Det finnes en gud. Og den guden bryr seg tydeligvis ikke om at jeg lever i både vantro og synd. En eller annen innblanding fra oven må det ha vært, for jeg hadde seriøse tvil på om jeg noen gang skulle få denne arten. Av mange seriøse forsøk har jeg bare sett den i levende live en gang tidligere. Det var Bjørns Hardanger surprise fra påsken 2013. Om sjokkmomentet var større da, var lettelsen  desto større nå. Jeg har fått hvitskate.

Frigjøringshelga var i sin helhet satt av til fiske med Stig Thore sin nye flyteøy med dieselvarmer. På grunn av vekslende værmeldinger, droppa vi de opprinnelige planene om artskonkurranse i Haugesund til fordel for et nytt forsøk på hvitskate inne i Nedstrandsfjorden. Prognosene på Windyty lovet rolig vind fredag kveld til lørdag formiddag, og det var duket for en all-nighter. Kanskje er hvitskatene lyssky?

Vi var på sjøen klokka 19, og hadde egentlig bare tida og veien ut til seiplassen før lave lysnivåer normalt sett gjør agnfisking vrient. Jeg hadde pakka med de fire makrellene jeg hadde i fryseren, samt at jeg plukka med meg to kilo makrell på Meny (99 per kg). Åtte makrell på 2×3 kroker i anslagsvis 12 timer var på langt nær nok, så vi var avhengig av å finne småseien. Å spinke med agn når man skal ligge en hel natt er uaktuelt. Dessuten har sei vist seg å være et overlegent agn til skater generelt, ikke bare tåler det lus og slimål bedre, det virker faktisk å utfiske makrell.

Det hadde seg nå slik at rundt den faste staken var det selvsagt ikke en sei å få. Vi kjøre att og frem med superscannern til Stig, uten å kjenne ett eneste lugg. Det sto noe der nede i skråninga, men det var bare pirkete registreringer, og definitivt ikke bitevillig sei. Sola begynte å bli alvorlig lav, noe som mente stadig synkende sjans for agnfisk. Samtidig slo værvarselet til for fullt og fjorden lå nesten flat. En time hadde gått og vi hadde like mye agn som da vi forlot havna. Dette er jo selvsagt ikke første gangen dette skjer, og tankene gikk tilbake til andre half-assed satsinger i Trondheimsfjorden hvor man bare skulle “hente” litt agn på veien. Skulle dette bli nok en sånn kveld?

Ikke pokker. “Vi prøver helt oppi staken”, foreslo jeg som et siste desperat forsøk. I det vi nesten skraper borti staken og bunnen skyter opp til fem meters dyp, dukker en sky opp på loddet. Vi slipper og der er sei sporenstreks. For å si det sånn. På ti minutter hadde vi fått de 15-20 seiene som vi var totalt avhengige av. Noen ganger går det bare veien, og det er så deilig når det skjer.

Småsei er kanskje kjedelig, men jazz til sniffende haleflyndrer.

Klokka var 21.30, og vi gassa på den siste distansen til kveldens utvalgte plass. I følge excelarket mitt er det tatt flest hvitskater på intervallet 330 til 400 m, og så vi la oss på ca 370. Samtidig var dette en plass vi kunne pendle 180 grader uten å havne på helt feil dyp. Vinden skulle nemlig snu helt i løpet av natta. Halvtimen seinere  var ankeret trygt plassert i gjørma, og de nyfiske småseiene på vei ned til vi på dette tidspunkt antok var skateåren. Man er jo alltid spekka av tro i begynnelsen. Denne perioden av en fisketur er egentlig den aller beste: du er full av forventninger og vet at du har mange timer foran deg med 100 % effektivt fiske kombinert med like mange prosents avslapning. Vi har digg, vi har kaffe, vi har pils, og på Stigs flyteøy var det til og med innlagt kjøleskap. Der lå allerede en brut reserve som jeg vant på vinlotteriet på jobben noen timer tidligere.

Og jeg som egentlig hadde avspassering… Alt lå til rette. For blanking.

Det hadde igrunn ikke gjort så mye, det var jo en flott kveld på sjøen. Men for å foregripe begivenhetene en smule, kunne vi ved siste oppsveiv neste morgen telle opp tre fisk. To på Stig, og en på meg. Det er jo ikke mye å skryte av på 10 timers fiske om man tenker i tradisjonelle baner, men for oss som setter kvalitet hakket over kvantitet, så var turen en innertier. En top notch kembo bingo jackpot jazztur. De første fisken var en lange på 7,5 kg, som i og for seg ikke er så kembo eller jazz. Men den gav litt roen da den kom. Det er alltid deilig å bryte nullen. Dessuten er det bra tegn å få langer, da mye tyder på at hvitskatene foretrekker disse som nabo kontra brosmene.

Lange. For anledningen ølfisk.

