Fløyfisk sier vi ofte når det er snakk om vanlig fløyfisk. Det er fordi den vanlige fløyfisken er desidert vanligst, og de to andre norske artene er knapt tatt på stang. Liten og flekka fløyfisk forblir utopiske arter, og jobben med å knekke koden (finne ut hvordan fiske de) virker langt unna. Men så har det blitt knekt ganske mange artskoder i det siste, så hvem vet hva nytenkende artsfiskere vil klekke ut fremover? Når dette skjer, ja jeg sier når, da bør vi være skodd for å kunne artsbestemme de uten bruk av genetikk og helst uten bruk av mikroskop og lab-utstyr. Her er en oppsummering av det vi vet til nå om hvordan skille disse tre artene. Etter som vi fremover får mer kunnskap vil dette sitte i fingertuppene og vi vil kunne skille de lettere enn sei og lyr, men inntil vi er der, blir det litt pugging av pigger og flekkmønster. Hold ut!

Oppdatering 23.5.
Oppdatering 27.5.

Mange grupper med nært beslekta fiskearter kan være vanskelige å skille fra hverandre. For oss som driver med artslister er artsbegrepet virkelig essensielt, vi noterer ikke “sannsynlig skjeggtorsk” i artslista. Enten er det skjeggtorsk eller så er det en (spesielt feit) sypike. Siden mange av fiskegruppene vi artsfiskere er opptatt av har liten økonomisk interesse, blir det også forska lite på de. Av litteratur på artsbestemmelse kommer “bibelen” – Per Pethons “Norske Fisker” ofte til kort, det er rett og slett ofte ikke samsvar mellom fargetegninger og virkelighet. De mest autistiske av oss dykker da ned i utenlandsk forskningslitteratur og finner frem meristiske karakterer, slik som antall rygghvirvler, finnestråler, skjell langs sidelinja osv.

På Fiskersiden har det alltid vært en god gjeng brukere med en hang for bestemmelse av slike sære arter, og i diskusjoner der har flere artsgrupper fått gjennomgå de siste 10 åra. I det siste har også Facebook-gruppa “Norske Artsfiskere” vært en flott arena for dette. For å ta noen eksempler fra egne initiativ, ble mudderkutlingen en fordypingssak tilbake i 2007. Mange hadde da fått mudderkutling på artslista si, men jeg fant ingen tegn som var forskjellige fra sandkutling. Timesvis med nerding og diskutering seinere førte til et innlegg som i praksis fjerna mudderkutlingen fra norske artslister. Forskningsresultater fra det dype internett hadde nemlig avslørt at mudderkutling egentlig er en dypvannsart som maksimalt blir 4 cm lang.

Vi er på samme sted nå med leirkutlingen. Dette var også en art som var “under kontroll”  – helt til det dukket opp stadig flere fangster og bilder og folk fikk bedra kunnskap om den. Mange “leirkutlinger” viste seg å være bergkutlinger, eller til og med sandkutlinger. Jeg tok opp dette temaet  her på bloggen i fjor sommer med innlegget “Om leirkutling vs. bergkutling“. Seinere har flere engasjert seg i diskusjonen, blant annet Ole-Håkon Heier, Karl Johan Seth og Andreas Næristorp i et innlegg på sistnevntes blogg. Mange bilder og gode diagnostiske tegn har blitt produsert og vi er nå ganske nær å få leirkutling i fingerspissene.

Men nå: Fløyfisk!

Vanlig fløyfisk – Callionymus lyra

Bildet viser en hann av vanlig fløyfisk, gul, blå, lang spiss på ryggfinna og generelt staselig. Bildet ovenfor viser en hunn – de er litt mer kjedelig i farge og utforming. Vanlig fløyfisk har overraskende stor munn, stort hode og laaang nese i forhold til de andre fløyfiskartene. De er og vanlige langs hele norskekysten sør for Midt-Norge. Dette er den desidert største av de tre artene, og kan nok nå vekter på over 200 gram og lengder på 35 cm. Lever på mange ulike bunntyper og dyp, men som regel på sand og grusbunn fra fjæra og ned til 30-40 meter.

I tillegg til Fiskipedia, kan man lese mer om arten hos “Fishes of the Northeastern Atlantic and the Mediterranean” (FNAM).

Viktigste kjennetegn: En av de fire gjellelokkpiggene er fremoverrettet. Denne piggen kan ligge skjult under huden, og må dras av med fingeren. Ellers har den bakre ryggfinna blå striper som ligger horisontalt.

Flekket fløyfisk – Callionymus maculatus

Foto: Thomas Wenneck.

Denne liker seg inne i fjordene, gjerne på litt dybde (20+), ofte knyttet til mudderbunn. Den er også grei å skille på den forholdsvis blasse og ensfarga kroppsfargen med svarte og blå prikker. Den har blå prikker (ikke streker) også på brystfinnene. Samt markerte svarte prikker på den bakre ryggfinna. Legg merke til de overdimensjonerte rygg- og halefinnene. Vanlig fra Midt-Norge og sørover. Blir nok maksimalt 10-15 cm.

