Slettvar, forsømmelse og galskap

Slettvar. Bare ordet får meg til å begynne å skjelve på hånda og få banking i halspulsåra. Det er og blir en fantasifisk, en man bare har hørt om og aldri får oppleve. Litt sånn som breiflabb, og havabbor. Siste ferieuka hadde vi planlagt å bruke med båt og telt i skjærgården, og som turoperatør valgte jeg Tvedestrand som utgangspunkt. De som kjenner meg og tidligere tråder på fiskersiden forstår hvorfor akkurat Tvedestrand ble valgt. Mari forsto også det etterhvert, da jeg foretok stadige utflukter fra campen og kom hjem og lukta soltørka reker.

Hun lukta kanskje lunta allerede da jeg plukka med meg 4 kg frossenreker i butikken. Eller faktum at jeg kunne nummeret til marinaen med utleiebåter i hodet, og var på fornavn med innehaveren. Og spesielt fordi jeg hadde forlengst sett meg ut hvilken øy vi skulle campe på.

Vel, jeg skal gjøre en kort historie enda kortere. På tre dager og ca 15 effektive fisketimer ble det fire sandflyndrer, en rødspette og MINST et halvt tusen småtorsk. Det var torskedobbel på hvert nedslipp, og temmelig irriterende for en som misliker arten fra før.

Siste dagen gikk jeg derfor over til morrafiske etter havabbor. Det ble sjøørret som vanlig, den største på brukbare 1,2 kg.

På tampen reiste jeg utover på flatt hav til en topp jeg hadde sett meg ut kunne huse blåkjeft. Det gjorde den kanskje, men heftig strøm gjorde at fisket ble lite effektivt. Det ble en sypike på ok 200 gram.

Dette var faktisk turens fisk. Jadda. Lenge leve galskapen. Slettvaren så jeg lite til, men jeg hadde i det minste fått masse frisk luft, sjøørret og solbrun rygg (ikke ironisk, eller er det?). Jeg innså mens vi tøffa innover, at slettvar er en art jeg aldri kommer til å få. Med mindre vi legger neste år skjærgårdstur til samme område i mai, ettersom mai skal være mye bedre til slettvar. Hadde jeg nevnt dette med tidspunktet til Mari hadde jeg nok måtte reise aleine, så jeg gjorde ikke det. Jeg var bare resignert liksom, innvendig. Det syntes ikke så godt tror jeg, for vi hadde jo hatt tre dager med knallsol, pils og bålkos, for all del. Men etter tre år med forberedelser og underbevisst opphausing føles det litt tomt når man ikke en gang er i nærheten arten man bokstavlig talt har drømt om.

Vel hjemme i Casa del mamma sto det på internettet, som jeg forøvrig ikke hadde vært innom på en god uke, at kollega Sverre hadde vært og “henta seg” en slettvar etter å ha vært med Andreas til en plass dagen før og “mista en på jigg”. Som om det var snakk om torsk liksom. Jeg merka at det begynte å koke litt inni meg, noe Andreas fikk merke på sms. “Ta meg med til den plassen NÅ, ellers dreper jeg deg” eller noe sånt. Han tok sjansen så jeg rigga meg opp på gulesider-kart på treigt nett og satt til kl 03 før jeg hadde nok mistanke til at det var verdt en tur. Fikk selvfølgelig ikke sove resten av natta, og kl 09 forlot jeg Mari på vår siste feriedag og satte kursen sørover i høljregnet. Planen var å reise til Trondheim neste dag så dette var siste sjansen i 2012. Selv om jeg visste godt at dersom jeg blanka idag kom jeg til å stå på samme plass i morra også. Screw Trondheim, finnes ikke slettvar der. Jeg merka mens jeg vannplana nedover E18 at dette er bare feil. Er jeg i ferd med å miste fatningen totalt?

