Vi sier det igjen, Langesund Fiskefestival er årets happening! Det er rett og slett en dødsmorsom og engasjerende konkurranse med fantastiske rammer, i tillegg skal det sies at fisket er temmelig brukbart det og. Også er det den ene gangen i året der omgang med fulle svensker er både kul og taktisk på en gang. Vi i NKML tar av oss på underkroppen for arrangørene i Trutta og Hooked – knirkefritt og 10+ JAZZ-kjempeopplegg!

For å si det sånn, forutsetningene for NKML 10M Pluss var litt bedre i år sammenlignet med fjorårets Langesund fiskefestival. Under fjorårets konkurranse kom vi på en overraskende 17. plass med 16-foter og lite tid til testfiske. I år hadde vi større båt, og flere dager til testfiske. Så sånn i teorien burde vi gjøre det enda bedre i år. Vi var på plass fra mandagen av, klare for både 10-gradern og testfiske. Men før det, hopper vi over til helgen i forkant, da Bjørn troppa opp på kaia i Larvik og joina familieferie i havgapet, tilfeldigvis på en øy spekka med potensielle tungespots.

Tungetime

En solid dose grilling, badetemperatur som slår Sommerland i Bø anyday, og kald øl. Vi hadde det som kjernen i et NKML-egg, fylt med snus, promille og jazz. Kvelden kom, sola var borte og den lette buzzen fra ankerpilsen gjorde det tungt å lette på rÆva. Å valse over hele øya til en strand det muligens var tunge, gjennom en tett skog, mørkt, flått, og med vadebukser,stenger og vindu på slep….

JO heeelvette, det er en mulig ny art for Bjørn i andre enden. Lets go! Bjørn og de to Kilde-brødrene labba i vei, og etter litt banning, kvister i trynet og omveier, fant vi veien ut av skogen og ned til stranda som så veldig tungete ut på flyfoto. Vi rigger oss opp med krokstørrelser etter fisk på 3-400 g+ og labber utover. Bjørn og Adrian i vadebukser, og Irvin i irvinsdrakt, luska vi rundt på strendene. Vips! Så lå den første der.

Seriøs, men alligavel positive, ber han Irvo komme ut med børstemark. Irvin leiter febrilsk og finner etterhvert en syltynn mark. Kroken er ALT for diger, men vi gutser på og prøver. Tunga kaster seg over krok og mark, men det ble som å slikke glassur av Eiffeltårnet. Krokspissen forsvinner allikevel såvidt og tilslag sitter. Opp i lufta, i vinduskanten og uti igjen… NKPL.. “I vinduskanten og ut igjen”. Høres absurd ut når du prøver å forklare en normal person om at den setningen passer inn i en fiskehistorie. Tunga var gone og vi leita videre. Vi fant et par til, men begge var alt for små til å ha mulighet til å ta den “digre” kroken.

Det var bare å innse at vi måtte på land igjen og tackle om. Etter å ha vandret på kryss og tvers, gikk Bjørn tilbake til spotten hvor det nesten ble art #107 litt tidligere på kvelden. Der lå samme jævelen igjen. Var den fortsatt i modus? Senka ned en tynngodsa #8 krok. SMEKK, den røyk rett på. Tilslag.

ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆæ! Irvin og Adrian lenger inn i bukta skjønte hva som hadde skjedd. Masse høye lyder med innslag av “æ tok ann!!” Størrelsen var latterlig, og sjelden har uttrykket art er art vært mer passende. Alikevel; art er art!

På søndagen bytta vi ut familie med Carl Oscar, og trekløveret var på plass i Langesund med fulle biler, vadebukser og export-øl. Påvirka av Bjørns tungefangst kvelden i forveien var også OC gira på ny art, og tilfeldighetene hadde det til at Rognstranda camping ligger rett ved en av de kuleste sandstrendene i kommunen. Etter noen ventepils var mørket falt på og vi traska ned til strandkanten, i første omgang for å se om vi fant noe børstemark. Børstemark er nemlig tingen til tunge, lite annet fungerer. Vi fant selvsagt ikke en eneste børstemark, så i kjent NKPL-stil traska vi strandlangs uten agn. Det eneste som kunne minne om organisk agn var en boks med råtne strandreker som OC hadde fange i Strømstad noen dager i forveien.

