Flytting av fisk har foregått siden vi gikk rundt med jernhjelm og drakk mjød. På den tida var det høsting for å overleve, idag er motivasjonen gått i retning av å skape sitt eget hemmelige storfiskvann. Men, verden går heldigvis fremover, og vi vet idag at slike utsettinger tukler med innarbeida økosystem. I verste fall fører det til at arter forsvinner. Idag er det ulovlig å flytte fiskearter mellom vann, og slik aktivitet betraktes som miljøkriminalitet. For at meitefiskere og artsfiskere skal kunne stikke hodet frem blant flertallet av ørret- og laksefiskere, må vi kjøre en nulltoleranse på spredning av fiskearter! NKML forteller deg hvorfor gulliver ikke bør ende opp i nærmeste pytt.
 |
| Gullfisk Carassius auratus. |
Kall det specimenfiskere, meitefiskere eller artsfiskere – de av oss som ikke kun sverger til ørret og laks – vi har et spesielt ansvar når det gjelder å stoppe spredninga av fiskearter. Vi står midt oppi problemet. Mange synes det er spennende å prøve og lure nabolagets nyankomne eksotiske fiskeart, men vi vet jo og at den er kommet dit som resultat av en ulovlig handling. Kanskje har vi til og med en formening om hvem som har gjort det. Vi er en marginal gruppe sammenligna med den gjengse sportsfisker. En million nordmenn fisker sies det, av den millionen er nok en overveiende andel opptatt av sluk og fluefiske etter ørret og/eller laks. De av oss som vet hvor du helst finner rødflekka kutlinger og hvitfinna steinulker, og de som helst liker å bruke tre uker av ferien til å jakte spesielt store individer av brasme eller småflekka rødhai, vi bedriver en nisjesyssel. Den har helt klart en økende popularitet, men sammenligna med fettfinnefantastene og makrellharpe-i-fellesferien-flertallet, blir vi uglesett. De aller fleste mener til og med at det å føre en artsliste på stangfanget fisk, er særere enn å krysse fuglearter.
Mange av oss ønsker også at vår gren av sportsfisket skal bli mer synlig, og ta en større plass i mediebildet, i jeger- og fiskeforeninger, i forsknings- eller forvaltningssammenheng. Vi vil at flere skal få øynene opp for denne typen fiske, og samtidig øke kunnskapen rundt artsmangfoldet vårt. Ved å reise land og strand rundt på jakt etter små, sære eller store arter får artsfiskerne et godt innblikk i hva som rører seg rundt om i bekker og kroker, og sånn sett har vi nok større innsikt i enkelte ikke-kommersielle arters utbredelse og bestandsstatus enn selv Havforskningsinstituttet i Flødevigen eller Bergen. Vi sitter på oppdatert, verdifull informasjon som både forskning og forvaltning kan nyte godt av dersom vi samarbeider. Vi har mye å bidra med i diskusjonen om forvaltning av stedegne og fremmede arter, om minstemål og fiskerikvoter.
Økologisk risiko og svartelista
I dag er all spredning eller flytting av fisk mellom lokaliteter strengt forbudt, og det er sjelden at myndighetene gir dispensasjoner til dette idag. Kunstig spredning av fiskearter er alltid tilknyttet økologisk risiko, enten ved å forstyrre et økosystem der de stedegne (opprinnelige) artene er tilpassa hverandre, eller ved å tilføre sykdom eller parasitter. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris (gyro) har blitt sporet tilbake til flytting av settefisk av regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) og laks (Salmo salar), og konsekvensene har blitt enorme, både økologisk og økonomisk.
Når en ny art blir introdusert i et velbalansert næringsnett i et vann/vassdrag kan forstyrrelsene bli store. Konkurranse om mat- og habitatressurser kan i flere tilfeller gjøre at stedegne arter taper. Vann og tjern som er fisketomme fra naturens side er spesielt utsatt ved introduksjoner av fremmede arter. Flere amfibiearter og vannlevende insekter er tilpasset fravær av predatorer, og de mest sårbare av disse er oppført som truet i Artsdatabankens rødliste, blant annet fordi naturlig fisketomme vann sjelden får forbli fisketomme lenge. Selv den minste pytt blir av mange sett på som et potensielt storfiskvann.
