Om leirkutling vs. bergkutling

Kutlingene kan være vanskelige å skille fra hverandre. Denne artikkelen tar først for seg de letteste artene, deretter går temaet over i den vanskeligste av de, nemlig leirkutlingen. For det er egentlig bare den som er et problem når man først er inni det. Dette er en sammenfatning av det (viktigste) vi vet per nå, når det gjelder å skille artene fra hverandre.

Svartkutling (Gobius niger) er skitlett, den er svær (opp til 100 g) og svart og med verdens tykkeste halerot. Selv de små og lyse individene skiller seg ut fra de andre ved å ha tykk halerot og – et tegn som ikke står i bøkene – svarte prikker langs sidelinja (se bilde, under). Vanlig langs kysten av Sør-Norge.

Ung svartkutling. Tykk halerot og svarte prikker langs sidenlinjen.

Se også
Fiskipedia
Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean (FNAM)
Fishbase
UwPhoto

Rødlekka kutling (Thorogobius ephippiatus) kan ved første øyekast minne om en liten svartkutling (de blir opp til kanskje 20 gram store) men kjennes igjen på de røde flekkene som blir tydeligere når resten av fargene blekner på sedvanlig vis etter en tid på land eller i akvarium. Et annet kjennetegn er de blå finnekantene, som sees best med en gang den er kommet opp på land. Sjelden, men lokalt vanlig et par kjente plasser på vestlandet.

Rødflekka kutling med en gang den er oppe. Foto: John Olav Florø-Larsen.

Rødflekka kutling etter en tid i akvarie. Foto: John Olav Florø-Larsen.

Se også
Fiskipedia
Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean (FNAM)
Fishbase
UwPhoto

Spisshala kutling (Lesueurigobius friesii) er også lett gjenkjennelig med sin oransje fremtoning, butt kroppsfasong og store øyne. Lever i kolonier på leirebunn på 20 m+ men uv-fotograf og artsjeger på si, Rudolf Svensen har likevel klart å få en på stang – som eneste i Norge. Sjelden, men sikkert ikke uvanlig langs kysten nord til Sogn.

Spisshala kutling, spydd opp av en lange tatt på 20 meters dyp i Hardanger.

Se også
Fiskipedia
Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean (FNAM)
Fishbase
UwPhoto

Tangkutling (Gobiusculus flavescens) er også en av de lette. Du trenger egentlig kun se etter den svarte flekken ved halerota så har du en bankers tangkutling. Den har også en svart flekk til lenger frem på kroppen med denne er ikke alltid synlig. Andre bekreftende tegn, ekstremt underbitt og typisk kutlingmunn (ligner litt på han fornerma muppets-figuren). Vanlig langs kysten nord til Troms.

Tangkutling har svart flekk på halerota.

Se også
Fiskipedia
Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean (FNAM)
Fishbase
UwPhoto

Sandkutling (Pomatoschistus minutus) er lett å skille fra de andre ved å telle antall skjell langs sidelinja, som skal være mellom 55 og 70 (normalt rundt 60). Ja, her er det bare å ta på brillene. Etter litt trening ser man fort at skjella er så små at det er nødt til å være snakk om >55. Forvekslingsartene bergkutling og leirkutling har begge mindre enn 45 skjell så forskjellen er såpass at det går an å se med det blotte øyet. Som en av to arter har sandkutling en svart flekk bak på første ryggfinne. Leirkutling er den andre (se senere). Vanlig langs kysten nord til Troms.

Sandkutling, 55 skjell langs sidelinja og svart flekk bak på første ryggfinne.

Se også
Fiskipedia
Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean (FNAM)
Fishbase
UwPhoto

Med bergkutling (Pomatoschistus pictus) begynner det å snøre seg til litt. På grunn av store skjell (34-43) langs sidelinja er det kun leirkutling som er forvekslingsart. Bergkutlingen har en spraglete, men varierende kroppsmønster, men viktigere – første ryggfinne har rekker med flekker som utgjør striper (“flekkebånd”). Ofte to svarte bånd nederst og en eller to lysere øverst. Vanlig langs kysten av Sør-Norge.

Bergkutling har spraglet kropp med tydelige striper på første ryggfinne.

