Jada, så joda. Flatfiskenes to ruter-ess, piggvar og slettvar trekker i disse dager inn i de grunne Vestfoldvikene på jakt etter mat. Når man først befinner seg på østlandet på denne tiden av året er varfiske et kjærkomment avbrekk fra kvikklunsjen.

Idag tok Adrian og jeg turen til ei idyllisk sørvendt vik som pekte seg ut på flyfoto kvelden før, ikke langt unna plassen jeg på manisk vis fikk slettvar for første gang to år tidligere. Vi ankom plassen to timer før flo, og det var tydelig at det var midt i beste bett-tida. Små skrubber fulgte etter makrellstrimlene våre, og sloss om å svelge det lange agnet. Noen klarte det og fikk seg en tur på land før de ble jumpa uti igjen. 

Etter en times tid uten videre action så vi plutselig bevegelse på bunnen rett nedenfor svaberget der vi sto, rett før Adrian skulle dra agnet opp for et nytt kast. Plutselig fikk den jevne sandbunnen et omriss av en stor var. Agnet til Adrian var den ikke interessert i, og tilfeldigvis var mitt agn på vei innover mot fisken. Uten at jeg rakk og tenke noe mer over det hadde jeg stor var på kroken. Den hadde da ensa agnet mitt som kom bakfra, snudd på en femøring, satt fart og gulpa i seg makrellstrimmelen.

Selv om det ikke var med overlegg var det kanskje litt sjofelt gjort av meg, men nå fikk jeg i det minste payback for den 250 grams sypika han tok foran nesa mi i Stavanger i fjor sommer. Dessuten beit karmaen meg i rævva da kameraet ikke hadde lagra poseringsbildene – og dette fant vi ut etter at den var sluppet ut igjen.

Floa kom og det dabbet av som vanlig, først timen etter flo ble det liv igjen. Først av småskrubbene, og så ut av det blå kom enda en piggvar. Noe mindre, men alltid spennende før du har den på land og kan se om den er piggete eller slett på ryggen. Også var det flaks at det var Adrian som fikk den, ellers hadde det blitt surmuling i bilen hjem. 

Vi testa også en plass til på vei hjem. Foruten en liten rødspette og to-tre håndfuller skrubber virka plassen lovende. Den skal definitivt testes igjen.