Hårvaren har jeg om mulig et enda mer anstrengt forhold til. Jeg har vært en hårsbredd fra å prikke inn denne ved så mange anledninger tidligere, at jeg for det første har mista tellinga, og for det andre at jeg egentlig bare har slengt den i oppsamlingsboksen og spart den til en solskinnsdag. Ikke en kalori har blitt ofra siden jeg mista to stk i overflata tidlig i mars.

Nu jävlar.

Det var vondt å gå utover, det føltes dumt. SOM OM hårvaren skulle sitte nå? Hvorfor skulle den plutselig sitte nå? Det gjelder å ikke ha trua, da kan man i det minste bli positivt overraska dersom det skulle dukke opp noe kult. Pessimismen var definitivt ikke påtatt i kveld. Men det var i det minste havblikk og nær tropenatt. Det var ganske ålreit å vandre fjærelangs med bare ett lag ull og uten jakke! Jeg skulle jo og bare ut å sjekke. Vindu og vadere lå klar i bilen, sånn at når jeg kom tilbake om en halvtimes tid uten noe resultat kunne jeg stikke videre til en strand og lyse litt.

Og nå kommer de med det der glasskutling greiene. Gaaawd staaaap iiit! Hva blir det neste? Snyltefisk og dobbeltsuger?