville, og kombinert med en ganske voldsom avdrift og vissheten om at lysingfisket var nest på lista (og lysingfisket er jo noe av det kuleste på Frøya, om ikke dèt kuleste), så ble det bare noen korte timer med drift på skjellbrosme før vi tøffet videre i takt med at tåken lettet.
Vi fikk altså ingen tøysebrosmer, men det gjorde de som pushet litt lenger enn oss. Eldstebror Larsen fikk en utenom det vanlige glupsk brosme som ikke syntes det var nok med krok med makrell. Den ville også ha to andre agnede kroker, en havfiskebom og et søkke før den følte det var nok. Jeg skal ikke si noe, for det vil senere komme frem at mine tilslag er litt vel tidlige, men akkurat her tør jeg påstå man kunne klint til noen minutt tidligere..

“HÆH, sko eg isje vente fem minutt før tilsaget?!” Foto: Bjørn Florø-Larsen

Yngstebror har mange brosmer på samvittigheten – det sies faktisk at det er Bjørn Florø-Larsen brosmebarn ser etter under sengen før de legger seg – og også i dag er det han som ender opp med størst skjellbrosme. Det er endelig spekimenstørrelse, noe som tryller frem sedan-smilet (ref. “Fiesta” av Kielland for de interesserte).

Nydelig spekimenskjell. Foto: Sverre M. Selbach.
Sindre Bøe auf Bøe med 550 grams skjell. Foto: Adam Andren.
Dages 3. skjell. En del under pari antallmessig. Foto: Bjørn Florø-Larsen.
Når vi har kommet til lysingplassen begynner det å klø etter å få snøret i vannet. Irvin, Bjørn og Sverre hadde allerede vært på plassen sammen med TV Adressa dagen i forveien, og vist at fisken var der. Som om de ikke allerede er nært nok knyttet fikk Irvin og Bjørn samme fisk på samtidig..
Dobbeltkroka lysing og delt glede, med TV-Adressa på slep. Foto: Frank Lervik.
Vi kjører lange tackler for å prøve å finne lysingen, siden den kan stå helt fra bunn og temmelig høyt opp. Personlig brukte jeg to opphengere med noen meter mellom hverandre og enkel, stor, J-krok. På den agnet jeg med en liten makrell på hver. På slep brukte jeg dobbel treble med større makrell. I fjor fikk jeg egentlig mest action på opphengerene, men det er jo egentlig slepet som skal være mest fristende. Det tok omtrent akkurat 12 minutter ut i første drift før den deilig typiske ristingen i stanga mi er der. “Gi tid, Sven, gi den tid”. DRIT I! – Jeg sveiver til jeg kjenner tyngde og smeller til – FAST FISK. Ingen tvil om hva dette er. Sterk fisk som kjører utras flere ganger i løpet av turen opp, og med en risting siste ti meterene som kan gi selv den tøffeste av oss frynsete nerver. Vel oppe ser vi at jeg likegodt har debutert lysingfisket med en fisk som dabber mellom 9 og 10 kilo i bølgene – OK+ start!

 

Foto: Thomas Tofte.
På dette stadiet er vi overbeviste om at lysingfisket blir helt rått, og jeg øyner også muligheten for å slå persen min fra i fjor på 10,2. Tofte, erfaren havfisker som han er, har faktisk aldri fått lysing, og jeg merker tydelig en iherdighet i hans øyne mot stangtuppen som indikerer håp. Men det skal ikke bli så rått som vi tror, faktisk er det stille bortimot en time før det smeller til hos meg igjen. Denne gangen en litt mindre rakker, rett over 8. Feil vei mtp vekta, men fortsatt flott fisk både i utseende og i fryseren. Når man ser kjeften er det forøvrig ikke vanskelig å forstå at de ikke har stort problem med å få i seg hele makrell, og hvorfor man som regel blør som en tulling etter man har fått et par lysing.
Ikke helt 10+, men svært nært! Foto: Thomas Tofte.

 

Foto: Thomas Tofte.
Nå har jeg kommet godt i slaget, og drar både 3 og 4 lysing i størrelsen rundt 7 kg. Tofte prøver tappert å være glad på mine vegne mens stanga hans dirrer i ett, men ingen av tilslagene sitter. SMS observerer et av tilslagene til Tofte, og mener problemet er at han napper jorda litt ut av bane hver gang han gjør tilslag, noe jeg er fristet til å tro på. Astronomien til tross, på det ørtende forsøket så sitter endelig fisken for Tofte – og det er uten tvil riktig type. Det er ikke hver gang Tofte jubler høylydt, og det skjer heller ikke nå, men det er jammen ikke langt i fra. Herlig å se 2 meter mann med slik barnslig glede!
Ææææ tok han! Foto: Sven J. Kolstø.

