Skolest, Coryphaenoides rupestris: «Dypvannsfisk som normalt sett lever fra 400-1200 meters dyp, og som man på generelt grunnlag bare kan drite i å få.»
                                                                                               – Kilde (ikke Irvin): allmennkunnskap

Det finnes noen arter som man tenker at «den hadde vært gøy å få en gang», men som man egentlig avskriver litt. Skolest er en av disse. På en tur etter skolest vil man få skolest i ganske nøyaktig 0,02% av turene. Heldigvis er ikke matematikk min sterkeste side, så da jeg så på værvarselet tok jeg kontakt med min lokale Frankosaurus og spurte om ikke vi skulle prøve oss på idiotfisking. Joda, Frank er nok heller ikke en person man kommer til å lese om mellom kapitlene i matematikkbøkenengen matematiker, så han var ikke vanskelig å be. Det skulle altså bli M/S Stålormens andre skolestsatsning for høsten. Den første har jeg ikke skrevet rapport fra, og den oppegående leser kan nok helt sikkert ressonnere seg frem til hvorfor det har seg slik fatt.

Hva kan jeg si? Jo, det ble nok… Skolest-art denne dagen.

Anyways… Vi tøffet utover i ett-tiden. Jeg, som egentlig alltid har trua, hadde ikke trua i det hele tatt. Jeg tenkte at joda, jeg har jo lovet Frank en tur, så da kan vi iallefall dra ut. Jeg siktet meg inn på plassen hvor SMS fikk sin skolest i fjor, og forberedte meg mentalt på å bruke ettermiddag på å henholdsvis kroke, sveive, og å avkroke svarthå. En øvelse jeg synes å bli dårligere på for hver dag som går, og som alt for ofte ender med svarthåpigg som stanger mot fingerbein.

Været var dog på vår side. Blikkstille hav, helt likt som det ikke var på Frøya helgen forut (Specimen og spy, NKML på Frøya på ny). Sett meg på! Vi agner opp hvert vårt uhensiktsmessig lange tackle, og lar søkket dra en fin makrell- og rekekombo mot dypet.

Kort etter at jeg har truffet bunn så napper det. Kan det være så lett? Kroking, sveiving, avkroking og pigg mot bein etterpå, så kan jeg konstatere at vi har funnet svarthåen. Bare å prøve igjen.

Ikke lang tid etter at agnet når bunn napper det på nytt. Litt tyngre i oppsveivingen. Kan det være min spesialitet – mellomstor hågjel? Sikkert. Jeg sveiver opp, og etter en god stund kommer fortommen, og jeg begynner å dra tackle ombord i båten. Med ett ser jeg at det som kommer opp hverken er sort, grått, eller særlig haiete i det hele tatt. Det er noe hvitt. Så ser jeg det. Store øyne som stirrer meg rett i sjelenlangt inn i de mørkeste delene av sjelen. «Fraaaank», klarer jeg å klemme ut. «Håv!». Plutselig ligger det en lang, slank skapning i båten, og ved siden av meg ligger en av havets rareste og flotteste skapninger, skolest!

Den e fiiin! Foto: Frank Sande aka Frankosaurus

Jeg klarer nesten ikke å tro det. Jeg hadde virkelig ingen tro på å få target i dag, og så plutselig sitter den. Sinnsykt. Jeg sender kjapt en snap til gutta i klubben, og ser for meg følgende reaksjon i andre enden:

“Dafuq I’m doing over water? This day keeps getting worse..” Foto: Frankosaurus

Irvin: «pikk»
Bjørn: «Satans Sadans pikk»
Sindre: «Ej må ha noke sterkare enn øl, Vilde»
Calle: «Kis, ryk verdenskorden min no?»
Veg: «Æ like speideren, sjøh»
Sverre: «Det er det vææærste»
Adam: «Varfor har jag inte snapchat?»

Jeg tror mesteparten av reaksjonene var spot on, men, som Dr. Dre sier hurtig med en svingende rytme til: «Mothafuckers act like they forgot about Dr. SMS»

Jeg var kongen av havet i nøyaktig femten minutter. Resten av dagen, og innlegget, dedikeres til doktoren selv. Den idioten.

SMS forteller

Skulle egentlig bare ut og hente blåkjeft. Blåkjeft er lett. Rettelse: blåkjeft VAR lett. Skjønner ikke hvorfor jeg sliter med å få blåkjeft i poengstørrelse i år, før så bare dro eg de som svarthå. Etter en røys hågjel i Sven-størrelse har jeg fått nok og med et vindstille vindu bestemmer jeg meg for å rulle ut skolesthekla fra rig-rollen og prøve på dypet. Første nedslipp gir fem svarthå, veldig artig. Nytt nedslipp, hågjel på 1010 gram, litt artigere, men fortsatt ikke veldig.

Hågjel med samme ansiktsuttrykk som fiskeren der og da. Foto: SMS

På tredje nedslippet rekker jeg såvidt å stramme opp før jeg får et skikkelig napp og gir etter med stanga mens 1-2 meter snøre går ut. Sveiver fisken på sirkelen og kjenner skikkelig tyngde. Fint det, bedre med én skikkelig hågjel enn fem svarthå tenker jeg mens jeg sveiver oppover. Når tacklet kommer opp ser jeg no hvitt langt nedi vannet og tenker først at det må være en liten lange som har vært på tur langt over bunnen. Først med 3-4 meter igjen skjønner jeg at det er skolest. I motsetning til i fjor får jeg ingen skjelv, bare en voldsom lykkefølelse. Med tommelen i kjeften løftes skolesten inn i båten og jeg ser den er mye større enn den jeg fikk i fjor.

Høy på meg selv sender jeg snaps uten å ha fått med meg at Sven også har fått. Holder på å ta bilder i båten da Sven ringer, han og Frank kommer bort for å delta i bonanzaen som fulgte. Ikke lett å ta gode selvutløserbilder alene i en overfylt gummibåt:

Foto: SMSutløser

1780 g og 82 cm, grusing av fjorårets pers på 1140 og faktisk den nest største stangfangede skolesten jeg har hørt om. Hadde ikke Calle dratt en skolest på 1900 gram hadde det altså vært ny norgesrekord. Sålenge nreken er i NKML gjør det meg ingenting, stor skolest uansett!

Frank og Sven har nå kommet bort og ropt pene ting til meg. Vinden har begynt, men ikke verre enn at vi får fiska effektivt. På det neste driftet får jeg utrolig nok to små skolest, 710 og 820. Ca en time senere kommer dagens fjerde og NKMLs femte skolest opp, ganske bra size også med 1340 g og 81 cm.

“Er dette bra?”

Jeg kan skrive hva jeg vil i bildeteksten til SMS. Foto: SMS

Klyp-meg-i-armen-fangst fra NKML-flotiljens tarveligste slagskip:

Får du no sko? Æ fikk to par! Dette må ha vært et vakkert syn for forbipasserende. Foto: SMS

“Dere to skal få sove i senga i natt”. Foto: SMS TAKK! (Red.anm: kuk.)