Sånn uti mars en gang, pleier vinterens fiskemessige downsperiode å nærme seg slutten for denne glade camperen. Mars-boosten har imidlertid latt vente på seg i år. Sola har varma og mange fiskearter har våkna til liv igjen, men jeg liksom ikke funnet driven til å fortsette utforskinga av mitt nye nærområde. Men som så mange ganger før skulle det en ekstern trigger til for å vekke meg fra dvalen. Jeg har stått på sidelinja og sett på tangbrosmeeventyret i Bergen helt til nå, og beroliga meg selv med at de lokale der oppe er sikkert ute hver kveld, og at innsatsen bak fangstene som fremvises i sosiale medier er grådig underslått. Så plutselig begynner tilreisende håpefulle og dra doubleter og norgesrekorder i fleng. Da begynner tourettes-rykningene å melde seg, og noe må gjøres.

Noen ganger, skulle jeg ønske jeg var en bjørn. En sånn stor, brun og fluffy vet dere, som spiser blåbær og honning og et lam hvis det byr seg. Å kunne krype inn i en lun hule i oktober, for å ri av den kalde årstida, og våkne uthvilt og forventningsfullt når vårsola begynner å varme skikkelig. Her i Stavanger er det strengt tatt ikke nødvendig, da høsten går rett over i våren. Men det er surt og mørkt og traurig likevel.

Når vår egen Bjørn først drar både nordlig tangbrosme og strandtangbrosme på en kveld, så reiser en bitter storebror Jofl opp helga etter og kopierer bragden, ja da blir det for mye for en understimulert byråkrat i benektelse.

For å ta en lang historie kort. Æ tok an.

Art nr. 117. Nordlig tangbrosme. Tatt på kikkfiske i en steinur.

Denne filmen beskriver turen i litt mer detalj. Gå inn og like, comment & subscribe og di. Husk HD!

Har det stillet psykosen? Ja, rykningene er borte, for nå. Neste fisketur blir vel Langesund uti august. Nevnte jeg selvbedrag?