ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ
ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ
ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ
ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ
ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ

Æ tok han!

Når fisken spilte ut de abnorme finnene oppe på vinduet hosta jeg opp et ubestemmelig hikst fra dypet av øsofagen, etterfulgt av et hvin som snarere kunne kommet fra en 10-åring som nettopp har funnet ut at han har vunnet årskort på Disneyland. Mønsteret på den bakre ryggfinna var utvilsomt liten fløyfisk, jeg hadde dette fremst i loben etter å ha laget en fløyfisk-guide bare døgnet i forveien (!) Jeg putta fisken i en plastboks med vann og satt ny Rogalandsrekord på 800 meter sprintvading tilbake til bilen. John Olav sover aldri, og stilte gladelig med fotokar og splitter ny mikrovekt. I pilkekjellern i Tananger blir fisken fotografert omhyggelig, veid og målt før vi går hvert til vårt. Før den endte sine dager på 70% sprit fikk den seg en runde i den nye Svane-senga sammen med et lengre foredrag, til Maris store begeistring (?)

Det er lite å fiske på om dagen. Det er på grensa lyst til vindusfiske og mange av artene har gått ned på dypet. Etter å ha dratt i land stor kantnål for en ukes tid siden var jeg igrunn fornøyd for våren, den hekkans panserulka valgte jeg å drite langsomt i. Det er måte på hvor mye tid man skal bruke på å miste tullearter i lufta. Sist søndag kom riktignok en ny giv da Karleif flekka opp en ny nålefisk, nemlig tangsnelle! Hugo og John Olav kom like i hælene. Både plass og metode var kjent, så det var igrunn opp til meg og dra en KK (les: KopiereKarleif) når det måtte passe. Tirsdag kveld bakte vi brød i heimen, vi hadde nemlig lært oss en ny type langtidsheving som skal føre til svært saftige og gode brød. Nok brød, jeg valgte altså heller å bake brød enn å dra og fiske. Mens brødet sto i ovnen så vi på Sopranos, som vi har spart helt til nå. Ubankers leiting etter umulig anoreksifisk var liksom ikke helt der oppe blant brødbaking og mafia på tv (nok brød nå, lover).

Helt til igår, torsdag.

Etter første episode i sesong to blir Mari stuck på telefonen og etter å ha stirra ut i lufta i fire-fem minutter finner jeg ut at det er jo en mulighet å ta en kjapp fisketur. Sniker meg taktisk ut før Mari er ferdigprata, ingen kan si nei til tegnspråk når man sitter i telefonen.

Tangsnellene var A) borte eller B) ekstra skremte etter siste dagers havoc, eller C) kamufleringsguder til en så stor grad at undertegnede ikke var i stand til å spotte en eneste. Jeg valgte derfor å hente langstanga i bilen og gå bortover til en nærliggende badestrand hvor jeg har både sett og fått piggvar tidligere. Mikrostanga og boksen med mysis blir med på turen, sånn i tilfelle det skulle dukke opp noe tangsneller også der borte.

Etter å ha vada et par hundre meter uten å se annet enn baby skrubber og rødspetter, ser jeg en liten søt fisk som ligger på bunnen rett foran vadestøvelen. Jeg rygger et hakk tilbake for jeg ser det er snakk om en fløyfisk, noe som i og for seg er en artig observasjon på 50 cm vann – selv om det måtte dreie seg om vanlig fløyfisk. Jeg har sett flere slike før på andre strender i området, men har gått forbi uten å fiske på de, i den overbevisning om at det bare er snakk om “kjedelig” vanlig fløyfisk. Nå derimot, har jeg de tre artene fremst i panna. Mindre enn ett døgn siden nkml-bloggen satt ny nerderekord med disse artene i spissen. Derfor stivner jeg, planter begge øya i fisken og griper etter mikrostanga som er festa i vadebeltet bak på ryggen.

(jeg er spesielt umyk i rotatormusklene, så det tok litt tid)

Denne hadde det vært artig å få opp og studert, er tanken.

Mysisen blir tredd på 28-kroken og senka ned foran fisken. Den er halvskeptisk i begynnelsen, og svømmer støtvis vekk fra agnet. Plan B består i å flytte blyhagla lenger opp på fortommen for å presentere agnet nærmest friline. Den viser nå mer interesse, og etter to mislykka utfall går den all inn og legger seg oppå agnet og rister febrilsk med hele kroppen. Ristinga avslører en overdimensjonert halefinne med en blåfarge fra en annen verden, og det går et lite grøss gjennom den nyinnkjøpte vadebuksa. Kulern i tre sekunder før jeg tar sjansen på å løfte.

Den satt, og tre fjerdedels sekund senere ligger den å spreller på vinduet. Får den oppi hånda, og i to sekunder, ikke lenger, reiser den bust og viser sin sanne prakt. Alle finnene spilles ut, som om den er i ferd med å legge inn siste støtet på gytearenaen. Det er som om finnene lyser opp Lillefot-style og avslører sitt sanne jeg – om enn for flyktige to sekunder. Men to sekunder er nok, nok til å fremprovosere magegrynt og barnevrinsk som beskrevet over.

Liten fløyfisk – Callionymus reticulatus, på engelsk kalt reticulated dragonet.

Fløy!? Dette er en drage!

Fotos: John Olav og Irvin.

Bloggurat