Da vi våknet på torsdagen kunne vi bekrefte at meteorologer kan greiene sine. Det blåste godt ute på Frøya. Jeg stålsatte meg, og med hevet hode dro vi ut for å iallefall bunkre endel agn til resten av turen. Vi fant ut hvorfor det ikke har vært makrell i Trondheimsfjorden i år (seriøst, har ikke fått èn!), og grunnen er selvsagt at de ikke har kommet seg forbi Frøya. Det tok ikke lang tid å finne den, og det tok heller ikke lang tid å fylle en stamp. Så var iallefall det i boks. Bølgene derimot, de var på størrelse 1-2 «sett meg av» (signifikant). Siden det var første dag, og ikke så mange hadde kommet enda så dro vi et roligere sted enn havet. Målet var kveite og piggvar. Dette fisket gidder jeg ikke engang skrive om – dødt hav denne dagen.  Oh well, tilbake til hytta, rinse and repeat. 

Det vil si, ikke alle dro tilbake til hytta. Bjørn og JOFL har ankommet, og de synes ikke at bølgene er noe særlig store, så de bestemmer seg for å fiske lysing. Det tar omtrent fire døgn før de endelig ankommer hytta. Der sitter resten av gjengen og skjønner med ett hvordan våre foreldre har hatt det i alle år når de har sittet og ventet på at vi skal komme hjem fra.. kulturelle begivenheter i helgene. Bjørn har i det minste fått seg en meget, meget pen lysing. Sverre trør på ham gassmasken jeg har kjøpt til Sindre, og da ser man slik ut. Helt normalt. 

På fredagen var planen klar. Det var vindstille inne i bukta vi bodde i, så da har vel havet roet seg? Planen ble lagt, først ut for å hente skjellbrosme, vassild og uer, så fikse litt lysing til middag. 

Svaret er nei. Visst var det vindstille på havet også, men bølgene var så absolutt tilstede. Jeg tenkte som så at det var lenge siden jeg hadde spydd, så det begynner å bli på tide å renske systemet litt igjen. 

Skjellbrosme er jo en vanskelig art, en art som man må bruke lang tid på å finne og å overliste. Det var derfor en smule overraskende da jeg omtrent 10 sekund etter å ha truffet bunn med agn og søkke har napp, og et par minutter med rolig sveiving kan konstantere at det ligger i skjellbrosme i håven. 

Der satt den, etter to minutters satsing! Foto: Adam Andrèn

Mine minner fra resten av oppholdet på havet er litt… uklare. Jeg brukte en betydelig andel av tiden igjen der ute til å studere vannoverflaten. For noen kan dette ha sett ut som spying, men det jeg kan avsløre nå er at dette egentlig bare er min måte å takke naturen for de flotte inntrykkene den gir meg, gang etter gang! Takk, naturen! 

Jeg var altså kongen av skjellbrosmer for en stakket stund, men ganske snart hørte jeg gjennom lyden av min beundring små kvekk av gledes-hyl fra de andre båtene også. NKML var on fire. Nå har det seg sånn at vi har en «topper» i klubben. En som ser hva andre gjør, og som har en indre satan i seg som gjør at han alltid må toppe andres fangst (frempek – det skjedde helgen etter og, rapportlink). Dr. Sverre Magnus Selbach hadde brukt tiden på havet godt. Han hadde studert skjellbrosmens liv og virke, og analyserte seg frem til sted, agnklippemetode og riktig sinnelag for å lure den. Det funket.

Irvin, som både pleier å ha sterke gulllhår og mage, begynte med ett å dele min beundring for vannflaten like under båten. Dog skal det sies at han ikke ble like imponert som meg, så han ga ikke fysisk samme gave til naturen som meg. Det var kun stahet som drev ham til å fortsette å pushe. Adam derimot, 3. person i båten, har aldri beundret vannet. Han fortsatte å stille sine retoriske spørsmål til alle som ville høre. «Tror ni at om man inte gillar att vara fjellbrosme at man kann bare bestamma sig för at bli en ordinär lubb»? 

Hold kjeft, Adam, kom det fra de som var mer interesserte i å beundre vannet. 

Etter at vi alle tre hadde plukket hver vår skjellbrosme fant vi ut at beundring er fint det, men nok var nok, vi ville heller fiske lysing nå.

Før vi går videre til lysingen så skal vi ta med oss art nr 110 for klubbens alltid søvnløse JOFL. I ren eufori over å ha fått skjellbrosme vrengte han av seg klærne mens lillebror Bjørn etter sigende skal ha kastet dollarsedler på ham mens han lå i havet og klappet skjellbrosma si. Nobody expects the Florø Larsens.

Nothing to see here. Move along civilian. Foto: Bjørn “dolladolla bills yall” Larsen

Jeg har ikke mange lysinger på samvittigheten, og persen min er av alle ting tatt på sjøisen på Lygnin under fjorårets NM. Da tok den på sabiki 14, en relativt nervepirrende opplevelse for å si det mildt. Denne turen hadde vi lagd oss tackle for anledningen. Grov mono, Lopez-slange, ESCA, og pennelrigger ble sluppet nedover mot lysingplassene. Det er ikke så mye annet å si om denne dagen enn at jeg tviler på at mange har hatt lignende lysingfiske som vi hadde. 

