Fang-og-slipp er et tilbakevendende tema som vi sportsfiskere må ta stilling til. I del 1 så vi på moral i forhold til svinn, og at det tross alt er forskjell på arter. I del 2 skal vi ta for oss en rekke faktorer som avgjør en fisks overlevelse på land, og hvilke hensyn vi må ta dersom den skal jumpes uti igjen – og ha sjans til å overleve.

Toleranse for oksygenmangel

Mange flyndrearter er tilpassa å være nedgravd i sand og mudder, og er derfor godt tilpasset lave oksygennivåer. Det samme gjelder f.eks. ulke. Du kan se det på gjellene, som har små spalter (utganger): de trenger ikke mye vann over gjellene til en hver tid. I motsatt ende er arter som makrell, som har store gjellespalter og er tilpassa et aktivt liv i de frie vannmasser. Slike arter vil raskt ta kvelden så fort den ikke lenger får vann over gjellene. Det er selvsagt alle mulige mellomformer av disse to eksemplene, så det gjelder å bruke sunn fornuft. Husk at oksygen brukes opp raskere dersom det er varmt, fordi metabolismen (stoffskiftet) går raskere da. Derfor er det alltid mer kritisk på varme dager. Fisk skal heller ikke holdes over gjellene, da kan gjellefilamentene kollapse og klistre seg sammen. Resultatet kan være redusert oksygenopptak og lavere overlevelse.

Flyndrer tåler oksygemangel bedre enn mange andre fiskearter.

Ytre beskyttelse, skjellstruktur og slimlag

Haier har små hornaktige skjell og ikke slimlag, og tåler derfor en del behandling. Beinfisker (de fleste) har skjell som beskytter dem fra omverdenen, da med varierende hardhet og størrelse, samt at det varierer hvor hardt de sitter fast til huden under. Skjella på en sild flasser av så fort man tar på fisken, mens en torsk vil ha skjella intakte ved behandling. Utenpå skjella har beinfisk et enda viktigere beskyttelseslag, nemlig slimlaget. Slimlaget er et slags ytre immunforsvar, og det er kritisk for fiskens overlevelse. Det er noe man virkelig må ta på alvor om man skal bedrive fang-og-slipp. Legger man en sjøørret rett på grusen vil slimlaget gnages vekk, og det kan medføre seinskader slik som infeksjoner, sopp, osv. Derfor er det viktig å bruke et underlag som ikke skader slimlaget i for stor grad, da helst noe mykt, glatt og fuktig. Det finnes spesielle avkrokingsmatter til slike formål, men i nøden fungerer også fukta plastposer eller andre egna underlag.

Et fuktet og mykt underlag kan øke overlevelsen.

Generell robusthet

Fisk er tilpasset et liv i vektløs tilstand. Så fort den tas opp på land begynner tyngdekraften og tre inn, og da sliter skjelettet. Fisk skal alltid holdes horisontalt for å støtte opp under hele tyngden. Holder du en stor torsk i halen hører du ofte at det knepper i fiskens ryggrad – ikke en god lyd. Det er rett og slett ryggraden som strekkes, og i verstefall med skiveutglidninger. Det sier seg selv at man bør unngå dette. Av samme grunn bør man også være forsiktig med å veie fisken etter hodet, det er alltid bedre å veie den i en pose eller sekk, slik at den ligger horisontalt. Det skal imidlertid sies at graden av skade en fisk tar av å holdes vertikalt, har en eller annen slags proporsjonalitet med hvor tung fisken er. Det er litt vanskelig å forklare, men det sier i grunn seg selv. En 500 grams sei tar neppe skade av å holdes i hodet eller halen, men snakker vi 10-kilos sei er saken helt annerledes. Skjelettet er rett og slett forholdsvis tykkere og sterkere på små individer. Når de blir større, utgjør muskelmassen en så stor del av fisken at vekta øker mer enn skjelettet øker i styrke. Det er på samme måte som at øyer, hode, finner osv., er forholdsvis mye større hos små individer enn hos store.

Toleranse for trykkforskjeller

Under vann er det større trykk enn over. Jo dypere ned, jo større trykk. Oksygen utvider seg ved minskende trykk. Det er lufta i flyteblæra som utvider seg som gir det “sprengte” utseende, og en sprengt fisk er en død fisk. De fleste beinfisk har flyteblære, med unntak av noen bunnlevende fisker som flyndrer, steinbit, ulker osv. Det er en fysiologisk forskjell på flyteblæra hos ulike systematiske grupper av fisk. De fleste gruppene har et såkalt åpent system, som kan kvitte seg med luft etterhvert som lufta utvider seg med minskende trykk. Du har sikkert sett at en torsk eller sei “raper” luft når den kommer opp under båten? Dette er luft som kommer fra flyteblæra som en tilpasning til mindre trykk. Dette betyr at de fint kan svømme ned igjen uten trykkskader. Man skal riktignok ikke sveive opp for raskt, da rekker ikke lufta å evakuere blæra. Piggfinnefiskene derimot, har lukket flyteblære. Det vil si at de er avhengig av osmose for å justere luftmengden i blæra. Da sier det seg selv at det går for treigt å utligne trykket under oppsveiving. Skal man drive fang-og-slipp på slike arter bør man ikke fiske for dypt. Gjørs er et eksempel på en piggfinnefisk, og er en art vi har hatt store problemer med overlevelse på. Det skal ikke store dypet til før trykkforskjellen er for stor, og da vil den slite med å komme seg ned igjen. For å utligne dette trykket må de komme seg ned på samme dybde igjen, og dette klarer de sjelden for egen maskin. De kan klare det først, for å så sakte stige opp igjen når de ikke orker å holde seg nede for muskelkraft.

Haier har ikke flyteblære, men bruker istende den fettrike levera som oppdriftsorgan. Disse slipper dermed problemet med trykksjuke. Det er derfor haier tåler å bli sluppet ut selv om de har blitt dratt opp fra store dyp. Flere merkingsforsøk har bekreftet dette.

Håkjerringa er en hai, som tåler trykkforskjellen godt.

Dagens brannfakkel

Tar man det valget at man skal slippe ut en fisk med den hensikt at den skal overleve, så bør man gjøre visse kompromisser i behandlingsmetode. I sportsfiskepresse og på internett florerer det av «perfekte» fiskebildet, der det er tydelig at fisken har blitt holdt i overkant lenge på land, eller til og med blitt dratt opp og ned av vannet flere ganger for å få det perfekte blinkskuddet.

Slutt med en gang.

Da kan man like godt ta den med hjem til kvelds. Det får ikke hjelpe om du får røde øyne eller om blitsen reflekterer litt for mye i jakka di. Det er ganske logisk at tiden fisken oppholder seg på land er negativt proporsjonal med overlevelse. Det er en vanskelig øvelse å angi noe maksimal tid en fisk bør være på land, både fordi det varierer fra art til art men spesielt fordi det foreligger lite vitenskapelige undersøkelser på dette. Man må bruke sunn fornuft, men opp mot fem minutter vekk fra sitt rette element representerer neppe sunn fornuft. En grei tommelfingerregel kan for eksempel være ett minutt, eller maksimalt to minutter, avhengig av art og temperatur. For jo varmere i vann og luft, jo raskere blir oksygenet brukt opp. Når det er minusgrader ute kommer i tillegg problemstillingen med gjenfryste slimlag og øyne.