Se også
Fiskipedia
Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean (FNAM)
Fishbase (ikke alle bildene vise rett art her)
UwPhoto

Leirkutling (Pomatoschistus microps) er den mest vriene. Denne sammenblandet med bergkutling fordi begge har ca. 35-45 skjell langs sidelinja. “Kjente” tegn som skråbånd over nesa og mørk trekant inne ved brystfinnerota finner en også hos bergkutling dessverre. Det som virker å være det sikreste tegnet er den mørke flekken bak på første ryggfinne, tilsvarende den sandkutling har (men pga små skjell er ikke sandkutling en forvekslingart, remember?). Problemet er at denne svarte flekken kan være vanskelig å se, ofte kan bergkutlingens to mørke flekkerader (se over) gå over i noe som virker som en flekk bakerst. Det som imidlertid virker å være fellestrekk for leirkutling (basert på de to øverste bildene til venstre på Fishbase, samt bildene på denne siden: http://www.luontoportti.com/suomi/no/kalat/leirkutling, som virker å være tydelige leirkutlinger) er at bånda på første ryggfinne er svake. De er lysebrune, 3-4 i tallet og særdeles svake. Så svake at den svarte flekken utgjør en stor kontrast til bånda. Et nytt problem er at litteraturen forteller at det er kun hanner som har denne flekken. Så da sitter vi igjen med svake, lysebrune bånd på første ryggfinne, som kanskje det beste tegnet. Hva som er helt klinkende klart, er at for id må man ha gode bilder som viser en oppspilt første ryggfinne, og hvor skjellstørrelse går lett frem.

Svake bånd på 1. ryggfinne samt tydelig flekk. Foto: Asgeir Alvestad.


Se også
Fiskipedia
Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean (FNAM)
Fishbase
UwPhoto (finner ingen som 100% kan id-es til leir)

I tillegg har vi ulkekutling, piggkutling, krystallkytling, glasskutling og mudderkutling, som ikke har blitt tatt på sportsfiskeutstyr ennå. En fin oversikt over våre minste og snarlike arter finnes her: http://avkrokenfiske.com/konk06/microartene.htm

Så litt kort kutlinghistorie

Dette er sære greier, artsbestemmelse av fiskearter som de aller fleste ikke vet eksisterer. Da artslistene flommet inn på Fiskersiden for ca. 10 år siden kom også diskusjoner rundt identifikasjon. Mange arter er jo veldig like, og det krever erfaring for å lære seg de å kjenne. Jo flere bilder man ser, jo flere individer man har foran seg live, jo bedre blir man. Skateartene var jo et stort problem i begynnelsen, kloskater var piggskater og omvendt. Men etter litt nerding og lesing av litteratur fant man til slutt en bankers konsensus slik at idag skiller vi de artene lett som en plett. Det samme gjelder flyndrer, silartene, nålefiskene ++. Flere grupper er vi ennå ikke i mål med, dette gjelder spesielt fløyfiskene. Vi jobber med en artikkel om disse også, og kommer om ikke lenge.

Kutlingene har vi lenge hatt ganske god oversikt over, helt til et litterært dypdykk viste at mudderkutlingen blir maks 4 cm og aldri er fanget grunnere enn 20 meter. Vi fant paralellt ut at det vi tidligere hadde bestemt til mudderkutling faktisk stemte på en prikk mer sandkutling. En art mindre å tenke på (les tråden på FS: http://www.fiskersiden.no/forum/index.php?showtopic=38435&hl=mudderkutling).

Årene gikk og vi mente lenge det gikk fint å skille leirkuting fra bergkutling, helt til nå. Etter at Bjørn nå i mai fikk en dårlig dokumentert leirkutling fra en plass i Bunnefjorden hvor det etter sigende skal være tatt leirkutling før, blusset diskusjonen opp (mellom Bjørn og meg sef, Holmgang og Dokument 2 har latt vente på seg). Etter tråling av hundrevis av bilder på nettet viser det seg at de to stakkars kutlingartene er mer like enn vi helst ville hatt det, og konklusjonen av dett er står under beskrivelsen av leirkutling over.

Nå skal vi ha en bildekavalkade av de siste åras leirkutlinginnmeldinger i NM i sportsfiske, som illustrerer vanskeligheten. Vi forsøker oss på live artsbestemmelse, bruk tegna lista opp i artsbeskrivelsene over og se om dere følger med.

Fra Espen Krogh, tatt i Sandefjord

Foto: Espen Krogh.

Dette er en av de mest tydelig leirkutlingene jeg har sett. Den har flekken bak på første ryggfinne, og vi etablerer raskt at det ikke er sandkutling ved å se på de store skjella. Her kan det ikke være mer enn maks 45 skjell. Så ser vi de særdeles utydelige bånda i svakt lysebrunt. Kroppsfargen er også veldig jevn og lite spraglete. Det skrå båndet over nesa ser vi også, men det har bergkutling også. Vi ser også at dette båndet går “igjennom” kjevebeinet og fortsetter på underkjeven. Er dette et mulig tegn?

Fra Torry Brakstad, tatt i Bergen

Foto: Torry Brakstad.