Jeg begynte med å pumpe opp en solid ny pers – lysing på 7,3 kilo. Jeg var strålende fornøyd. Ikke lang tid etter drar Aadam opp en på nærmere 9 kg – sinnsykt! Jeg fortsetter å pumpe opp 5-6 lysinger på mellom 5 og 7 kilo. Det er tilløp til ekstatisk en stund i båten, både jeg og Adam har et fantastisk fiske. Irvin fokuserer på å få ombord hhv. Liten hyse og liten sei. Jeg vet ikke hvorfor, og når jeg forsiktig foreslår at kanskje opphengere er tiden, siden jeg har fått mesteparten av mine på det, stirrer han meg dypt inn i sjelen, og gjør det tydelig at det kan jeg bare drite i å foreslå igjen. Han om det, jeg fortsetter å fiske, og får plutselig på noe større. Gode utras med stram brems er en følelse som ikke mye klarer å slå. Jeg tenker først kveite, men etterhvert får jeg risting på vei opp, som alle lysingen gjør. Omsider oppe flyter en enorm skapning opp i overflaten. «ÆÆÆÆH KLEPP DEN», roper jeg, på en veldig mandig måte. Denne er myyye større enn den på 7,3. Den er tilogmed mye større enn Adams på rundt 9! Veiving må til, og vekten fastsettes til…10,2 kilo! Ekte 10+! Vi hadde snakket mye om dette på hytta, hvor kult det hadde vært om noen fikk 10+, men det var jo mer en drøm enn noe vi trodde kunne skje. Men der lå den altså.

På lørdagen hadde vi planlagt å ha klubbkonkurranse. En god tanke, men vind på 13-14 Sett meg av gjorde at vi fant ut det ikke var vits. Vi fristilte alle til å gjøre det de ville. Jeg, Veg og Adrian fant ut vi skulle prøve kveite. Jeg har etterhvert funnet ut at jeg ikke kan fiske kveite, men en gang må jo det også løsne? Neida. Bare drit, vind, bølger og motorstans. Med oss hadde vi en båt med Frank, Sindre og Adam i. Adam hadde på dette tidspunktet, etter mine beregninger, ikke vært kjørbar på 3 døgn, og begynte å innta sitt alter-ego: «Ful(l)-Adam». Ful-Adam synger svenske griseviser, drikker bensin om det er det eneste igjen av flytende, og lurer på mer enn den gjennomsnittlige seksåring. Det eneste bøtemiddel mot Ful-Adam er å enten selv bli ful, eller å lure ham til å drikke vann. Mesteparten av klubben valgte strategi nummer èn, med rimelig stor grad av suksess. 

Ingen av oss fikk en dritt denne dagen, selv om vi driftet i 3-4 knop enkelte steder så klarte vi ikke å lure annet enn hverandre. 

De andre båtene hadde forsert storhavet og prøvde seg på piggskate. De skal visstnok være store her ute. Ryktene sier at ankerfeste bare var å glemme, selv om man ankret opp i skarp oppoverbakke. Dog fikk de betalt for innsatsen i form at Irvin landet en fantastisk piggskate på 7,5kg, og Sverre en på 6,9.

Flott ansiktsuttrykk på begge siden av skatene. Foto: SMS

Sverre, vår topper, finner ut at han ikke kan la Irvin ha dagen helt for seg selv, og drar av alle ting opp en knurr på 760 gram. «Herregud».

Fiine knurren, du er miiin. Foto: Irvin Kilde

På båten til Bjørn og JOFL har det utspilt seg et drama denne dagen, viser det seg. Jeg benytter meg av et ukjent litterært virkemiddel, og lar protagonisten selv fortelle:

JOFL forteller: “Hadde to stenger på piggskate plassen som fiska , jeg hadde først stor skate på den jeg holdt og kjørte den da det begynte å ruse på andre stanga samtidig og stang og snelle ble dratt mot båtkant slik spolelås gikk på og som et spartansk spyd føk stang og heile driten på sjøen. Så gikk skata av og alt jeg satt igjen med var 0- og ein stang og snelle mindre . Altså maks piss.etter 30 sek med banning så dro broder opp den ene av sine 2 stenger da hans snører så ut som de hang sammen og det gjorde de. Der hang f*en meg mitt snøre på stang som føk overbord i hans takket splitting og opp fikk vi stanga mi , men da var den fisk som hadde tatt borte , trodde vi for i neste sekund smalt de i broderen sin stang og , ja , der kom det opp ei kveite på drøye 8 kg etter en god fight på 20 m dybde. Sjekk den jækelen sa eg te an , få se Ka an har i magan , å jo , der lå Hele min makrellfilet. Sulten krabat må en si. Alt i alt ble det en knall historie med både fisk og stang tilbake“

Har måttet skifte undertøy tre ganger mens jeg har sett på dette blikket. Foto: JOFL

Når alle kommer velberget hjem til hytta lager vi god mat, og jeg tror nesten alle unnet seg en hel halvliter for å feire lørdagen. Neste dag er været meldt bedre igjen, og vi vil jo være uthvilte! 