 |
| Storsalamander, en art som lider av å plutselig bli omringet av blodtørste ørreter. |
Definisjonen av en fremmed art er både arter som er nylig introdusert til landet, men også norske arter som er spredt til nye lokaliteter ved hjelp av mennesker. Et eksempel på førstnevnte er rødgjellet solabbor (Lepomis gibbosus), som ble påvist for første gang i Norge i 2005. Senere har den spredt seg til flere vann i Osloområdet. Artsdatabanken har ført den opp på sin Svarteliste over fremmede arter i Norge, med kategori Høy risiko. Ørekyte (Phoxinus phoxinus), er en norsk art som finnes naturlig på Østlandet og i indre deler av Trøndelag, Troms og Finnmark. Denne har blitt spredd i stor stil innad i Norge, til lokaliteter der den ikke fantes opprinnelig. Ørekyte er en sterk konkurrent om matfatet, og dietten består også av andre fiskearters rogn.
 |
| Rødgjellet solabbor. |
Spredning av fiskearter har skjedd over hele verden, fra mange århundrer tilbake i tid og frem til i dag. I andre land har dette ført til flere store økologiske ødeleggelser, som for eksempel nilabboren (Lates niloticus) i Viktoriasjøen eller karpeinvasjoner i de store amerikanske innsjøene. Norges geografiske plassering langt mot nord, er nok en av årsakene til at vi ikke har flere enn drøyt 40 registrerte ferskvannsarter. Norge er stort sett plassert i den kaldtempererte klimasonen, og mange introduserte arter vil derfor ha små muligheter til å overleve igjennom hele året, eller til å finne tilstrekkelige temperaturforhold for en vellykket gyting. De av de nyankomne artene som faktisk trives i Norge, er som regel svært tilpasningsdyktige og har stort formeringspotensial. Og hvem vet hva som vil skje med fremtidens klimaforandringer? Kaldt klima og få ferskvannsarter er naturtilstanden i Norge, det er ikke slik at “jo fler jo bedre” når det gjelder biologisk mangfold. De artene som har tilpasset seg forholdene her i nord har utviklet helt spesielle egenskaper for å overleve i denne delen av verden.
Spredningsformer
Naturlig innvandring
De stedegne ferskvannsfiskene i Norge har kommet inn til landet enten som østlige eller vestlige innvandrere i tiden etter siste istid. Vestlige innvandrere, er arter som kan ha deler av sin livssyklus i saltvann (anadrom og katadrom). Eksempelvis har ørreten kommet fra havet og finnes/fantes naturlig i alle vann under marin grense, det vil si nivået der havet sto på sitt høyeste etter siste istid for rundt 10 000 år siden. Østlige innvandrere, er arter som har kommet til Norge østfra via Østersjøen og tilgrensende vassdrag i Sverige og Finnland. I løpet av etteristidens 10 000 år har landformene i Skandinavia vært gjennom flere endringer, og Østersjøen har vært en viktig ferskvannsbro mellom Øst-Europa og Skandinavia. Eksempler på østlige innvandrere er sørv (Scardinius erythrophthalmus), vederbuk (Leuciscus idus), brasme (Abramis brama), osv.
Sekundær spredning
Sekundær spredning er en spredning av en art til et vassdrag i våre naboland, som har videre kontakt med vassdrag på norsk side. En art kan da spre seg selv videre inn til Norge. I Norge gjelder dette i vassdrag som har sammenheng med vassdrag i Russland, Sverige og Finland.
Uaktsom spredning
Enkelte ganger kan spredning av fiskearter foregå uten viten og vilje, som når barn tar med seg en bøtte med fisk og setter de ut i en annen tilfeldig nærliggende lokalitet. Andre eksempler kan være uhell under transport av f.eks. settefisk. Mange går lei av gullfisken og tømmer akvarier i nærmeste vann. Dette kvalifiserer nok snarere til uaktsomhet, selv om man kanskje tror at dette ikke har noen videre konsekvens. De overlevde heldigvis ikke Trøndersk sommer, pirayaene som dukka opp i Nidelva for noen år siden. Men den vanligste akvariefisken, gullfisk, tåler til og med norsk vinter, og dukker stadig opp i nye pytter rundt om i landet.
