Langesund fiskefestival er en årlig fiskekonkurranse med lange tradisjoner og supre rammer. I motsetning til den vanlige havfiskefestival hvor du må hale hundrevis med kilo sei for å hevde deg, er det artsfiske som står i fokus i LFF. Ut fra hver arts idealvekt beregnes poengene ut fra det du har i kassa ved innveiing lørdag og søndag ettermiddag, og det er bare lov å veie inn ett individ per art. Den økende populariteten til en slik konkurranseform skyldes nok at fler får øynene opp for variert sportsfiske, skal du hevde deg her må du fiske alt fra brungylt, ulke og fjesing til brosme og blåkjeft. En annen grunn er sannsynligvis også en økende miljøbevissthet. Vi drar ikke opp mer fisk av havet enn det som er nødvendig.

En annen forskjell er at i LFF stiller hvert to- eller tremannslag med egen båt. Dette gjør at det desidert viktigste elementet for å lykkes er lokalkunnskap, og det er også derfor alle topplagene legger opp til en ukes testfiske i forkant av festivalen. Ambisjonene til «NKML 10M Pluss» var avmålte foran årets konkurranse. I tillegg til vårt konkrete mål om 500 poeng, la vi mer opp til kos og sosialisering. Om vi så kom til å plukke opp ett og annet tips til mellom slaga, så var det ren bonus. En ting er at vi i praksis er debutanter, en annen er at størsteparten av den norsk-svenske konkurransefiskeeliten også stiller på startstreken. For mens gutta i gamet stiller med 20+ fot, walkaround og 30 knop, stilte vi med Black Pearl. Dette er Bjørns nyanskafne fjordfiskebåt, som har til felles med sin navnesøster at hun ikke er bygd for fart. Dessuten er medvind en fremtredende faktor i fremdrifta. Ideell innaskjærs og med 1-2 mann minus bagasje, men litt i veikeste laget for tre kraftkarer over Skagerraks åpne havvidder.

Amatørfaktor nummer 2 var testfiske. Vi fikk til bare en dags testfiske, da i Bjørn Saltes velvillig utlånte 14-foter (takk Bjørn!), og da med kun meg om bord. På tross av begrensa tid til testfiske var denne fredagen mye bedre enn ingenting, og var delaktig i at vi fikk en brukbar start første dagen. Pers på brungylt og spekimen ulke var jo særdeles kjærkomment, selv om det var på «feil» dag. Jeg fikk også testa noen av spotsa fra da jeg var med i 2010, uten at det ga noen entydige svar. Det viser seg at det er en fordel å sjekke utgangsdatoen på mange av waypointsa. En spot som leverte lusuer i 2010, trenger jo ikke akkurat være like hot i 2013. Eventuelt, og mer autentisk, en bankers lusuerspot fra 2010 som du glemte å ta waypoint på, kan være vanskelig å finne tilbake til på ett forsøk basert på husk…

Seint fredags kveld humpa Carl Oscar og Bjørn inn på slippet i småbåthavna med Black Pearl på henger, etter en etter sigende smooth ride ned fra Trondheim med flere nye virale satirebegrep i vokabularet. Slippet gikk greit og snart lå skuta å duppa på plass B32, som Viggo ordna til oss kvelden før. Etter flere pils og litt taktikk i campinghytta var det det kvelden for vordende Langesundsdebutanter.

Cabin cruisern klar til dyst. Foto: Bjørn Florø-Larsen.

Med morrarusk i øya og en overlessa 16-foter tøffa vi utover ti på halv 9 lørdags morgen. Sundet mellom Langesund og Langøya var allerede tettpakka med båter. Snart holdt en 60 båter sterk kortesje de pålagte fem knopa utover sundet i reineste formel 1-stil. På slaget halv ni plystra ledebåten og alle hestekreftene fikk utfolde seg. I kjølvann og bølger fra alle kjappkjappbåtene fikk vi en grei tilbakemelding på hva Black Pearl var god for. Med tre personer med opppakning bånna vi på 8 knop med godvilje.