De andre båtene får også bra med lysing. Vi ser ikke noe til 11+, som JOFL trua opp dagen før, men vi har endel fisk på 9+, og skal vi være helt ærlige med oss selv så er det ganske så bra det også.

Sverre med et nydelig eksemplar, 8,5 kg. Foto: Bjørn Florø-Larsen.

JOFL har virkelig draget på lysingen. Vi kunne skrevet det på kontoen for erfaring og dyktighet, men siden det er jeg som skriver, så sier vi det er flaks. Han drar til med en flott lysing på 10,4 kg, 200 gram over min pers…

Tiiiii pluss! Foto: Bjørn Florø-Larsen.

Sverre får plutselig fisk på som han er sikker på at vil knuse alle lysingrekorder en gang for alle, for dette er STORT! Vel oppe kommer det opp en fancy doublè med lysing på hhv. 6 og 7 kg. Kunne lurt den beste.

Doublè! Foto: Bjørn Florø-Larsen.

Irvin har fått barn i hus, og dermed det vi på Karmøy kaller “kåna å ongar så sitte hima å gapa itte mat”. Han vil naturlig nok derfor også være med på å sanke av hva Frøya har å tilby. Han begynner med en lange på 12 kg. Normalt sett er det litt gøy, men når du fisker skjellbrosme er det mest av alt ikke skjellbrosme.

Lange på 12 kg. Litt for stor til å være skjellbrosme… Foto: Adrian Kilde.

Det blir endel skjellblanking, men når det kommer til lysingfisket er Irvin like rutinert som en trebent pirat. Han napper opp flere, blant annet denne flotte lysingen på 9 kg.

Lysing 9,0 kg. Foto: Adrian Kilde.

Bjørn vil også leke,  og når kvelden kommer finner de ikke lenger fisk nær bunn. Han drar derfor systematisk oppover i vannlaget, og treffer endelig lysingen 100 meter over bunn – rundt 20 meters dyp… Her smeller på en specimenlysing. Jeg har fått større lysing enn Bjørn begge årene jeg har vært på Frøya, men jeg har systematisk bilder som ser ut som de har vært prosessert i ei ræv i forhold.

Specimenlysing og sedan-smil. Foto: SMS

Etterhvert som solen truer med å gå ned finner vi det for godt å ta kvelden. De fleste av oss har en liten armè med lysing å filetere, og husmor Irvin kan friste med noe så fristende som fårikål på gryta. Dermed går fredagsfisket mot en slutt, og som vanlig så legger alle seg tidlig uten noe særlige utenomsportslige aktiviteter. Mnja. Vi stopper iallefall der, i tilfelle noen av bloggens lesere fortsatt har et formbart sinn som bør beskyttes mot…det motsatte av fingerspitzgefühl, hva nå enn det er.

Lørdagen: Uer og spisskatesatsing – like lett som vanlig

På lørdagen våkner vi tidlig og ved godt mot alle mann. Irvin, som har et hemmelig ønske om å bli den neste Lars Monsen (med unntak av borrelia) overnattet i villmarken, med kun det aller mest nødvendige som tilbehør.

Villmarkens mand. Foto: Sindre Bøe.

Innenfor hytten sov Adam, ikke helt uventet, i sofaen. Noe han forsåvidt gjorde alle kveldene. I et desperat forsøk på å enten komme inn, eller å slippe ut, av svenskens vom fant vi et stakkars strandet sukkertøy i navlen hans. For en skjebne.

Laban. Foto: Sindre Bøe.

Når vi endelig kommer oss ut er det første målet for båten min, bestående av sukkertøymannen og Sindre, å plukke uer på en plass de fant dagen før. Vi tøffer utover og vel fremme finner vi også Adrian og Irvin der. Både Adrian og jeg mangler arten, og det går ikke lang tid før vi hører et jubelrop fra Adrian. Da var det bare meg igjen. Det går som det pleier å gå når alle unntatt èn har arten. Adam og Sindre drar jevnt uer ombord, Sindre drar endog en dobbel, mens jeg fisker smålanger til en liten bronsemedalje. Til slutt har jeg egentlig gitt helt opp og er mer eller mindre klar til å dra for å fiske spiss, for jeg har på nok en liten lange. Typisk langefight hele veien opp. Det er derfor med rimelig stor ekstase jeg plutselig ser at fisken som kommer til overflaten slett ikke er lang, og slett ikke stygg! Den er fiiiin, den er rød! Svipp, svupp, rett oppi båten – 1550 gram med deilig uer og jeg kan krysse av et dagsmål.