Det mest utbredte eksempelet på uaktsomhet er bruken av levende agnfisk. Restene av agnbøtta blir tømt ut etter endt fisketur, eller agnfisken kommer seg levedyktig løs fra kroken. Bruk av levende agn er forbudt i Norge, og det er også forbudt å bruke agnfisk fra andre vassdrag enn det du fisker i – selv om agnfisken er død.
Som en kuriositet kan vi nevne teorien om at befrukta fiskeegg kan spres mellom vann via vannfugl. Inntil håndfaste bevis foreligger forblir dette teoretisk spekulasjon etter vår oppfatning.
Overlagt spredning
Flytting av fiskearter til vann og vassdrag hvor de opprinnelig ikke hører hjemme, har skjedd helt siden vikingtida i Norge. Dette gjelder spesielt ørret (Salmo trutta). Ørreten fantes fra naturens side i alle vann og vassdrag under marin grense, ettersom den “ble igjen” da landet hevet seg. Den fantes også naturlig så langt opp i vassdragene den kunne vandre. Når det gjelder de tusener av høyfjellsvann som vi finner ørret i dag, er dette resultatet av nye og gamle utsettinger. Historisk er det derfor ørret som har stått for den største økologiske manipulasjonen i norske vann og vassdrag. Konsekvensen av en introduksjon av en rovfisk til et naturlig fisketomt vann eller tjern kan bety kroken på døra for mange insektsarter og amfibier som er avhengig av fravær av predatorer.
 |
| Gjørs fra Akersvannet i Vestfold. |
Inntil for få år siden har introduksjon også blitt gjort i regi av myndighetene. Tanken har vært å endre økologien for å f.eks. redusere algeoppblomstring (eks. gjørs Sander lucioperca), eller bedre sportsfiske (eks. bekkerøye Salvelinus fontinalis). I senere tid innså man at kompleksiteten i et lokalt økosystem er så høy, at det er nærmest umulig å forutse alle effekter en introdusering kan ha. Klok av skader er myndighetene i dag svært restriktive med slike biomanipulasjoner – man har gått mot en økologisk tankegang snarere enn en antroposentrisk. Naturen er ikke bare der til vår bruk og forlystelse, naturlig tilpassa økosystem har også en betydelig egenverdi. Frisk luft og rent vann er viktig for folkehelsa, og for å sikre dette for fremtida er vi avhengig av harmoniske naturmiljø.
Brorparten av spredningene som skjer i dag foregår bak myndighetenes rygg. I tillegg til de økologiske konsekvensene oppstår et annet problem, nemlig mangel på helsekontroll av fisken. Faren for spredning av parasitter og sykdom har nok ikke vært i tankene til lovbryterne, men konsekvensene kan være fatale.
 |
|
Bekkerøye finner du fortsatt i flere vassdrag i Norge.
|
Spredninger i dag
Likevel vet vi at spredning forekommer i 2014, sannsynligvis også i dag, as we speak. Det finnes ingen god oversikt over hvilke arter som spres, og til hvilke lokaliteter, men man får med seg mye ved å følge med i lokalaviser og på internettfora. Artsobservasjoner er også en god kilde til fersk utbredelsesinformasjon. For en del arter antar vi at motivasjonen er å skape gode fiskevann til eget bruk. Eksempler på dette er ørret og karpe, som hver har sin dedikerte tilhengerskare som ikke er ukjent med å ta loven i egne hender.
Gjedde er også en art som spres til en viss grad. Det dedikerte gjeddemiljøet på Østlandet har etter vår erfaring god økologisk forståelse og samvittighet, så spredninger av gjedde idag dreier seg nok oftest om ren fandenskap. Det er “viden kjent” at gjedde kan ødelegge gode ørretvann, og dårlig naboskap har vist seg å være et opphav til gjeddespredning. Dessuten, som for mange andre arter, er nye landsmenn og fiskeglade ferieturister ikke klar over norsk regelverk.
