Vinteren i år har foreløpig vært ganske tam på kuldefronten. Det er faktisk til tider vår-stemning om dagene. Allikevel, klok av 10 års trøndererfaring, er vinteren aldri ferdig når du har troen på at våren er rett rundt hjørnet. Sikkert ikke alt for lenge til jeg skuffet kommer ut til en nedsnødd bil en syltynn mandag morgen..
De siste dagene har jeg allikevel fått en liten forsmak på hva som er sikker vår-stemning for meg, nemlig haspelfiske etter lyr!

Har den siste tiden tatt meg tre-fire kveldsturer med jigg langs land i mørket, i jakt på jagende vårlyr. Fisket har stort sett vært veeeeldig tregt, men noen kortere bettperioder har jeg fått med meg. Det har resultert i et fint knippe lyr. Følelsen når du går langs land og denger jigg ut i stummende mørke.. Kast på kast, men ingenting annet enn ett-tidels tro på hugg, som gang på gang viser seg å være jiggen som snagger i kanten like utenfor land. Plutselig, når du minst venter det, er det ikke bunnen som kødder med jiggen din. Det er rolige, tunge jazzslag i andre enden av lina, etterfulgt av en hylende brems på snella. De øyeblikkene der er magiske, og kan kanskje best sammenliknes med å farge fuglefjær med hårfarge(?).
Tjuvstarten på vårfiske har gitt meg noen av disse øyeblikkene, og noen av fiskene har også vippet over 5-kilosgrensa.