Happy trio på vei ut dag 1. Foto: Andreas Næristorp.

Sjøen var ennå ganske flat og det virka som mange båter valgte å overse værvarselet og reise ut på dypet. Vi tok en god avgjørelse da vi kom ut av sundet og svingte av til høyre for innaskjærsfiske, for i løpet av kort tid var det total ragnarokk. Monsunregn og solbrillelyn etterfulgt av en jevn liten kuling. En av utaskjærsbåtene ble til og med slått ned av lynet, fikk vi vite i ettertid. Sjukehus og hjerteflimmer og hele pakka. Temmelig sketchy.

Planen vår for dagen var delt opp fire spots/arter/artsgrupper/områder, ganske realistisk med tanke på vår noe begrensa rekkevidde og lokalkunnskap. Første stopp var en forhåndstesta sandvik på jakt etter flyndrer og fløyfisk, og på andre kastet inne på grunna har Calle fast fisk. Tre sekunder seinere ligger den i håven og de påfølgende 10 minuttene er NKML-historie. Calles reaksjon på 340 kilos håkjerringa han fikk i fjor høst blekna sammenligna med denne. For i håven lå en slettvar – en fantasifisk som utelukkende eksisterer i sjeldne øyeblikk under REM-søvn. Og for å toppe den hele var den ganske bra size. Jeg hadde en lignende reaksjon etter min 160 grams slettvar i fjor sommer, men da var jeg aleine og denne var over kiloen! Dessuten var den forhåndsmeldt, Calle proklamerte høytidelig kvelden før at han hadde en godfølelse på slettvar i løpet av helga. En annen deltakerbåt var ankommet vika, og de må ha trodd det var dissimilis’ lokallag som var ute på tur. Hoiing, roping, hyling, hvining, klining ispedd high fives. Her sto vi midt i den verste spontanregntiden en knapp halvtime etter konkurransestart, med våte Paris-truser og en 70+ poengs slettvar. Det kunne bare gå en vei, og det gikk det.

En stk. ekstatisk Carl Oscar med en supernice slettvar. Foto: Irvin Kilde.

Dagen før fikk jeg fjesing og store ulker i en nærliggende vik, og vi satte kursen dit. Ulkene fant vi ikke, men det kom opp tre fjesinger. Vi var fornøyde med det, selvom de var på tamme 170 gram. Vi antok at dette var en barnehage uten spesiell bra odds for å treffe noen 300-grammere, så kl 10.30 satte vi kursen for spot nr 2. Brungylt. Her valgte vi en spot jeg hadde fått en brungylt på 220 gram dagen før, og plassen var tydeligvis brukbar. For etter en halvtimes fiske lå det to jevnstore brungylter i  bakken. Ikke mer enn middels store, men ikke verdt å jage gramma på en til tider vrien art. Sa oss fornøyd og reiste videre til tredje spot.

Tredje spot er mer et stort område, nemlig velkjente Helgeroafjorden. Dette er område som alle anbefaler å dra til, men jeg har tilgode å se noe kult komme opp herfra. Det skulle være sjans på bl.a. rødknurr, fjesing, fløyfisk, gapeflyndre. Vi satt vår lit til tipsa og satt av to timer her. Kort fortalt tok det ikke av. Hvitting og småtorsk var alt vi fant, uansett om vi lå på fem eller førti meter. Helt tomhendte dro vi likevel ikke derfra, for inne på 2 meters vann fant vi en sandflekk hvor det lå to stk. skrubber. Den første fikk Calle på 3-400 gram og vi var fornøyde med den, 2 minutter seinere drar Bjørn til med et monster på 730 gram og 90+ poeng.
I løpet av dagen var det blåst opp såpass at det begynte å bli temmelig utrivelig utpå, og vi innså at vi ikke kom oss til dagens fjerde og siste spot. Dessuten hadde vi blåst for mye tid i Helgeroafjorden. Etter kartleiting pekte vi oss ut en vik i retning Langesund som så ut som den lå sånn noenlunde i le. Vika hadde jevn sandbunn fra 1-15 meter og virka lovende på blant annet fløyfisk. Det var 15 minutter igjen før vi måtte sette kursen mot innveiinga, og vi snakka om at vi gjerne skulle hatt en poengfisk til for å nå målet vårt om 500 poeng totalt. Rett etter får Calle et løftenapp ute på 8 meters dyp, og opp kommer en horngjel. Vi får byksert frem håven og seifa den. 415 gram og 50+ poeng på tampen smakte godt. Turen inn ble alt annet enn behagelig, med 3 meter dønninger inkludert 15 m/s var det veldig greit å ha lagt inn en romslig tidsmargin.

