Jeg er speider, tro det eller ei, og dette medfører at jeg hvert fjerde år reiser på landsleir. I år var stavanger målet, noe som ikke var dumt med tanke på enkelte eksotiske skapninger som svømmer rundt der nede, og som jeg mangler på min fortsatt ganske skrantne artsliste.

Jeg hadde hverken utstyr eller transportmiddel, men etter litt telefonering rundt omkring fikk jeg kontakt med de to lokale heltene Tommy Berg og Jon-Eirik Brobak. Tommy stilte med stenger, agn, transport, guiding og godt humør, mens Jon-Eirik bidro med enda mer av sistnevnte. Ølberg var plassen, og ålekvabbe var målet. Det kunne vel ikke være særlig vanskelig?

Det var snakk om kikkmeite på ett knøttlite område, der det visstnok skulle kry av arten, så trua var absolutt på plass. Den første timen spottet jeg også flere kvabber, men krabbene kom de i forkjøpet HVER gang. Veldig artig…

Kvelden gikk med til kikking etter tangstikling og håpøst kvabbefiske som kun resulterte i sjuke mengder tangsprell. Den største veide 30g, noe som var ny pers med 5gr margin. (Microvekta på bildet var mongo, den ble veid på kjøkkenvekt etterpå)

 Svartkutling, microlyr, krabbe og små ulker dominerte resten av turen, men plutselig kjente jeg andre drag i stanga. En hissig avlang fisk stakk av med agnet mitt flere ganger på rad, og jeg vurderte å bare gi opp, men jeg satt en bitteliten rekebit på spissen av 11# kroken og ga fisken 15 sekunder fra hugg til tilslag.

“Ålekvabbe?”- spurte Tommy.
“Neida, sikkert bare enda en tangpikk”- svarte jeg.

“Men vent nå litt….”
“Den har jo brokkolihue!”

Turen var reddet, og når vi i 03 tiden ga oss uten ålekvabbe var det igrunn helt greit. Jeg fikk kjeft når jeg kom inn i teltet igjen, folk sov visst, men da de så hvor glad jeg var gikk det greit.

Jeg burde nok i teorien latt fisket ligge etter dette, og heller prioritert å flørte med smårips rundt leirbålet og sånt, men den gnagende følelsen av at ålekvabba fantes der ute lot meg ikke være i fred. Tommy var heldigvis med på et nytt forsøk.

Denne kvelden var det faktisk enda dauere enn sist på kvabbeplassen, ja til og med så dødt at nattlig flyndrefiske virket som et bedre alternativ. Ettpar tangsprell og svartkutlinger fikk jeg da. yay lizzm….

“Æ ser ei tangstikling her borte!”, kauket Ttommy, og jeg kjente pulsen stige. Etter mye om og men fikk vi knytt på en 28# krok, og serviceinnstilt som han er hadde Tommy allerede fisket opp en neve mysis i strandhåven sin. Jeg slapp ned rett foran snuten på fisken, nappet og rykket litt, og PANG! Han hogg som en lyr på speed, åhuttemegtu.
Denne fisken skal visstnok være noe av det særeste og vanskeligste du kan fiske etter, men med mysis som agn har nok vestlandsgutta knekt koden, nesten for lett!

Tilslag, fight og landing var en og samme operasjon, og fisken ble plassert i en boks med vann for å beundres nærmere. Art nr. 58 yeah!