For andre arter kan det være vanskelig å peke på en motivasjon. Det er få eller ingen sportsfiskere som tjener noe på å flytte små karpefisk som sørv, mort, vederbuk og sik. Årsaken til at slike arter dukker opp er nok mest sannsynlig bruk av levende agn. Grundling (sandkryper, Gobio gobio) er en fremmed art som kom til Numedalslågen i 1980-åra, og det er antatt at det er europeiske sportsfiskere som har ført den inn til landet til bruk som levende agn. I våre naboland har vi også flere andre arter som fortsatt ikke er påvist i Norge, såkalte dørstokkarter. Arter som vimme (Vimba vimba), sabelkarpe (Pelecus cultratus) og sandsmett (Cobitis taenia) kan fort bli en realitet her til lands. La oss håpe at disse nevnte med fler, fortsatt holder seg på riktig side av dørstokken videre inn i fremtiden.
Karpefisk
Sørv er definitivt ingen art som naturlig hører hjemme på Vestlandet. Allikevel har den siden slutten av 60-tallet vært utbredt i noen få lokaliteter på Jæren, og det er uvisst hvordan den er kommet dit. I 2009 ble sørven også oppdaget i Lille Stokkavannet i Stavanger. Den etablerte seg raskt i nedenforliggende Store Stokkavannet, som er reservedrikkevann i Stavanger. Den dukket også opp i Hålandsvannet, selv om det ikke er noen bekkeforbindelse til Store Stokkavann.
 |
| Sørv fra Lille Stokkavann i Stavanger (2011). |
På 1880-tallet ble det satt ut mort (Rutilus rutilus) i Ilavassdraget i Trøndelag, hvor den siden har hatt etablerte bestander i Bymarka. Morten i Bymarka er jo først og fremst kjent blant sportsfiskere grunnet de mange specimenfangstene og rekordindividene som er tatt i Haukvannet og Lianvannet. Mort står oppført som svartelistet i regionen med Høy Risiko i Artsdatabankens svarteliste, men arten fikk ikke noe særlig negativt fokus før den ble oppdaget i Midtidammen ved Jonsvatnet på 90-tallet. Jonsvatnet er drikkevannskilden til Trondheim og Malvik kommuner, og Midtidammen ble følgelig rotenonbehandlet høsten 1998, med vellykka resultat. Senere på 2000 tallet dukket det også mort opp i Blomstertjønna i Bymarka og i Ålmotjønna på Fosen. Spredningen over fjorden fra Trondheim til Fosen vakte spesielt oppsikt, og dette vannet ble derfor rotenonbehandlet i 2008. I disse dager stormer igjen diskusjonene rundt trøndermortens videre eksistens i Midt-Norge etter nye funn av arten i Vikerauntjønna noen hundre meter i luftlinje nordvest for Jonsvatnet høsten 2013. Vikerauntjønna blir etter all sannsynlighet rotenonbehandla i nær fremtid, så gjenstår det å se hva som skjer med de resterende populasjonene av mort i Trondheim.
 |
| Storvokst mort fra Bymarka i Trondheim. |
En av de ferskeste fiskeartene som er påvist i Norge er rødgjellet solabbor. Arten hører opprinnelig til i de sørøstlige deler av Nord-Amerika, men har etter hvert erobret store deler av Europa, antagelig innført via akvarister. I Norge dukket den for første gang opp i et lite tjern i Asker i 2005, men har senere etablert seg i flere små vann i området.
Eksemplene er nærmest endeløse; gjedde i Haugesund, sik i Fossemvatnet, kanadarøye i Snåsa og Stjørdal og nå nylig både gjedde og abbor i Lømsen like sørvest for Snåsavatnet.
Karpe (Cyprinus carpio) er en populær sportsfisk blant mange meitefiskere, og er også en av de artene som har blitt spredt til flest nye vann de siste tiåra. Mange av disse lokalitetene forblir ukjente, enten fordi vanna er vanskelig tilgjengelige for folk, er lite brukte i rekreasjonssammenheng eller at fisken rett og slett ikke lar seg fange på tradisjonelt vis. Dette er lyssky virksomhet som foregår i lukkede sirkler. Og selv om det nok dreier seg om enkeltpersoner uten tilslutning til en offisiell gruppe, blir disse putta i sekken som “Karpemafiaen”. Man skulle kanskje tro at folk i denne kategorien holdt seg til karpe, men vi vet at det forekommer utsetting av andre mer eksotiske arter også. Europeisk malle (Silurus glanis), gresskarpe (Ctenopharyngodon idella), sterlett (Acipenser ruthenus), osv, hvem vet hva mer. Mafia var kult på 50-tallet, det er nok nå.