Etter innveiing, dusjing og pilsing på campinghytta dro vi ned til den yrende byen igjen. En hel dag med kun imsdal og mariekjeks gjorde at Papas pizza var særdeles kjærkommen, og den ekstra hotte jalapenoen var perfekt til å skylle ned ølen med. Vi rusla så ned til ett av telta på kaia, her var det afterfish med info om dagen samt noen utlodningspremier. Bjørn dro på seg fetter-Anton-krøllene og stakk av med et usedvanlig flott svarthvitt ekkolodd. Mer givende var det å prate skit med andre deltakere, juge litt om fangster og plasser og grave litt om morgendagens planer. Har noen funnet silda? Vil sjøen legge seg nok til å komme utaskjærs? Osv. Ekstra moro var det å hilse på våre svenske bloggvenner og mangeårige deltakere i Langesund, Team Isola Lowrance. Gutta på Isola er med i toppen hvert år, så her var det bare å spisse ører og lytte til erfarne konkurransefolk. Imens ble resultatet fra dagen slått opp utafor teltet, og vi kunne konstatere at vi hadde gjort det forholdsvis bra med en foreløpig 11. plass (av 60 lag) med poengsummen 466,63. Vi skrudde raskt opp målsettinga fra 500 poeng til 600 poeng og topp 20. Vi visst at søndagen ikke vil bli like poenggivende som lørdagen, ettersom dypet var utelukket med vår begrensa rekkevidde. Men nye 150 grunnepoeng burde la seg gjøre. I god tid før noen ble ufyselige forsvant Isola brått, de hadde dratt på taktikkmøte infor morgendagen. Tilpasningsdyktige og lærenemme som vi er gjorde vi også oppbrudd og trakk oss tilbake til vårt egne veldig viktige taktikkmøte.

Calles beskjed til Drammen-Sms. Foto: Bjørn Florø-Larsen.

Brukbart fornøyde med dag 1! Foto: Irvin Kilde.

Taktikkmøte NKML-style. Foto: Carl Oscar Raphaug.

Søndag var starten allerede kl. 7, og om mulig enda trøttere enn i går skled vi ut båthavna mot oppstillingsplassen ute i sundet. Det eksistensielle spørsmålet på dette tidspunktet var om silda var tilstede og medgjørlig. De vi hadde snakka med dagene i forveien hadde ikke funnet så mye på loddet, så vi vurderte å gi blaffen i den teite silda og heller kjøre vårt eget løp. Men når 40 båter på sedvanlig vis dro nordover ut sundet med sild i blikket lot vi oss affisere og hang oss på.

Sildefolket på vei nordover dag 2. Foto: Bjørn Florø-Larsen.

Designert kaptein Irvin, med tørre klær. Foto: Bjørn Florø-Larsen.