Før du tenker det engang – ja, dette er verdens kuleste caps. Uer 1550g. Foto: Sindre Bøe

Vi sveiver opp og er toppmotiverte for spisskatefiske i Frøyfjorden. Jeg benytter den lille timen med transport til å duppe av i bølgene, noe som er helt innafor i det fine været.

Når vi kommer frem ligger allerede Carl Oscar og Tofte oppankret med Isolas anker (takk for lånet!). Vi hekter oss på noen og tjue meter bak og slipper ned. Jeg tror ikke vi trenger å si så mye annet enn at jeg håper spisskatene liker småbrosmer, for de står tett nedi der… Etterhvert kommer også Sverre, Bjørn og JOFL. Og der ligger vi altså. Tre båter fulle av idioter som pumper opp småbrosmer fra flere hundre meter. Lite jazz der altså. Når solen går ned kjører de fleste av oss igjen, mens brødrene Larsen som vanlig pusher litt lenger. Nå gikk det heldigvis bra, og de fikk start på motoren kl 00:00 slik at ikke SMS og Tofte trengte å kjøre ut til de og drive redningsaksjon frem til kl 03:00, så det var vi alle glade for!

Middels fiske, topp vær. Foto: Sverre Magnus Selbach

De eneste av oss som var rutinerte nok til å droppe spisskatesatsing er Adrian og Irvin. De har et broderlig tokt etter spisskatens litt mindre kule bror, piggskata. Den får de heller ikke, ikke helt dagen for de vanlige skatene i dag…. I mangel på skateaction fisker de etter småfisk i finværet, som jo tross alt er veldig gøy det også. Opp kommer fin knurr, liten steinbit, og en nydelig lomre.

Mangel på piggskate fordrer pillefiske. Adrian med lomre på 800 g. Foto: Irvin Kilde

Målrettet fiske etter breiflabb er jo generelt bare piss, men det er jo det vi liker. Tidligere hadde vi hørt om en plass der det visstnok var tatt to breiflabb dagen i forveien, så vi måtte jo prøve i alle fall. Vi rigget opp med pilker og hadde vind som sveipet oss effektivt over området. Det tok ca ti minutter før Calle har noe på. Tung, og lite liv. Vi andre stopper opp og ser nesten med mistro på den døde vekten han drar opp. Vi klarer jo ikke helt å tro at det kan være flabb, for det går jo egentlig ikke an å få, men det ser jo så lovende ut?? Og jammen, med ett, opp av mørket kommer plutselig en søt liten breiflabb. Kroken satt ikke akkurat planta i kjeften, men uansett: Sykt!

Flabbhatt. Foto: Markus Lundgren.

Vi prøver selvsagt videre, og får selvsagt ingenting. Planen er likevel like klar som den er opplagt: neste dag skal brukes til det samme, for da skal det blåse godt uansett. Hadde vi bare ant hva mer som fantes der nede…

Søndagen – DU VIL IKKE TRO HVA HAN FIKK!

