Det er rart hvordan ting baller på seg, og hvordan vi blir påvirka av hverandre innad i klubben. Siden MS Tvåans dager var over i 2010 har vi snakka om en ny klubbåt, men siden da har vi hatt hver vår finger oppi ratata. Men nå, i løpet av tre hektiske sommermåneder teller NKMLs flåte 3 båter. Flåtens siste tilskudd er en 20 fots Karnic med 140 hk 4t Suzuki. 

Fra jeg sto på Shell i Stathelle i Telemark…

… var en strabasiøs affære med liten motor og tung ekvipasje. Men gUd så verdt strevet og herre min fred for en frihetsfølelse. Dette er som å få sertifikatet om igjen. Den første tida var jeg ute hver dag. Jeg bare kjørte ut, la meg et random sted og pilka med hekle etter noe makrell eller sei. Bare digg å være utpå. Det hjalp på at høsten i Trondheim har vært den beste siden 2004. 

Av de mer seriøse turene gikk den første innover til Stjørdal, der det årlig på denne tiden fanges mye bra lysing. Først ute av fin fisk i båten var en kveite på rundt 8 kg som tok en hel makrell et par meter over bånn. Lysingen uteble så vi benytta dagslyset og dro inn til båthavna i Stjørdal hvor det den siste tiden var tatt mye brisling. Brislingen var tilstede og vi kunne innkassere et knippe hver relativt greit. Ny art for meg, og ny pers for Bjørn. De største brislingene lå på rett over 19 gram, men jeg måtte bryte inn når Bjørn ville fortsette å jage specimen-brisling på 20+ gram. Vi benytta heller skumringa til å teste lysingen igjen, og av flere kontakter fikk vi opp hver vår på mellom 3 og 4 kg. Nam mat.

Ellers har det gått mye i blålange denne høsten. Vi la tidlig ut NKML-blåsa på 400 meters dyp i det såkalte Rævhålet utafor Trolla, i håp om å komme i kontakt med noen av slektningene til norgesrekord-blålanga på 16 kg som ble tatt er for en tid tilbake. Selv så mye tid vi har brukt på 300-400 meter i fjorden her, vet vi at blålange fremdeles finnes. Det kommer regelmessig inn noen med linebåtene som holder til i fjorden. De første satsingene i Rævhålet ga bare småhai. Gjennombruddet kom da jeg slapp ned håkjerringutstyret i håp om at også de beveget seg såpass nærme byen. Agna med hel 800 grams sei og hel 400 grams makrell fikk opphengern kjørt seg i heftige ristenapp – typisk brosme. Jeg var også sikker på brosme helt til den lå i overflata og var brun og lang og fin. Agnet var borte men 16/0 supermutuen satt klokkerent inn i kjeften og ut av øyehulen. Litt flaks må man ha.. Bare noen dager seinere, søndagen etter en heftig kule hos Adam ute i Buvika, dro Calle og Sindre ut og la seg til på blåsa. Mer om det kan leses i bloggposten “Får du no blååå“

Under de mange øktene på dypet står ekkoloddet og suser og går, og man kan jo ikke la være å legge merke til stimene med storsei som går pelagisk 40-100 meter under båten over 200-500 meter vann. Tidvis var det fisk på hvert slipp med sandeelen, og frysern er full for å si det sånn. Ellers har det vært mange turer til de lokale agnfisketoppene for å prøve å knekke agnkoden i Trondheimsfjorden. Det er nemlig ikke alltid like lett å få tak i agnfisk. Men i år er innsiget av makrell såpass enormt at det har vært temmelig enkelt å fylle stamp og fryser.

Siste kryss i artslista til Nidarosiensis var en blåkjeft, denne fra en helt ny plass lenger ut i fjorden. Har prøvd i dette området en stund, så gøy å endelig finne en spot som ikke heter Munkholmen. Igår gikk dagen med til å leite etter småseien, for nå bærer det snart utover etter håkjerringa.