Etter en times leiting droppa vi silda og peisa videre mot berggyltplassen. På grunn av liten tid til testfiske hadde jeg ikke funnet klar noen spots for berggylte og blåstål av brukbar size, så det vi hadde å gå på var området vi brukte i 2010. Dette var et godt stykke å kjøre, spesielt siden gårsdagens 3-metersdønninger IKKE hadde lagt seg nevneverdig i løpet av natta. For å toppe hele driten var gyltefiske labert. Vi brukte 2 timer på å få førti berggylter som alle var under halvkiloen. Vi endte opp med en på 785 gram som vi selvfølgelig fikk allerede på første driftet. Blåstålen var også liten her, bare en svak forbedring av bonusindividet fra i går. For å bøte noe på situasjonen (dog svak bøting) kom det opp en fordobling av gårsdages sypike (til 90 gram), samt et løft på gårsdagens torsk (til 3,2 kg). Nå hadde vi to timer igjen av konken og det var dessverre totalt uaktuelt å gå utover til blåkjeftområdet. Derimot tok vi en halvhjerta stopp på noen nærere dypkanter ned mot 200 meter. Helt i blinde, men med håp om å treffe en liten lange, svarthå eller sensasjonell blåkjeft. På to slipp hadde vi to napp, den første typisk svarthå, uten at den ble med hele veien opp. Det andre nappet var mer hissig a la lange eller blåkjeft, men heller ikke den satt. Stemninga var nå ganske så laber ombord Black Pearl. Calle var sjøsyk og satt tilbakelent i ruffen og venta på været, Bjørn og jeg nifiska uten å si et ord. Klokka tikka og vi hadde bare kort tid igjen før vi måtte stå i innveiingskø. Kjapp hoderegning fortalte at vi til nå i løpet av dagen hadde klart ca. 100 poeng, noe som for det første er latterlig lite på en hel dag, men som også betydde at målsettinga om 600 poeng var long gone. Vi tok en etterlengta sjefsavgjørelse og peisa inn mot land litt før tida. Planen var å komme seg i le og se om vi fant en ulke eller fløyfisk på tampen.

Etter en bumpy ride tilbake til sundet fant vi oss en halvtam “vik” på tvers av Langesund sentrum. Ankra opp og la oss presist på teoretisk fløyfisk og ulkedyp. Etter 20 minutter var klokka blitt 13.15 og ingenting skjedde, i et føkk-all-øyeblikk foreslår jeg å gi f. og stikke til innveiing før tida. Omtrent i det de to andre istemmer forslaget, ligger det en ulke i overflata med Bjørns krok i kjeften. Håv ble langet og storfangsten sikra. Sjelden har vel en 295 grams ulke skapt like mye glede.

Så var Langesundfestivalen slutt for i år og Black Pearl ble lasta på hengern for å rekke levering i Trondheim før midnatt. Mens Calle og Bjørn satt i bilen på vei oppover tok jeg meg av premieutdelinga på kaia i sentrum. Som debutant slo NKML 10M Pluss brukbart i fra seg med 622 poeng og en 17. plass av over 60 startende lag. For dette kunne vi innkassere fiskebager og Rapala-kniver til en verdi av 2000+. Det ble to plaketter for størst art, med henholdsvis horngjel (415 gram) på Calle og skrubbe (730 gram) på Bjørn. Mellom annonsering av 4. plass og topp 3 var det duket for trekning av en Ambassadeur gullsnelle til en verdi av over 7000 kr. NUMMER 189 CARL OSCAR RAPHAUG. Mnjææda. Nå satt jo Carl Oscar trygt i bilen på E18 en plass, og kunne selvsagt ikke ta i mot premien. Rådsnar som jeg er tilbød jeg meg raskt å ta den med til han, noe jeg oppfattet at speaker synes var en veldig hyggelig gest.

Isola-gjenget kom på 3.plass, bak Team Navia. Svenskene måtte for en gangs skyld se seg slått av nordmenn. For vant gjorde gutta i Trutta Garmin, med Jera-skippere Thore og Stig, samt maskot og moroklump Åsmund. Thores lettelsessukk/avmålte jubelrop etter at andreplassen var annonsert viste at det lå mye bak. På vegne av NKML, gratulerer!

Se fullstendig resultatliste her: Resultater

Takk for i år, vi kommer definitivt tilbake neste år! Da blir vi en uke og skjenker svenskene!