Vi så selvsagt mange tunger. Ingen ville ha denaturert svensk strandreke. Da vi etter et par timer kom over en ganske pen tunge (de fleste var håndflatestore), måtte tiltak settes igang. Bjørn ble beordra på land for å grave mark i strandkanten, mens Irvin og OC forsøkte å ikke miste tunga av syne. Etter litt kom Bjørn vassende tilbake med fangst, en liten børstemark fikk holde. Det var nå eller aldri.

Tunga var i modus, marken var helt klart favoritt, og den kasta seg over agnet med stor apetitt. Selv etter to-tre bomhugg var den like ivrig, og til slutt endte den i vinduet. Ny art på Calle.

Tigradern

En ting var helt sikkert når det kom til testfiskeuka, vi skulle ut på Tigradern. Tigradern er et legendarisk område 20 sjømil fra Langesund, rett over grensa til internasjonalt vann. Det er først og fremst hvitskate som lokker her ute, en art alle i teamet har en drøm om å få. Eller, Bjørn har arten allerede, men er stadig på jakt etter nye fylker å krysse den i. Det skader heller ikke at det regelmessig tas håkjerringer i poseringsstørrelse her ute, samt store langer og brosmer. De svenske lagene er ofte her ute, og har nappa opp flere titalls hvitskater de siste åra. Bloggene er tapetsert med bilder av hvite dinosaurfisker og store glis. I det siste har også flere nordmenn knekt koden på arten, og i grunn kan man få inntrykket av at hvitskate er enklere enn småsei.

Mandagen satt vi av til agn- og kosefiske, planen var å gå ut i kveldinga og bli over til neste dag. Dette passa best med yr.no akkurat for øyeblikket. Etter å ha bunkra agn, og vært innom Isola-båten og knabba noen koordinater, var vi på vei ut. Sjøen var stor, med temmelig heftig kryssvind. Typisk bli-søkkvåt-føre altså. Vi peisa på 13-14 mil ut før vi stoppa og tok en rådslagning. Alt var vått, vinden hadde ikke løya som meldt, og vi begynte å bli skeptisk til hele opplegget. Avgjørelsen ble å surfe inn til kai igjen, sove på brygga og heller dra ut tidlig neste morgen. Da burde sjøen ha lagt seg betydelig. Etter en kveld med juging og billig hostesaft i Trutta Garmin-båten slo vi oss til på betongkaia. Et par timer seinere var vi på vei ut sundet.

Uten å gå i detaljer, så kan vi være enige om at tigradern er en møkkaplass og at hvitskate ikke er så lett som enkelte har fått det til å se ut. Bildet over (som var vår eneste fangst på 8 timer) er en god illustrasjon på hvor elendig det hele var. Vi ankra perfekt på første forsøk, og lå og pendla mellom HvitrockaIsola1 og HvitrockaIsola2. Likevel var det knapt antydning til napp hele passet. Godt utpå ettermiddagen halte vi anker og dro inn igjen. Vi hadde viktigere ting å gjøre de neste dagene.

Testfiske

Bernt Nor i Hooked handla sikkert i god tro da han ringte og ville gi oss et kamera for å filme testfisket vårt. “Litt jazz, men også litt seriøst”, var budskapet. Vi takka selvsagt ja, men innså tidlig at minnebrikka kom til å fylles opp med mest jazz, og lite seriøst. Men etter fem dagers tullefilming var likevel Bernt fornøyd, og på mirakuløst vis fikk han redigert sammen en snutt som faktisk ikke var så ille. Snakk om å lage gull av gråstein. (Se video under).

//player.vimeo.com/video/102354302

Testfiskedagene gikk litt over i hverandre, så vi skal ikke ta for oss dag for dag. Vi testa både kjente og ukjente plasser rundt om i nærområdet. Heftig vind gjorde det tungt å reise langt utaskjærs, så vi fikk ikke teste mye der dessverre. Til gjengjeld fant vi flere kule plasser innaskjærs, blant annet fikk vi til sammen syv fløyfisk, flere fjesinger, tre rødknurr, store skrubber, horngjel, sild og makrell, mye brungylt, endel greie blåstål og en liten gapeflyndre. Berggylta ble vi aldri klok på. Sandflyndrene og rødspettene var små. Den dagen vi kom oss utaskjærs fant vi pen blåkjeft og flere greie svarthå, men fikk ikke tid til å teste lange og brosme. I år hadde vi gleden av å stille med to lag, med Sverre, John Olav og Thomas på andrelaget NKML Team Daiwa. De ankom klubbhuset tidlig torsdag og fikk blitt med på to dagers testfiske.

Etter “litt” problemer kom endelig skuta til Skarstein frem til Langesund.

Makrell på 1300 g.

Blåkjeft på 1150 g.

Calle med ny art, fjesing.

Dobbel med fjesing og fløyfisk.

Ny pb på rødknurr, 250 g.

Bjørn med brukbar brungylt.

Vi fant stimen med brungylt.

Sverre med 450 grams rødknurr.

Rødknurr.

CO med liten gapeflyndre.

Dobbel snaue 500 grams horngjel. Nok en testfløy

Passende dekor på plass.

Fredagen var så vindfull at vi knapt fiska. Kun litt ferskt agn ble lempa ombord. Vi brukte heller tida til restituering, klargjøring, dekorering av båt osv. Værvarsel ble sjekka og taktikk ble lagt.

Konkurransen

En times tid før vekkeklokkene skulle ringe ble vi vekt av et helvetes tordenvær. Heldigvis skulle det ikke bli like ille som i fjor, og det roa seg før kaffen var klar. Vi var spente, kanskje litt nervøse til og med. Vi hadde lagt press på oss selv om å gjøre det bedre enn i fjor, og frykta totalkollaps og 48-plass. Taktikken var som alltid “vi ska ver seriøse, men aligavel positive”.

Værmessig var det lørdagen som var utaskjærsdagen for oss, og de fleste andre.Vårt problem var vår begrensa erfaring utaskjærs, så vi kunne ikke bruke mer tid ute enn strengt nødvendig. Starten gikk på sedvanligvis med kortesje ut sundet, og i år hadde vi faktisk respons i stikka når signalet gikk klokka 8.30. Vi peiste ut til blåkjeftplassen, og hadde satt av 1,5 time til å plukke blåkjeft og svarthå. Etter en time og 20 minutter hadde vi enda ikke fisk i båten, og frustrasjonen begynte å spre seg i båten. Det lå tjukt av båter rundt oss, og det ble dratt blåkjeft i alle retninger. Men ikke hos oss. Og hvor var svarthåene som hadde vært tallrike to dager tidligere? Vi fikk det ikke til å stemme. To ganger fikk vi bunnapp (og troa på storfisk i ca 3 sekunder), og vi klussa snørene flere ganger. Og ikke ett napp. Minuttet før tida var ute var det endelig fisk hos Bjørn. Gleden var enorm når en kilos blåkjeft lå i håven, vi forsøkte å være taktiske og avmålte men det skinte nok igjennom hos de nærmeste båtene. Svarthåen fikk vi drite i, vi måtte videre.

Vi er endelig i gang!

Neste stopp var sei. Vi gikk over med loddet og så ingenting. Vi tok et slipp, men det var klinisk i hele vannsøyla. Vi dro heller å testa lusueren, på en plass vi hadde bytta med Isola. Lusueren tok bare et kvarters tid (takk Isola), skulle vi endelig få litt flyt? Deretter dro vi til sirkusetoppene, der var det mengder med småsei i alle vannlag, og masse babytorsk på bunnen. Ingen flyt, og en resultatløs halvtime blåst vekk. Klokka var nå 13, og vi måtte innaskjærs. Første stopp var Jomfruland. Her prøvde vi en times tid på hver av to plasser, der den første gav bra fjesing og rødknurr, og den andre ga ok sandflyndre, en bra knurr, en liten skrubbe og en liten ulke. Nå ble det mer jazz! Stemninga var god i båten nå, og med to timer igjen av konkurransetida bevega vi oss tilbake mot Langesund. For å være fornøyd med dagen måtte vi nå få bra blåstål og berggylte, og dette hadde vi ikke god kontroll på. Veien tilbake gikk treigt med mye tung sidesjø, og et stopp etter stor makrell gikk rett i dass. Vel fremme på den halvtamme gylteplassen gikk det som det måtte. Vi brukte over en time på å få en 65 grams blåstål og flere berggylter rundt halvkiloen, altså langt fra bra nok. De siste 20 minuttene testa vi horngjel, uten at det ga avkastning.

Vel i havn hadde vi sånn medium god/dårlig følelse av dagen. Vi hadde fått mange av artene vi prøvde på, men også missa flere. Innveiinga viste 13 arter, 476 poeng og 18. plass etter dag 1. Det er bare 10 poeng mer enn fjorårets første dag, og da lå vi på 11. plass. Det var klart at nivået var flere hakk over 2013. Vi hadde flere arter enn i fjor, men veldig lav snittvekt. Bare blåkjeften på 980, fjesingen på 360 og knurren på 315 gram ga over 50 poeng. Dette måtte en bra innaskjærsdag til på søndagen for å unngå totalkollaps, vi satt målsetninga til 700 poeng totalt (mot 622 i fjor), og da måtte vi ha drøye 220 poeng på søndagen. Et lyspunkt var at andrelaget ikke hadde utfiska oss totalt, og lå faktisk et par poeng bak oss.

Etter et par timers søvn sto vi igjen på kaia. Startsignalet gikk klokka 7 og på sedvanlig vis satt de fleste kursen innover i fjorden på jakt etter silda. Med fjorårets sildeblanking friskt i minne hadde vi liten tru der vi cruisa innover mot Kalven. Sildefisket under LSFF er et artig fenomen, alle båtene legger seg først helt øverst i fjorden, skuler på ekkolodd og nabobåten om hverandre. Vi så ingenting den første halvtimen, og det så ikke ut som noen andre fikk noe heller. Mot slutten av den tilmålte tida så vi en liten flekk inntil en bergvegg, vi slapp uten noe reaksjon på bunn. Bjørn heiser snart på noe som han har troa på, vi andre har mer trua på sypike. Men i år gikk det veien, når Bjørn hyler febrilsk “håv” skjønner vi at arten er sikra. Vi driter i avmålt feiring, og jubler og skriker i båten. Vi peiser videre.

Sypike my ass!

Første stopp var fløyfisken. Den hadde vi som nevnt fått 7 stk av tidligere i uka, og vi banna på at vi ikke kom til å få den under konken. På den halvtimen vi hadde satt av fikk vi selvsagt ikke noe fløyfisk, og vi måtte videre til brungylten. Denne hadde vi kontroll på, selv om vi ikke hadde funnet de over 200 gram. Vi brukte bare en halvtime på å plukke en 7-8 stk, uten at noen var av godkjent size. Vi måtte nøye oss med 185 gram, og feis videre til skrubba.

Skrubba gikk dårlig. På samme plass fikk vi flere i fjor, opp til 730 gram, men i år stoppa de på 385. Bonus her var horngjel, dog bare 150 gram. Ny fløyfiskplass med mulighet for større skrubbe, resultat 0. Vi grovregna på poeng, igjen måtte vi ha berggylt og blåstål for å komme oss over 220 poeng. Tre kvarter på berggylteplassen ga fåkkål. Vi begynte å bli slitne nå, men “aligavel positive”. Vi måtte bevege oss innover, men først et raskt stopp etter gapeflyndre. Det starta med bonus 330 grams hvitting, deretter noen små sandflyndrer, men så i siste sekund slo det på en pen gapeflyndre på 250 gram hos Irvin. Redda det kollapsen?

E dette bra? Gapeflyndre på 250 g.

På vei inn stoppa vi random på en potensiell blåstålplass (vi er _der_ liksom). Vi fikk pressa blåstålen opp til 235 gram, og siste fisk i 2014 ble en sei som endelig var over minstemålet, men åtte poeng er åtte poeng.

Innveiinga viste 272 poeng på søndagen, og sammenlagt 749,19. Det er over hundre mer enn i fjor, så sånn sett var vi igrunn fornøyde. Likevel satt vi med følelsen av at vi med små justeringer kunne gjort det betydelig bedre. Vi beholdt 18. plassen fra lørdagen, og tatt det høye nivået i betraktning er vi ikke så fryktelig misfornøyd med det i grunn. Også var det nokså kult at andrelaget hadde hatt knallfiske på søndagen, og klatra til 13. plass. Veldig bra som førstereis! Det ble jaggu noen plaketter i år også, Irvin med gapeflyndra på 250 gram, John Olav med en drøye 3,5 kgs lyr, og Thomas med en 65 grams grønngylt. Igjen gikk bøtta til gutta i Trutta Garmin med en rekordsum på over 1300 poeng, med svenske Navia på andreplass. Team Isola veide inn hele 27 arter (rekord), og klatra til fjerdeplass totalt.

Art # 108 for Bjørn, fenknot! Heeelvette!

Florø-Larsen-Fenknot # 2 på konkurransen!

SMS med ny klubbrekord på brungylt, 255 g.

En skikkelig stang-inn-lyr helt på tampen gir gnist i skuta.

Team NKML-“Diva” med knalldebut i festivalen.

Alt i tatt i betraktning en utrolig flott helg og uke, og vi kommer definitivt tilbake til neste år!

Med i denne betraktningen er også den sosiale delen av Langesund-uka, så, nå til noe langt mer viktig:

Jazzzen