 |
| Karpe, fra Buksevann i Akershus. |
Rotenon
Rotenon er en av de mest effektive metodene for fjerning av fisk eller fiskerelaterte parasitter fra vann og vassdrag. Rotenon er et stoff som utvinnes fra tropiske erteplanter, men til dette bruket er det snakk om en blanding av flere stoffer under produktnavnet CFT-Legumin. Rotenon blokkerer fiskens oksygenopptak på cellenivå, slik at den dør. Den er altså kun effektiv på dyr med gjeller, det betyr også at i tillegg til fisk så vil også larvene til mange vannlevende insekter og bunndyr bli påvirket.
 |
| Gyro-aksjonen i Vefsna 2011. |
De siste tiårene har rotenon stort sett vært brukt til å bekjempe lakseparasitten Gyrodactylus salaris, men senere har også spredningsfaren rundt fiskearter blitt et mer aktuelt tema. Senest høsten 2013 ble det satt i gang rotenonbehandling mot ørekyte i østre deler av Hardangervidda, for å unngå videre spredning vestover over vannskillet. Slike målretta behandlinger i kampen mot fremmede arter med kjent økologisk risiko, er noe vi vil kommer til å se mer av i årene som kommer.
Forskning viser at de fleste invertebrater reetablerer seg raskt innen noen få år, og elvemusling og amfibier har vist høy toleranse for stoffet. Eventuelle stedegne fiskebestander trenger derimot et aktivt arbeid for å reetableres. Dette gjøres ved å ta ut fisk på forhånd, oppbevare de i tanker under behandlinga, og slippe de tilbake når rotenonet er ute av vassdraget. Alternativt blir det opprettet flergenerasjons levende genbank, for å sikre et bredt genmateriale ved reetableringa. Av økonomiske grunner gjøres sistnevnte kun på laksefisk idag.
I motsetning til det mange tror, er ikke myndighetene ute etter å rotenonbehandle enhver pytt som ikke har en ren stedegen artssammensetting. De fokuserer på utsettinger av nyere dato der det også foreligger en reell risiko ved å ikke sette igang tiltak. Arter som har vært i en lokalitet i 50 år, og som ikke har gjort så mye ut av seg på den tida blir som regel latt være i fred. Slike arter får derimot ingen beskyttelse dersom det kommer ytterligere en ny, tiltaksutløsende art til lokaliteten. Da følger den med i dragsuget – man skyter seg selv i foten. Her er vi ved kjernen av problemet, brua er vann under historien, det er spredninga som skjer idag som må dras opp med røttene!
Vårt ansvar som sportsfiskere
Arts- og specimenfiskere har etter vår oppfatning et omdømmeproblem, og mye av problemet ligger i at vi er for dårlige til å fronte sporten vår. “Du får ikke noe ørret her” blir vi ofte tilropt når vi fisker etter noe helt annet enn ørret. Da er det vår oppgave å sette fokus på at det er ganske så artig å fiske etter de 290 andre artene i Norge også. “Slipper du ut fisken? Tøys” får vi også høre til stadighet. Ja, da er det vår oppgave og opplyse folket om at dersom dette gjøres på en forsvarlig måte, viser forskning at fiske overlever uten varige mèn.
“Så du er artsfisker ja, så det er dere som driver og sprer fiskearter…” får vi også høre, spesielt av forskermiljøer. Ja, da er det vår oppgave å fortelle at dette på ingen måte er normen i miljøet, og at de aller fleste tar avstand fra faunakriminalitet. På grunn av et lite mindretall som har kjellern full av Amazonas-arter, og som systematisk skvetter med bøtta i hver blå flekk på kartet, stigmatiseres en hel gruppe sportsfiskere.
Dette ønsker vi å komme til livs.
Hva blir resultatet når unge, fremadstormende sportsfiskere blir møtt av en slik ukultur? For å poengtere at vi tar avstand til spredning av fiskearter bør vi fremme en nulltoleranse.
Man kan være uenig i suterens negative påvirkning på stedegne vannbiller i Indre Bloksberg, men tenk dere om to ganger før dere forsvarer, formildner eller latterliggjør denne problemstillinga i offentlighet.