På søndagen er vi alle glade for at vi la oss tidlig dagen før, og ingen av oss er reduserte i det hele tatt. Været har snudd fra vind til vakkert, og vi tøffer utover for først å prøve lysing og glassvar. Til nå er det kun Veg som har klart å lure glassvaren på turen. Jeg prøver 4-5 timer målrettet etter glassvar med lange slep med store kroker og store agn. «Itje vits». Den eneste som får noe er Adrian. Han bestemmer seg for at glassvar er kjedelig, og smeller opp en ny art i form av tikilos kveite.

Flott fisk og ny art for Kilde jr! Foto: Kilde Sr.

Vi ligger og tyner et par timer for lenge på plassen uten å få noe spesielt gøy før vi bestemmer oss for å forsøke piggskate. Vinden har løyet, og det er havblikk. Vel fremme på plassen er det så varmt at jeg kjører baris – i september – og tenker at jeg er helt vill og gal.

“Vaaaaaannnnn!” Foto: KFUK/KFUM

Plutselig runner det forsiktig på stangen min. Jeg lar det gå (ikke tenk så skittent, kjære leser..), og løfter kjeppen (ærlig talt, leser) for å gi tilslag. Wow! Kveite? Skikkelig sint utras er svaret fra fisken. Etter en liten stund klarer jeg allikevel å pumpe fisken oppover. Når fisken viser seg ser vi at det er en meget pen piggskate! Fisken nærmer seg og Sverre sier ordene jeg visste måtte kommer… «Jeg tror kanskje den er feilkroka altså». Jeg ser det også, det ser ut som den er kroket i vingen.. Alltid! Alltid skal jeg feilkroke de store piggskatene!! Minnet dras om Lygnin hvor jeg gjorde det samme med en 6+-fisk. Sverre håver fisken elegant, det vil si, han forsøker å ta den med hendene. Fisken finner ut at der kulere med utras enn båt, og stikker. Jeg løfter opp stanga motløst igjen, og pumper den monotont tilbake til atmosfærisk trykk. Det er ingen glede i verden. Sverre håver fisken, og snur den, og plutselig ser vi det  – Den er ikke feilkroka jo! Kroken sitter nydelig inn i den vakre skatemunnen dens! «JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!». Gledesbrølet må ha hørtes på Hitra, for dette er en følelse lite kan slå. Pers, specimen, og alt når man har trodd fisken var feilkroket! 

For en følelse det er å holde denne fisken! Foto: SMS

Etter dette er det et ganske rått fiske. Flesteparten (hei Sindre), drar opp piggskater èn etter èn. Dette er den eneste plassen jeg har opplevd som overgår Lygnin i antall, og det er ikke så verst…

Jeg føler meg ferdig med piggskate for dagen, og bytter tackle for å finne ut hva det er som har småspist på agnene. Jeg håper rødspette, og tar på tackle deretter. Jeg fisker ganske aktivt, og løfter agnet hyppig for å vekke interesse. I det jeg skal løfte agnet enda en gang er det bare tyngde. Bunn? Nei! Utras! Irvin ligger i båten ved siden av og gratulerer med kveite. Jeg er ikke så sikker med tanke på hvor spreke piggskatene er her ute. Ganske riktig, noen minutt etter ser vi konturen av en enorm piggskate i vannet. Sverre håver denne gangen likegodt på første forsøket, og vekten stopper ikke før 7,9 vakre kilo! Ny klubbrekord – min andre for turen! Herre banan for en flyt. Jeg holder fisken for posering, og lærer meg hvor sinnsyke pigger denne fisken har på hele kroppen når størrelsen er på dette nivået. Den dag i dag, 7 dager etter, kan man tydelig se at samtlige fingre er perforerte av småhull fra sylskapre piggskate-pigger. En lav pris å betale for en så latterlig vakker fisk. 

Jeg har aldri sett vakrere skate enn denne. Punktum. Foto: SMS

Turen var nå over, kun rydding gjenstår. Jeg har hatt en fantastisk tur. To klubbrekorder. En ny art. NKML har henta massevis av poeng til NM, og selskapet har ikke minst vært utmerket.

Totalt sett var fangsten enorm. Syv lysinger over nikilosgrensa. Fem piggskater over den magiske 7-eren. Et lass skjellbrosmer. Enkelte dro nye arter – Adrian toppet driten der med fem nye arter. En helg med beundring var over. Det eneste jeg beundret mer enn havet når alt kom til en ende var Irvin, som satte seg i bilen for å kjøre hjem til Stavanger, via Tønsberg..