Torsdag 1. mai var den siste av fire fine artsfiskedager med besøk av Sindre og Adrian i Stavanger. Nå skulle Adrian og jeg videre til østlandet og planla å stikke innom femtråda tangbrosmeplassen som har levert opp og i mente de siste dagene. Vi måtte være der innen mørket falt på, så Sindre fikk finne seg i å bli droppa av på flyplassen tre timer før avgang. Seks timer senere ruller vi inn på brygga i det idylliske tettstedet ved sjøen, det har akkurat blitt mørkt. Takler blir rigget og hodelykter spent rundt knotten, så klyver vi ned i steinura. Det tar halvminuttet før jeg spotter den første!

Femtråda tangbrosme er en sjelden liten raring som bare et par artsfiskere har hatt på listene sine inntil i år. Som med så mange arter det siste året har koden blitt knekt og flere har sett sitt snitt til å pynte på lista si med denne særegne skjeggebassen. Dette er den av tangbrosmene som lever grunnest, gjerne i forbindelse med steinurer. Og de danner svært lokale bestander. Tretråda og firetråda tangbrosme lever dypere, og strandtangbrosme tror jeg ingen har sett eller fått på stang.

Jeg dimmer hodelykta etter råd fra erfarne tangbrosmefisker, og senker agnet ned mellom steinene. I sidelyset ser jeg fisken åle seg runt i takt med den bølgende taren, og den er tydeligvis på matjakt. Et par sekunder senere fatter den interesse fore rekebiten min, og jeg presser meg selv til å ikke vri hodet og hodelykta mot fisken og risikere at den gjemmer seg. Tangbrosma vet tydeligvis hva den holder på med og finner raskt agnet, og den nøler ei heller med å suge det i seg. Jeg lemper den oppå fanget og ruller den inn i gensern så den ikke skal sprelle seg tilbake i ura.

Hyperventileringen har gått over i fniselatter og noen ubestemmelige støt av jubel, før jeg forsiktig klatrer opp på moloen til sikker grunn. SÅ LETT var det. Det tok under minuttet. Min letteste art til nå ble altså min 110 art. Vi knipser noen bilder, eller vent, vi knipser mange bilder. Jeg har ingen referanser til arten fra før, men jeg syns den var temmelig voksen ut fra bilder av andre fangster som har rulla inn på Facebook-gruppa “Norske Artsfiskere” i det siste. Den måles til 27 cm, og veies til 168 gram. Fire gram over Daniel Andre Bjørndalen sin fisk som er årets største til nå meldt inn i NM i Sportsfiske. Holy moly, det er helt ok å feire art 110 med potensiell norgesrekord!

Adrian leiter videre sånn at også han kan få kryssa arten. Etter å ha summa meg litt og studert tangbrosma i karet, hjelper jeg til i leitinga. Vi ser en tre-fire stk, men alle er livredde lys og rygger som en ål så fort lyskjegla nærmer seg. vi ser også flere ringbuker, noen av de temmelig store for arten. Vi snakker sikkert 10 gram (ja vi er to smuler miljøskada her), men bølgene er litt for store til at vi får fiska effektivt på de der de sitter fastsugd til stortaren som flagrer inn og ut med bølgene. Etter litt mer leiting finner Adrian en tangbrosme som fyker rundt på matjakt nede i en smal sprekk. Adrians hodelykt er alt for sterk, så han slår den av og jeg bistår med min som kan dimmes betydelig. Han senker agnet ned i sprekken, men det tar litt tid før tangbrosma finner agnet. Jeg beorder at han må legge agnet helt i overflata inntil steinen, der den smatter i seg noe grums på sutervis. (Vi skjønte da hva de klikkelydene fra steinura var). Adrian heiser agnet oppover, og da får fisken los og nærmer seg bestemt. Siden jeg er øynene hans på dette tidspunktet fortsetter han heisinga av agnet litt for langt slik at den går klar av overflata. Det gjorde tydeligvis ikke noe, for tangbrosma var fast bestemt på at den snacken skulle ikke få stikke unna. Den skyter fart og snapper agnet 3 cm over overflata, og vips ligger den i fanget. Vakende femtråda tangbrosme!

Senere samme kveld….

Etter ny art på begge to, forlater vi ura og lyser litt inni havna etter kantnålene som er observert og fanga der de siste to ukene. De ser vi dessverre lite til, så vi pakker å setter oss i bilen. Natten er enda ung, så planen var å teste vading i en vik lenger nordover. Vi er jo på østlandet, og etter alle de ville fangstene folk har fått på vindusfiske den siste tida kribla det litt ekstra i vadebuksa i det vi vassa ut på sandstranda med hvert vårt vindu under armen.