I tillegg til Fiskipedia, kan man lese mer om arten i FNAM.

Liten fløyfisk – Callionymus reticulatus

Foto: Bañón Diaz, Fishbase.

Eneste fløyfisk med bare tre spisser på gjellelokkpiggen. Ellers minner den mye om vanlig fløyfisk, men hodet og munnen er makert mindre. Den bakre ryggfinna har (spesielt hos hannfiskene) karakteristiske skråstilte lyseblå bånd og tilsvarende flekkerader. På tvers av ryggen sett ovenifra går det rødlige bånd gjerne ispedd blå og svart marmorering. Finnes stort sett overalt i Sør-Norge, gjerne knytta til sand og grunne områder. Maks 11 cm står det oppgitt, men det er grunn til å tro at den kan bli større enn dette.

I tillegg till Fiskipedia (det øverste bilde er feilbestemmelse), kan man lese mer om arten hos FNAM.

Sjekk også UWPhoto sine gode bilder av hannfisk, og hunnfisk.

Viktiste kjennetegn: Bakre ryggfinne har skråstilte lyseblå bånd og flekkebånd (fremstår som vertikale, men står på skrå av finnestrålene). Mangler den fjerde fremoverretta gjellelokkpiggen (dette kan være vrient å se uten stereolupe).

Under viser en oppsummering av de tre artene med skjematiske tegninger av begge kjønn, med fokus på de viktigste kjennetegna.

Basert på Ryland, 1990.

Undervannsfotograf Rudolf Svensen er nok den av oss som har sett flest fløyfisker “in situ”, og er en god mann å ha med i fløyfiskdiskusjoner.  Han har mange tanker om levesett, biotop og diagnostikk på fløyfiskartene som man ikke finner i litteraturen. Noe som forteller oss at dette er en forholdsvis lite undersøkt gruppe. Fra forskermiljøet er det Otte Bjelland ved Havforskningsinstituttet i Bergen som er mannen med mest oversikt.

Status per nå er som følgende: Vi er ikke like langt som med leirkutlingen, men vi nærmer oss noe. Om vi en gang får lagt alle tre artene foran oss tipper jeg vi vil le av hvor lett det er å skille de – grunnen til at det er vanskelig nå er at vi har sett for få av liten og flekka fløyfisk. Dette vil forhåpentlig endre seg i nær fremtid.

(EDIT 23. mai 2014: Ja, det tok bare ett døgn før dette endra seg, se egen bloggpost)

Likevel kan vi med kjennetegna jeg har ramsa opp over, klare å artsbestemme rett om man bare har en av artene foran seg. Dette gjelder spesielt hannfisk, hunnfisken er det litt værre med per nå. Og vi må jobbe for å finne tegn for å skille de også. 

EDIT 27. mai 2014: Etter at Rudolf troppa opp på døra med en liten fløyfisk hunn, har vi ytterligere økt kunnskapsnivået. Bildene under viser at den bakre ryggfinna på hufisken OGSÅ har disse skråstilte flekkene, om enn mye svakere enn hos hannen. Vanlig fløyfisk hunn har til forskjell svake horisontale bånd, så dette er etter alt å dømme et godt diagnostisk tegn. 

Liten fløyfisk hunn, overfra.

Liten fløyfisk, hunn, hele siden.

Liten fløyfisk, hunn, bakre ryggfinne detalj.

Sammenlignet med den bakre ryggfinna til hannfisken (liten fløyfisk) jeg fikk 23. mai. Ser dere likheten?

Sammenligner man med vanlig fløyfisk hunn, ser en tydelig forskjellen (bånda er horisontale hos vanlig fløyfisk, og vertikale/skrå hos liten fløyfisk).

EDIT slutt.

Så dersom dere har, som meg, fått en liten rar fløyfisk som dere lurer på om kaaaaan være noe annet enn vanlig fløyfisk…..

….. neste gang gjør dere følgende:

1. Kjenn etter med fingertupp eller -negl om det finnes en fremoverrettet pigg.

EDIT 23. mai 2014: Etter å faktisk ha fått liten fløyfisk (egen bloggpost) er det åpenbart at dette er en vanskelig øvelse uten stereolupe, gå heller til neste steg!

2. Ta bilder av utspilt bakre ryggfinne, samt hele fisken fra siden og overfra (dersom det er en hunn, er det ikke sikkert dette er bra nok tegn – rykk da tilbake til punkt 1).

EDIT 27. mai 2014: Mønster på utspilt bakre ryggfinne ER et bra nok tegn, også på hunnfisk.

3. Og bruke kjennetegna ramsa opp i denne artikkelen til å bestemme til rett art.

Skitt fløyfiske!