Jo, litt clickbait er lov. Som sagt var planen å pilke etter breiflabb. Vi får alle aller ærbødigst låne en pilk i Toftes nær utømmelige arsenal. Jeg går selvsagt for en Karmøypilk, som forøvrig har mye til felles med et søkke jeg har i skrinet mitt, så jeg tar heller det. Vel ute på “feltet” så pilkes det så vannet spruter. Noen går for lange, harde, pilk, jeg går for litt lurere forsiktige pilk, med noen frekke makrellbiter på hver krok. Carl Oscar og jeg er i båt sammen, og han har bestemt seg for å hvile på laurbærene og vil være kaptein. Tipp topp, tommel opp!
Calle bruker sin nyervervede PhD i breiflabbologi til å finne et område på ca 50 meters dyp han har troa på, og det tar ikke lang tid før jeg har noe ganske tungt på. Jeg har ikke helt trua, for det spreller litt på vei opp, men det gjorde også Calles fisk når jeg tenker meg om. Etter noen nervepirrende minutter kommer det opp en stakkars feilkroket kveite. Bah.. Kunne det ikke bare vært flabb? Dr. Flabb har likevel troa på plassen så jeg fisker videre, og etter en times tid kjenner jeg plutselig litt tyngde i andre enden i det jeg løfter pilken fra bunn. Jeg gjør tilslag, og kjenner en død, treg, tyngde i andre enden. Jeg er helt sikker på at nå har jeg den, en fin flabb! Jeg sveiver opp så rolig, ømt og kontrollert som jeg bare klarer, og kommanderer Calle til å være klar til å ta i mot flabben min. Gleden er derfor svært liten når jeg ser en skatekropp komme opp fra dypet. “Piggskat sjøh”, melder flabbteinen. Æsj, dritt, fuck! Jeg hadde skikkelig troa, men så var det bare nok en piggskate, som det jo er temmelig mye av på Frøya. På toppen av det hele var den feilkroket, pilken satt mellom nese og munn. Jeg kroker av, og får Calle til å ta bilde slik at jeg iallefall kan vise de andre hva jeg trodde var flabb. Til nå har jeg egentlig ikke sett på fisken, i ren flabbskuffelse, men det burde jeg kanskje gjort..
Det ble ingen flabb denne dagen. Vel tilbake på hytta sitter vi og prater, og så kommer Calle på at han skal vise frem et bilde av meg og skata der jeg ser dust ut. Jeg tror han viser bildet til Sindre først. Sindre blir stille.
“Du he photoshoppa det her, sant?”, Sier Sindre rolig.
“Du he det, du he photoshoppa det du no.” Sier Sindre, litt mindre avslappet.

Calle skjønner mindre enn meg og ser dumt på Sindre.

“Kis?” bjeffer Calle

“Hæ, få sjå” sier Bjørn. Jeg lener meg også over Bjørn og ser på bildet av meg som holder piggskaten. Jeg merker synet mitt mørkner i sidesynet, og jeg klarer bare å se èn ting.
Piggskaten min har hvite prikker. Ingen piggskate skal ha sånne prikker.
“Har du photoshoppa det Calle? Sei at du har photoshoppa det” utbryter jeg selv.
Jeg kjenner det holder på å svartne for meg. Jeg ser mer på bildet. Nesen… prikkene… formen…. Fisken jeg holder på bildet ligner like mye på en piggskate som spurv ligner ørn.
“Det e jo sandskata, det e heilt føkd, Sven”, er Bjørns nyttige bidrag til samtalen.
De neste minuttene er uklare. Bildet sendes rundt. Jeg prøver å huske fisken, men har ingen minner. Jeg har vært så skuffet over at det ikke var flabb at jeg aldri så ordentlig på fisken. Calle sa det var pigg, dog litt lys, og jeg tenkte ikke noe mer over det. Men her er altså bildet som viser at jeg akkurat i dette øyeblikket er sportsfiskeverdens største amatør. Jeg har holdt en sandskate, den andre som er tatt på stang noensinne i Norge, uten å vite det. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg er glad eller trist for at den var feilkroket.

Sverre kommer etterhvert for å se hva levenet dreier seg om. Han går rett i bakken når han ser bildet.

Sverre viser følelser. Foto: Sindre Bøe
Det smerter meg å skrive om det, nå fire dager etter. Det går ikke mange minutter mellom hver gang jeg ser bildet av prikkete skate i hodet. Det føles helt rart å se bildet. Oppsiden er vel kanskje at agnet pilk endelig får den anerkjennelsen den (ikke) fortjener i artsfiskemiljøet. Nei glem det, jeg ser ingen oppside. Jeg må beskrive det lyrisk.
Mørke tanker rundtom i hovudet flyt
Drit i dikt
klem på avtrekkar og skyt

Det er vel ikke så mye mer å si enn å komme med bildebevis for idiotien. Bon appètit.

“Pæggskat shø.” Evt ikke. Foto: Carl Oscar Raphaug.

Det er liksom ikke så mye mer man kan si om turen. Det begynte helt topp med skjellbrosmer og specimenlysing. Det ble så ganske sykt med en målretta breiflabb i båten, men så tar det jo egentlig helt av at vi fikk sandskate på agnet pilk. Jeg vil bare si en ting til deg, du salige sandskate som unnslapp uten å bli korrekt kroket (og identifisert..):

Værsågod – kjør roast!