Den første flyndra vi ser er ei tunge. Bra tegn+ Den er riktignok bare på størrelse med en håndflate. Jeg kaller bort Adrian som mangler arten, men den er lite interessert i børstemark og vi gir snart opp. Vasser litt videre, ser noen rødspetter og noen skrubber, samt stimer med sjøørret. Går etterhvert litt innover på stranda, og på ankeldypt vann ser jeg den. Jeg ser den bare i sidesynet, for hjernen er hardkopla til å lyse vekk fra fisken inntil stang og agn er ferdigrigga. Jeg er i sjokk, det lille jeg så av fisken var nok til å få den store skjelven. Jeg krøka meg over vinduet vekk fra fisken mens jeg bytta om fra tungetakkel til jigg. Jeg skalv som en tungnarkoman med kald kalkun, og pumpa grusa takta fra Siddisløpet sist lørdag. Og de satans ownersvivlene som er umulig å åpne uten å ha fingra til Melvin Tix… Det følte som det tok en evighet, men jeg tror egentlig det gikk ganske fort. Fokuset var 100%

Jeg snudde meg forsiktig mot fisken og stoppa når bare kanten av lyskjegla nådde fisken, som heldigvis lå der ennå. Halvveis nedgravd men jeg så omrisset tydelig. Senka sand-eelen ned foran hodet dens og dansa lett med stangtuppen. Jeg har aldri før i mitt liv vært så spent.

BAM!

Akkurat som på Youtube. Jiggen var borte og jeg klinka til.

Piggvar er ikke kjent som noe fighter, men helt udramatisk ble landinga ikke. Man drar ikke bare en slik fisk opp på ruta. Kanskje glipper krokfestet, eller kanskje har fortommen et svakt punkt, DET var bare ikke vits å risikere. Dermed var planen å omfavne den med hele kroppen – vadebuksa er lekk likevel og jakkeermene er konstant våte så ingen ting å tape. Får lagt den på vinduet og den får utfolde seg i all sin prakt, jeg blir stående å måpe. Jeg måper i to sekunder så begynner jeg å rope og skrike.

Dette fanger oppmerksomheten til Adrian som er 50 meter bortafor og han kommer vassende til. Vi knipser bilder, fniser og fiser om hverandre. Jeg synker sammen på sanda så vannet renner inn over kanten på vadebuksa, men det gjør ingen verdens ting. Vi har bare med oss 2 kilos vekt ut, så jeg må inn til bilen å hente større vekt. Med en lengde på 52 cm drar den vekta til 3240 gram. Drømmefisken er et faktum. Etter å ha vada rundt på alskens strender i Rogaland måtte jeg altså til østlandet for finne den. Piggvar er en av de kuleste artene vi har, og etter å ha blitt tuna inn til Jærens tefat blir alt over en kilo fin fisk. Persa med Vestfoldpiggvar på 1,96 kg tidligere i vår, en fisk jeg setter veldig høyt. Og nå altså dette. Folk kan få så mange 7 kiloser på streamer de bare vil, følelsen etter å ha landa denne kan ingen ta fra meg!

Vaser litt videre uten mål og mening, ser ytterligere en liten piggvar som jeg ikke gidder å fiske på. Fått større lizm. Itsje vits. Art 110 og drømmepiggvar på en kveld, jeg er ekspert og skuldrene har falt ned til under brystet. Tror jeg plystrer litt muntert på dette tidspunktet og. Så ser jeg Adrian litt bortafor som hyler noe ubestemmelig og beordrer meg strengt til å komme bort. Etter å ha vada for livet nærmer jeg meg og hører hva som er i gjerde. Han står å ser på en stor piggvar, som han minuttet tidligere hadde tråkka på. Piggvaren hadde heldigvis bare seget noen meter videre og lagt seg ned igjen, og nå sto han å nistirra og turte ikke å la den gå ut av syne. Min stang var ferdig rigga med jigg, så jeg hender den over til bror som nå fikk hilse på akutt fiskeskjelven han og. Vi hadde ikke helt troa på at den ville være med å leke etter å ha blitt tråkka på, men etter bare noen sekunder smatter den på jiggen. Adrian beholder roen, og snart er hele jiggen inne i kjeften. Han avventer et halvsekund – heldigvis – for brått er jiggen spytta ut igjen. Fortsatt vibrering og etter ytterligere noen nervepirrende sekunder smeller den til for fullt. Tilslag og smack i backan. Jeg er allerede våt fra lue til sokk så jeg trår til som levende håv. Får den opp på vinduet og ser at den er samme sizen som min.

Ville tilstander. Etter å ha blitt snytt for 2kilosen tidligere i vår satt nå revansjen med et enda større dasslokk. Fisken er en cm kortere enn min, men mye feitere (vi trodde min var feit). Vekta dras til 3360 gram og lillebror tar storeslem med 120 gram.

Adrian slipper ut fisken og den glir rolig bortover sandstranda. Østhimmelen har lysna og etter en natt med hodet ned mot sjøen skimter vi omgivelsene for første gang. Vi vasser opp på land, stopper og ser utover vika. Vi snur oss mot hverandre med tidenes fåreglis og lett hoderisting. Vi heiser henda i været og strekker på ryggen og avgir hvert vårt piggvarrop, bare for å være helt sikker på at hyttenaboene ble vekt skikkelig.
En fantastisk natt er over og vi setter oss i bilen. Slitne men til de grader fornøyde.

110 og to dasslokk på samme kveld!