Fang-og-slipp er et tilbakevendende tema som vi sportsfiskere må ta stilling til. Er det bare en lek med liv eller er det forvaltningsmessig og moralsk forsvarlig? Vi dropper den uttømmende avhandlinga og går rett på noen konkrete problemstillinger som dukker opp i vår daglige sportsfiskehverdag. I del 1 ser vi på objektiviteten til norske sportsfiskere. Hvilke arter «fortjener» å bli satt ut, og hvilke arter kaster vi til reven? Hvor mye svinn er innafor i din jakt på gapeflyndre eller fjesing?
 |
| Gjenutsetting av gjørs. |
Fang-og-slipp er en langt mindre kontroversiell praksis i dag enn det har vært de siste tiåra. Nyere forskningsresultater har vist at mange arter tåler gjenutsetting bra, gitt at man tar visse forhåndsregler når det gjelder behandling. Praksisen har til og med fått status som statlig forvaltningsmetode i flere laksevassdrag.
Det har vært skrevet mye om dette temaet de siste årene, både av sportsfiskere, forsknings- og forvaltningsorgan, så vi skal ikke ta for oss hele problemstillingen her. Men slik vi ser det går debatten på om man setter likhetstegn mellom sportsfiske og matauk, eller ikke. Matauk-tilhengerne likestiller fisking med jakt, og mener det er forkastelig å «leke med liv».
Vårt korte svar på det er følgende: Fisk er ikke det samme som fugl.
Det er rett og slett forskjell på dyr, noen har mer «verdi» enn andre sett fra et menneskelig ståsted. Graden av empati vi viser i forhold til dyregrupper er direkte korrelert med biologisk/systematisk plassering. Fugler er biologisk mer avansert enn fisk, og det definitivt en utbredt oppfatning at påskekyllinger er søtere enn breiflabb.
All den tid lovverket skiller på systematiske grupper av dyr (man kan bruke meitemark som levende agn), så kan man ikke bruke argumentet at fang-og-slipp er det samme som rådyrjakt med sprettert.
Dette er for å illustrere at det er en forskjell. Det er jo ikke derimot sagt at man skal kaste rundt seg med halvdøde hyser. For om det er noen som er opptatt av fiskens ve og vel, så er det sportsfiskere. Bortsett fra PETA å di selvsagt, de vil jo at selv meitemark skal få pensjonspoeng.
Sportsfiske er for oss først og fremst rekreasjon, med noen fine bonuser innimellom i form av tilskudd til spiskammerset. Vi er imidlertid av den oppfatningen at dersom du velger å sette ut fisk, så bør du gjør det skikkelig (mer om dette i del 2). Samtidig som vi liker panerte brosmeloins setter vi også tilbake arter som enten er
1) vanlige, men tåler å bli sluppet ut, altså som ikke sprenges av trykkforskjell (f.eks. flyndrer eller andre arter på grunt vann, samt bruskfisk som mangler flyteblære)
2) arter som er sårbare eller sjeldne, enten lokalt eller på landsbasis (f.eks. pigghå, ål)
3) individer av vanlige arter som er spesielt store, fordi slike individer er viktige for bestanden (100 kilos kveite)
4) ellers vanlige arter som bare er dødskule og «fortjener» å bli satt tilbake (f.eks. rødknurr eller slettvar)
Vi er altså svært lite objektive i hvilke arter som blir behandla bra, og hvilke som det ikke er så nøye med. Får man en målretta art som passer i kategoriene over (eller andre inndelinger alt ettersom) vil den som regel behandles som en baby, med fukta hender, avkrokingsmatte, veienett, avkrokingstang og andre hjelpemidler.
Men hva skjer med bifangsten? Mange av oss fisker målrettet etter forskjellige arter, med tilpassa takler, agn, lokaliteter, tid på døgnet og året. Med mindre du tar målrettet-begrepet til nye høyder og fisker med dvergtanglopper på hårtynn fluorokarbon en fullmånenatt i mai, vil det som regel finnes en mulighet for bifangst. Og hva skal du gjøre med denne?
 |
| Bifangst dominerer til tider. Her: hågjel og svarthå. |
Ifølge matauktilhengerne så er sportsfiske greit så lenge man benytter seg av ALL fisken man får. Da får den døde fisken en mening med livet sitt.Det er greit om det brukes til agn, det er greit om det tas med til katta, og det er i hvert fall greit om det tas med hjem til middag.
Problemet oppstår når det er snakk om arter som knurr og småtorsk, som tar minimal plass i panna sammenligna med jobben det er å tilberede de. Det er noe de færreste gidder å ta seg tid til, og da går de som regel tilbake i sjøen uavhengig av fysisk kondisjon. Og selv om de tilsynelatende svømmer nedover, så kan man jo aldri vite om de overlever på lang sikt. Kanskje er noen av disse sprengt av trykkforskjellen, og blir middag til nærmeste måke.
Vi mener likevel dette er innafor en tenkt moralsk grenseverdi. Det er uheldig, og bør i det lengste unngås, men når det skjer så er det noe vi må leve med. Det går selvsagt an å være bevisst på det, moderere seg, flytte seg til et annet område, bytte taktikk, osv. Den eneste måten å unngå svinn altogether er å legge stanga på hattehylla en gang for alle. Og det kommer nok ikke til å skje med det første.
 |
| Blåkjeft har ikke svømmeblære, og tåler gjenutsetting. |
Det er forskjell på folk, og det er forskjell på fisk. Vi ser verden fra vårt perspektiv, og sportsfiske er så forankra i folkesjela at det neppe kommer til å bli forbudt. Det hadde vært slitsomt i lengden å se alt fra fiskens perspektiv, men hvis vi skulle drista oss til nettopp det, så er det åpenbart at gjenutsetting alltid gir bedre odds enn å få et kakk i huet.
I neste del ser vi på behandling av fisk i ulike situasjoner. Hvilke prioriteringer bør du gjøre i det øyeblikk du har bestemt deg for å utføre fang-og-slipp?
Like this:
Like Loading...
nkml 