Denne er værre. Her er kroppsfargen spraglete i svart, hvitt og oransjebrunt. Dette er tydelige bergkutlingtegn (det vitenskaplige artsnavnet på bergkutling er pictus, som betyr marmorert). Vi ser antydning til mørk trekant ved brystfinnerota, men husker på at den også finnes hos bergkutling, så det er ikke noe sikkert tegn. Så kikker vi nøye etter en flekk bak på første ryggfinne, men den er ikke oppspilt nok til at vi kan se noe sikkert. Jeg synes jeg ser antydninger til klare og tydelige “prikkebånd” på første ryggfinne, slik som bergkutling skal ha. Men jeg er ikke sikker. Et klarere bilde av oppspilt første ryggfinne må til for å si noe 100% sikkert (eller 99% hvertfall, men jeg tror vi må nøye oss med 99). Inntil vi har en tilgjengelig og brukervennlig genbasert barcode-maskin som bipper til korrekt art på sekundet (dette er faktisk under utvikling, om enn i sin spede barndom), så må vi nøye oss med tegn man kan bruke i praksis. Skal vi lene oss på tegn som krever mikroskop eller doktorgrad i genetikk, tror jeg vi har tapt. Målet er jo at enhver artstulling skal kunne ha fisken i hånda, studere den i 10 sekunder og si ja, dette var en leirkutling ja.

Også fra Torry Brakstad, tatt i Bergen.

Foto: Torry Brakstad.

Vrien sak. Vi ser de klare og skarpe prikkebånda (to svarte nederst og en lys øverst) som bergkutling skal ha på første ryggfinne. Men så er det jaggu antydning til prikk bakerst. Her kommer det jeg mener er en utglidning eller forlenging av prikkebånda inn, som jeg beskrev tidligere (se eksempel på bergkutling med slik antydning her).

Fra Elin Skråmestø, Bergen.

Foto: Elin Skråmestø.

Foto: Elin Skråmestø.

Her ser vi to ulike fisker, begge med forholdsvis svake bånd på ryggfinna. Men er de svake nok? Flekken ser vi ikke, men det kan være fordi finna ikke er oppspilt nok. Helhetsinntrykket (kroppsform, forholdsvis svak marmorering) gir en lite fordel leirkutling, men igjen, ikke bankers nok etter min mening. Disse er fra mikrovika til Elin, som har gitt mange leirkutlinger opp igjennom, og jeg håper Elin blir med på denne diskusjonen!

Fisken som starta det hele, og som har skapt debatter som nesten har splitta NKML.

Foto: Bjørn Florø-Larsen.

En kutling som har blitt studert i huet og rævva og blitt diskutert opp og i mente, mye pga litt dårlige bilder. Etter vi fant ut dette med leirkutlingens svake striper på første ryggfinne, heller vi nok mot leirkutling på denne. Skulle selvsagt hatt ennå bedre bilder og sett på flere individer fra denne plassen, for å kunne danne oss et klarere søkebilde – hvordan ser en leirkutling egentlig ut?

Oppfølgingsfiskene, fra Trondheim

Ganske tydelig bergkutling, med de skarpe og mørke flekkestripene.

Noe mindre tydeligere striper, og tendens til flekk. Foto: Bjørn Florø-Larsen.

Ka e så dette? Foto: Bjørn Florø-Larsen.

På dette siste bilde ser en tydelig at det er noe annerledes på første ryggfinne. Det er tre lysebryne og ganske svake bånd, og på tross av at det er svakt er det også antydning til flekk bak der. Denne ryggfinna er jo tydelig forskjellig fra de to bildene over, hvor det er 4 bånd, og de to nederste er mørke og prikkene definerte. Er det siste bilde da en leirkutling? Etter mye studering og tankevirksomhet har vi endt opp på det. Så får vi se hva videre nerding gir oss av tilleggsinfo.

For å oppsummere, de vanligste kutlingene listet opp her lar seg ganske lett artsbestemme – med unntak av leirkutling ser det ut til. Jeg håper at denne artikkelen maner til videre nerding rundt leirkutlingen, slik at vi kommer til bunns! Håper på diskusjoner, bildeutveksling og nye synspunkt. For jeg vet det er mange der ute som sitter med mye førstehåndskunnskap, og sammen er jeg sikker på at dette skal la seg gjøre!

9 Comments

  1. Haze says:

    Fasen vad intressant! vi har ju pysslat en del med detta. Jag mailar de bilder o observationer vi har.. 😉

    Like

  2. Spennende lesing! 🙂

    Like

  3. Artig artikkel 🙂

    Like

  4. Fisk og rask says:

    Bra ting, Irvo!

    Like

  5. Adam Andrén says:

    Super läsning!

    Like

  6. Patrik says:

    Håller med, kanonläsning Irvin. Det var guld värt när jag hittade fiskersidan och fick hjälp med artbestämningarna för 5 år sen!

    Like

  7. Fantastisk bra jobba! Dette skal pugges som faen så fort skoleåret er over 🙂

    Like

  8. Sigve A says:

    Aiai Irvin, good!

    Like

Comments are closed.