Etter å ha gått en stund kom jeg ned til plassen. SavageGear dressen er fin altså, men ca. etter jeg var ferdig rigga var jeg våt til boxern og mobilen var faretruende fuktig. Mobilen ble lagt i sokken og vilje mobilisert til en lang dag langs sjøen. Etter fire kast fikk jeg en fjesing, ganske liten så jeg slipper den ut uten veiing og bilde. Fem-seks kast til så napper det ikke langt fra land og etter 3-4 sekunder ser jeg at det er en bitte liten var. Håven er lagt klar og jeg håver fisken sikkert og løfter den på land. Alt dette mens hodet mitt sier piggvar, og tenker ja litt kult det også liksom. Får snudd den på mørksida og ser at det ikke ligner på piggvar i det hele tatt. En kjapp klapp på ryggen avslører også ingen pigger, den er glatt som et “førstisbryst” for å sitere en kollega. Ser også de frie finnestrålene som går helt opp til hodet, og formen er oval. Det skal sies at der og da tenkte jeg ikke like pragmatisk som jeg skriver det her, jeg bare “ææ, eee, ikke pigg, da er det jo øøh, slettvar, kan ikke stemme, å fyyy f…”

Slettvar. Lufta går ut av meg igjen og jeg skjønner ikke helt hvor jeg er, eller, det kommer et jubelrop men ikke helt fra magen. For at jubelrop skal komme fra magen må man ha innsett fakta først. Dette har sålangt ikke skjedd. Så lett kan det gjøres. Under en times fiske og vips flekker opp flat og slett umulig fantasifisk ny art #104 IKKE til å tro. Soundtracket til disse minuttene må være et crescendo av noe dramatisk wall-of-sound intrumental noe a la 08:58 -> på Cinema Show, samtidig som regnet slutter og sola sprekker opp og engler daler ned i skjul og jeg står der som en sau som nettopp fant ut at gresset faktisk VAR grønnere på den andre sia.

Ja så vanskelig kan det være og så lett kan det være. Vekta var 160 gram (ja, det er en baby, men det er totalt irrelevant). Fisken ble kosa litt med før jeg jumpa den uti igjen. Akkurat da ringte Mari og spurte om jeg hadde fått den så jeg kunne komme hjem, “æ tok han” var det første svaret, “ikke helt enda” var det andre. Det er gøy å fiske mot et mål, forventningene er høye og spenningen kan føles i lufta. Men det er også deilig å fiske etter at målet er oppnådd, da er man avslappet og kan fiske totalt uten press, dessuten er det jo vist at plassen er kul så hvem vet hva annet som kan dukke opp. Satt på sekken min og drakk imsdal med pæresmak og storkoste meg i øsregnet, og ettersom det sank innover meg hva som hadde skjedd tok jeg en liten indianerdans mellom kasta. Det ble igrunn ikke så mye annet spennende bortsett fra et par fjesinger på innsiden av badende turister, samt en staselig fløyfiskhann. Etter et par timer hadde jeg spist opp sjokobollene og kalte det en dag og ruslet hjemover med minst fem kilo vann i klærna. Men tatt i betraktning alle kiloene som letta fra skuldrene ved å faktisk ha fått slettvar gikk tilbaketuren lekende lett.

Takk til verden, gulesider og sandbukter i Vestfold for total abstinensremisjon, nå kan jeg slappe av for en stund og mobilisere før høstens jobbmessige utfordringer!

9 Comments

  1. Fisk og rask says:

    Funny bitz! Tolmodig frue du har funnet deg 😛

    Grattis med fantasifisk 🙂

    Like

  2. Villkokk says:

    Takk for nok en kjempeflott fangstrapport, du skriver så levende og godt at man nesten synes man er med på turen! Og gratulere med nr 104! 🙂

    Like

  3. Kanoonrapport! Gratz igjen me 104 og ny klubbrek på sydame 😀

    Like

  4. Æ tok ann!
    Imsdal med pæresmak ❤ din favoriiittbrus!

    Like

  5. SMS says:

    Gratulerer! …med slettvar, komplett galskap, art nr 104 og hårfin ledelse i NKML-artsjakta!

    Like

  6. Haze says:

    Grattis till slätvaren!! Coola fiskar, bra fiskat och fantastisk rapport 😉

    Like

  7. Erik says:

    Grattis med en som satt langt inne. 🙂 Flott skrevt også!

    Like

  8. Karleif says:

    Grattis. Legg igjen noe flyt neste gang du er i Rogaland 🙂

    Like

Comments are closed.