Dag 4 forbi gås i stillhet med labert piggskatefiske, og vi hopper heller over til dag 5 – nest siste dag.
Dette var dagen for den utsatte langturen til Snabelmansdjupta for seriøs satsing etter blålange, svartskate og andre rariteter på en kan komme over på en halv kilometers dyp og langt til havs. Utror var kl. 05, og i 8.30-tiden gikk de første takkelene i vannet.

Det var verken blålange, eller svartskate som skulle gjøre dagen til en gedigen suksess. Det var derimot en annen mindre art som stjal showet – en det er tatt kun to stk av tidligere her til lands. Etter et en times tid med kun småbrosmer og svarthå på dekk snudde fort stemninga i båten da Øyvind drar opp en dublet – av mora. Fiskearten mora (Mora moro). Vi var sjokkskada. Ikke bare ble vi vitne til at mora nr. 3 på stang ble tatt, men i tillegg nr. 4 på samme takkel. Men vent, det er mer – den største av dubletten er enormt stor, og vekta viser rundt halvannen kilo. Dette er over halvkiloen større enn gjeldende norgesrekord på arten. Frederic spretta sjampisen og stemninga var høy på dekk.

Etter utallige turer på dypet har jeg gitt opp å sette på bonuskroker, da det alltid bare blir plagsomme svarthå og hågjel som fester seg og lager kuk. Dette angret jeg på nå, og skiftet raskt til reint paternoster med små sirkelkroker. Blålanga og svartskata fikk vi ta en annen gang, det gjelder å smi mens jernet er varmt. Det kan jo ikke være så bingoflaks ettersom intet mindre enn to mora beit på samme takkel. To småbrosmer og 4 hågjel seinere er det Truls som setter i et jubelbrøl når en ny mora bryter overflata. Mora nr. 3 og ny art på en glad Truls. Fisken var hardt medtatt, alle skjellene var borte og det var flere hull og bitemerker på den. Noe har tydeligvis gomla den i seg og spytta den ut igjen (nokså spennende det og).

Neste mann på moralista var Kim, med nok en mora over gjeldende norgesrekord. Vi kikker dumt på hverandre og konstaterer at vi er med på å skrive norsk sportsfiskehistorie. Det er knapt dekning ute der vi ligger, men likevel piper det i telefoner når ryktene først får bein å gå på.

Timene gikk og vi strømmen snudde slik at vi måtte ankre om, i mellomtiden hadde Øivind fått sin 3. mora til min forargelse ettersom hadde unngått den hele dagen. Den nye ankringen går fint, vi ligger i samme leia som sist og  det er to timer til av fisketiden. Hågjel på hågjel må sveives opp 500 meter, spyttes på og slippes ut igjen, armer og rygg verker og trua ebber sakte med sikkert ut. Det hjelper særdeles lite at Truls drar sin andre mora for dagen, og sniken Øyvind drar sin 4.! Spydige kommentarer hagler i båten og jeg biter det i meg, later som jeg er uaffisert av situasjonen og fisker videre – så konsentrert som jeg aldri har fiska før. Dette er en unik mulighet til å få en art jeg ALDRI kommer til få sjansen til å få igjen, så armer og rygg får bare kjøres til de eventuelt kneler. Etter fire kontakter med fisk som jeg mister midt i sjøen er det 10 minutter igjen til fiskeslutt og jeg begynner å tenke på hva jeg skal unnskylde meg med fremover. Nytt napp og igang med den 17. oppsveivingen for dagen. Selv om jeg kun har trua på ny hågjel er spenninga på topp, og alle mann lener seg over rekka når topshoten vises. Og jomen, på nederste kroken sitter det en mora. Gledesrop, syker sammen på dørken, helt sluttkjørt og euforisk glad. De gærne har det godt, som de sier.