Langa kom rundt midnatt, og sørga for en fortjent åpning av ølkontoen. Vi veksla mellom å sitte inne i kahytten i 28 varmegrader og nippe pils og å åpne skyvedøra for å foreta nødvendig justeringer eller agnbytter. Det virka ganske dødt der vi lå, bare en og annen småhai var bortpå å jukka litt, men heldigvis uten å klare å kroke seg selv en eneste gang. Vinden hadde snudd akkurat som spådd, og båten pendla derfor sakte men sikkert over til andre sida i forhold til ankertauet. På veien gikk ankertauet farlig rett ned, så vi bestemte oss for å gi ut 50 meter tau for å prøve å holde avstand. Sånn omtrent akkurat i det båten hadde stabilisert seg igjen, og jeg hadde sluppet ned en fersk ladning sei og makrell, merka jeg ørsmå vugginger på stangtuppen. Jeg stilte meg klar på dekk med stanga i handa slik jeg hadde gjort noen ganger tidligere allerede, og vurderte om jeg skulle la småhaien få holde på eller om jeg skulle kjenne etter. De forrige gangene hadde jeg løfta uten å kjenne antydning
til tyngde, og heldigvis uten å kroke haien som holdt på. Hvorfor skulle det være annerledes nå? Det frista mer å sette stanga tilbake og smyge seg inn i kahytten. Likevel stramma jeg rolig opp og foretok et løft. Der hang det jaggu noe igjen. Jeg sveiver kontant videre til stanga buer seg godt ned i sjøen, for så å heise igjen. Kraftfullt men jevnt, for at sirkelkroken på slepet skal komme til sin rett. Det letter fra bunn, kommer fint etter og er ganske tungt.

Fish on.

Under alle de mange titalls, kanskje hundretalls av brosmene og langene jeg har fått på jakt etter hvitskata, har jeg alltid hatt et snev av tro under oppsveiving. “Det kunne jo hende”, osv. På tross av at tegn som rulling, kraftig napping, vekslende tyngde osv. tyder på det stikk motsatte. Nå satt jeg med en jevn og fin bøy på stanga, snella sto i førstegir og det føltes som å hale på en potetsekk. Men nå hadde jeg ikke troa! Dette er en brosme inntil det motsatte er bevist. Nok skuffelser nå. Det var først da det var igjen 30 meter at jeg skjønte at dette virkelig kunne være hvitskata. Snarere enn å stige skrått oppover slik sprengte beinfisker gjør, tverrsnudde fisken og dro et jevnt utras med taktfulle vingeslag. Disse er umiskjennelige for alle som har fått piggskate og spisskate. Og her fantes bare en skateart.

Hvitskate. Bare omrisset bringer frem ubeskrevne følelser.

De påfølgende 10 minuttene har jeg vanskelig med å beskrive i detalj. Det jeg i alle fall minnes er at det kortslutta totalt. Alle forventninger, alle forestillinger, all fascinasjon, og det store ønske om få møte denne mytefisken, kulminerer ut i noen få øyeblikks følelsesvulkan. Og etter å ha sett på filmmateriale skjønner jeg at dette kan se litt ekstremt ut. Jeg passa dog på å ikke treffe den høyeste oktaven, sånn som i Hardanger for to år sida. Det er jo bare unbecoming. Og på samme måte som for to år siden var det ikke bare fangstmann som sto for øresusen. Stig trakk ikke ned snittvolumet ute på sjøen denne fredags natta – de må ha hørt oss helt inn til Vindafjord. Hvitskata var 107 cm lang og veide 7,4 kg. Uinteressant forsåvidt, for den var hvit, den var fin og den var min. Selv om jeg hadde aldri så lyst til å kose litt mer på den, fikk den flakse nedover til dypet igjen.

Smørglatt, og med skarpe pigger på feil sted gjør noe med kontorhender. Nøye,

Stig fiska videre med fornya tro, sånn i tilfelle det virkelig var skatebolet vi hadde truffet. Selv hadde jeg ikke en gang vurdert å fiske mer, men tok et sympatislipp etterhvert som adrenalin/cavarusen avtok. Det var stor stemning i byssa. Det gikk i sentimentale fortellinger om fordums fangster, jeg gikk i barndommen og generelt snubla i røtter og mumla noe smsk (a la Sverre med sin første kilos mort). Det skjedde lite ute på dekk, ikke før sola hadde stått opp var det igjen fisk på gang.

Heldigvis var det skippern som nå hadde kjenning, og flekka på noe med brukbar tyngde. Det hadde seg jo sånn at Stig ikke har notert blålange, på tross av at han bor i blålangemekka. “Den kommer før eller siden”, som den avbalanserte artsfiskeren han er. Litt mindre avbalansert fortonet det seg når fisken brøyt overflata og viste seg faktisk å være en blålange. En ganske pen en også. 6,5 kg og et perfekt punktum på en tur vi sjelden vil glemme.

“Early bird gets the blue”, heter det.

Etter dette slo vindvarselet til igjen og vi begynte å hoppe på ankeret, klokka var 8, og det var liksom ikke mer å true det etter akkurat nå. Vi kjørte opp ankeret og satte kurs tilbake til Dogbay. Slitne, litt fortumlet og trøtte, men mest av alt med en nyvunnet indre ro. Og fårete smil, selvsagt. Takk for den deilige natta Stig, dette må vi gjøre oftere… Av en eller annen grunn ønsker jeg meg ut igjen så fort som mulig.

Nå er jeg ett skritt nærmere å runde Rogaland. Det mangler bare spisshala kutling, langhala langebarn og noe småvar og noe greier. Piz of keik med andre ord. Men den teite tangsnella da. Og krystallkutling. Nei, tror jeg blanker etter hvitskate i seks år til heller.

Sjekk ut videoen jeg har smelt sammen fra turen: