Rapport fra Calles Lubbresor
Møter opp som fjerdefender/dekkstøs en lørdagsmorgen for å være med skepparen OC på Calles Lubbresor. Fjorden ligger så blank at selv Sven er utpå i Stålormen (se rapport lenger ned). Ser nøye på plotteren og bruker hele seks minutter på ankringen og ligger snart perfekt til der CO og Irvin fikk blå i fjor. Calle flekker opp et par matbrosmer mens jeg mister min første når snørene våre går i hverandre. Heldigvis er det braiden min i takkelet til OC og ikke snøret hans i idiotopplegget mitt med flere tverrstag til skolest kitta fast til fortommen.
Snart kommer Svenvårfiskervenn og madammen i Stålormen og hekter seg på oss etter at Sven har dratt dagens første nye art (se rapporten hans under).
Jeg står og lurer på hvorfor OC har dratt tre fine brosmer mens det er dødsens stille hos meg i det jeg kjenner et lite napp. Sveiver fisken på og det er tungt. 400+ meter senere er denne i båten:
10+, 12+, pers, klubbredkord, high five, bilder og “æ tok an. Et stort rumpetroll med Sauron-glimt i øyet. Vi tåler et bilde til:
Hurtigruta passerer:
Vi prøver dupp etter horngjel, men får ikke et napp:
CO griller pølser og brosme nr 2 for meg i dag kommer opp:
Hurtigbåten passerer:
Calle griller pølser og det blir igjen tungt på dypet:
Det verker i svake kontorskuldre og laptoparmer nå etter tredje ti+ sveiva opp fra 400+ meter – uten seletøy, men med spesialteknikker utviklet av Calles Lubbresor och Havsfiskeergonomi.
Hurtigbåten passerer igjen:
Havfiskerposering må med:
En svane passerer:
OC dro først tre brosme mens det var stille hos meg, deretter drar jeg to brosmer og en ok+ lange mens det er stille hos han, men sånn er det gjerne på dypet.
Sven har fått nok av lumske bølger og drar innover mot tryggere farvann etter å ha lovet bro eller tunnel for å bli kvitt Vanvikanruta.
Skepparen og fjerdefender sier seg fornøyde med dagen, flekker opp dreggen og kjører inn. På veien inn treffer vi Sven som har fått sin andre nye art for dagen, stay tuned for hans rapport:
Svens rapport fra Stålormen:
Det er ikke annet å si. Haien er meg. Jeg er haien.
Tidligere blåkjeftsatsinger har vært forbannet med ganske fint vær. Dessverre betyr «ganske fint vær» ingenting for Trondheimsfjorden, og det har vært en drift som er vanskelig å leve med uten betydelig motorføring. Det har resultert i lubb, lange og andre ting som er ganske uinteressante på rundt 100 meters dyp. Denne dagen var det heldigvis veldig fint vær, og nærmest havblikk på fjorden. Jeg tok ikke bilde av dette, som man pleier i rapporter, men her er et illustrerende bilde av hvordan det ikke var, sånn for kontrastens skyld.
Etter å ha forsert et lite tusentalls seilbåter (seriøst, hvorfor drar alle seilbåter ut i så fint vær??) lempet jeg ut mitt go-to blåkjefttackle. Enkelt som fy, paternoster med et par opphengere og så store makrellagn man tar å bruke når man har lite agn. Etter et par drift over et sted jeg har troen på så napper det endelig. Jeg gir fisken litt tid, men tydeligvis for lite. Tilslaget sitter ikke. Jeg slipper hurtig ned igjen, og venter spent. Skuldrene er høye, stangtuppen peker forsiktig ned mot sjøen. Anne sier noe. Jeg overser det glatt. Litt risting. Stille. Litt mer risting. Jeg slipper forsiktig ut et par titals centimeter før jeg sveiver og peker stanga mot en blå himmel. Fisk! På vei opp aner jeg ikke hva det kan være. Tankene dreier mest mot hågjel egentlig, da det er dødt, men tungt. Etter hva jeg har hørt skal blåkjeften riste mye, så jeg har egentlig avskrevet arten. Når monoen endelig viser seg kommer det plutselig noe rødt opp i overflaten. Jeg skriker til med lite «ÆH! Den e rød! Det betyr blå!» Kroken sitter godt, så jeg løfter den rett opp i båten. Jada! Endelig satt den, ny art. Dagen begynner bra! Etter et par veiinger stopper vekten på 1.17 kg. En solid debut.
Som den observante leser allerede har merket seg så gikk ikke dette fisket fullt like bra for meg som gjengen i «Lubbresor AS». Etter mange hågjel ble jeg stående med 990 gram som største.
nkml 