Veien videre
Det er svært vanskelig å gjøre noe med det, når en fremmed art først har etablert seg på en lokalitet. Vi er ingen purister som ønsker å reversere verden tilbake til steinalderen, men vil heller fronte en preventiv strategi. Vår videre anbefaling er derfor å jazze opp med informasjonstiltak for å hindre utsettinger før de skjer. Miljømyndighetene må utfordres til å spille en større rolle som informasjonskanal: De må gi informasjon om de ulike fiskeartene vi har i Norge og hvilke konsekvenser en enkelt utsetting kan ha for en lokalitet eller en bestand. Her bør det gås inn med informasjonsplakater i vannkanten, med pedagogiske budskap. Vi ønsker å se velbalanserte debatter i medier, nettoppslag, arrangementer og foredrag.
MEN, vi sitter med mye bakgrunnskunnskap til disse tiltakene. Det er vi som vet hva som foregår i hver en pytt og bekk rundt om i landet. Vi har førstehånds informasjon om mange ferskvannsarters utbredelse og historikk. Vi er en ressurs, og vi bør ikke vær redd for å bruke den. Vi ønsker ikke å mistenkeliggjøre noen, og vi oppfordrer heller ikke til angiveri. Men vi bør gjøre vår del for å unngå polarisering og fremmedgjøring. Når forsknings- og forvaltningsinstitusjoner strekker en hånd ut for å diskutere denne problematikken, burde det i det minste være rom for dialog. Når Fylkesmannen i Oslo og Akershus skrev plan for utrydning av solabbor i Røyken kommune i 2013, er karpe en av artene som er planlagt bevart ved en eventuell rotenonbehandling. Verden går altså fremover.
Vår oppfordring er altså, ikke flytt fiskearter, bidra til å fremme fisking på en sunn måte, og ellers unngå trøbbel.
nkml 
“…siden vi gikk rundt med jernhjelm og drakk mjød.”
Hæ?.. Dette gjer eg fortsatt.
LikeLike
Informativ artikkel, mine herrer! Et spørsmål først: Er det ikke en mulighet for at karussen har kommet til landet ved egen hjelp? Noen forskere hadde en hypotese en gang. En ting jeg savner i avsnittet om bruk av rotenon, er tidligere tiders praksis med fjerning av stedegen fisk (hvitfisk) i lavlandsvann, med påfølgende utsetting av ørret. Dette er forbudt nå, men viser at vi har en lang vei å gå når det gjelder å motarbeide negative holdninger og uvitenhet om fiskearter uten fettfinne. Heller ikke forskere og myndigheter kan sies å ha vært immune mot slikt, dessverre. Jeg håper artikler som denne kan bidra til opplysning av allmennheten og rydde opp i misforståelser som angår arts- og specimenfiskere.
Iver Maudal, sekretær i Norsk Meiteunion
LikeLike
Takk for kommentaren Iver. Jeg mener også å ha lest en teori på at karussen kan være en av de sist ankomne østinnvandrerne, men har ikke sett noe definitivt på dette så inntil videre har vi bare latt den bli i “middelalder-fiskene”. Når det gjelder fjerning av stedegen hvitfisk i lavlandsvann er jeg litt usikker på hvilke eksempler du mener, kan ikke huske å ha sett akkurat det. Men det er nettopp noen av de fordommene vi ønsker og belyse, og flere eksempler de siste åra viser at forvaltninga er på rett vei.
LikeLike
Bruk av rotenon er nok en kuriositet, men jeg kjenner til at OFA skal ha brukt middelet i et vann i Østmarka på 80-tallet (Trollvann). Even Rise skriver i ei av bøkene sine om rotenonbehandling av et tjern ved Moss. Ljøgodttjern i Akershus skal også være rotenonbehandlet. Bare som et eksempel på et forvaltningsregime der ørreten skal ha livsrom, og alle andre arter må vekk. Som du skriver er forvaltninga på rett vei: Størstemål på gjedde er innført flere steder (Glomma og Oslomarka), og i Oslomarka er det gjenutsettingsplikt på karpe, suter og stor karuss (noen av bestandene er eldre enn forbudet mot innføring av nye fiskearter).
LikeLike