Eller det vil si, Carl Stiegler knakk koden. Han fant området der de sto tett, og var generøs med å tipse frustrerte frender i nærområdet. Med ett var flere båter utpå og alle bare dro di. Se bl.a. rapport fra Oslomarka JFF (ved Carl), Erik Grimsøen, Andreas Næristorp, SFK Galskap, for å nevne noen.

Det passet seg sånn at dette skjedde uka før Langesundfestivalen, og jeg skulle selvsagt bortover. Når rapporter om utopiske sydhavsfarere dukker opp er det lett å gjøre en god omvei for å prøve å prikke ny art. Etter å ha kjørt fra Stavanger tirsdags morgen, satt av kone og barn hos svigers i Kongsberg og spist en ferdigpai i rekordfart, bar det videre mot Oslofjorden.

Kl. 20 tirsdags kveld rulla jeg ned på parkeringa ved spotten. Det var ikke tvil om at jeg var på rett plass, da det allerede sto en gjeng og kasta wobbler ut mot badebøyene. Carl, Eivind, Tage m. fler. Ikke bare det, klaska på berget rett ved lå det en bonito, fanga 5 min før jeg kom. Her var det bare å finne frem spinnstanga og klaske seg på bicepsen. Her skal det denges. Her skal det kastes helt til neste kveld, da jeg var bedt med i bonitoskuta til Carl.

Før resten av bonitofiskerne tok kvelden rakk de å flekke opp en til av arten, uten at jeg hadde kjent så mye som et lugg. Akkurat i det det ble så mørkt at effektivt fiske ble vanskelig, åpnet slusene seg på vidt gap og Tor satt i gang med truende hamring bak åsen. Med fersk klimagass i bilen ble det riktig så varmt og trivelig i førersete. Brukte opp noen megabytekvoter og venta på lyset. Sove var bare å glemme.

Morran kom jo aldri. Det tunge regnværet gjorde himmelen ekstra mørk. Klokka 5 var jeg ute av bilen. Da var regnværet gitt seg akkurat som yr meldte, og lysnivået var tilfredsstillende. Fjorden lå som et speil og enhver overflateaktivitet skulle lett la seg avsløre. Jodu, før klokka ble 6 og skydekket hadde letta skikkelig tok det av ute på vannet. Det hoppa og plaska OVER ALT. Det var ikke noe tvil om hvilken art det var, de gikk klar av vannet flere ganger og den pluggformen går det ikke å ta feil av. Jeg vandra att og frem for å prøve å finne et punkt jeg kunne nærme meg aktiviteten. Tok på de tyngste og mest strømlinjeforma slukene jeg fant, men forgjeves. Det nærmeste de kom var 70-80 meter, altså 20 meter kortere enn jeg kasta.

Timene gikk og det ga seg ikke. Jeg prøvde alt. La ut en duppstang med makrellstrimmel i håp om at de kom innom, og kasta febrilsk med alt jeg hadde av metall, plast og balsa. Rett over kl. 9 dabba overflateaktiviteten av og en svak bris la seg over fjorden. Kroppen verka og jeg var nære ved å gi opp. Jeg skulle jo ut med Carl på kvelden likevel så kunne jo bare sove frem til det? Kasta gikk mer og mer på auto, og snart satt jeg på rumpa og kasta halvhjerta. Klarte liksom ikke å gi meg. Måtte jo ha wobbleren i sjøen i håp om at de kom innom. Men trua var på bunn. Flere båter gikk forbi meg med 4 stenger i helspenn uten at jeg så om de fikk noe heller. Skulle de være så vriene? Hva beiter de i? Og hvor ble de av nå som de ikke hopper lenger? Søvnmangelen gjorde seg samtidig gjeldende og jeg gjorde meg mentalt klar for å reise å sove ut før Langesundfestivalen.

Plutselig og uten forvarsel slo stanga knute på seg selv og snøre raste ut. Jeg våkna av transen og var alert i et nanosekund. Der sto jeg å drilla fisk, etter 9 timers effektiv kasting uten napp. Og det var ikke noe tvil om hva det var. Fire-fem 20 meters utras på rad før jeg fikk fisken inn mot håven. Og når jeg snakker utras så mener jeg sydlandsk snella-går-varm-utras. Godstog var ordet jeg hadde fremst i barken. Så.utrolig.deilig.

Alt var på stell. Bonito som art nr. 120, før havabbor, artsfisket er fullt av overraskelser. Etter noen knips på brikka ble den kakka og rensa. Sier ikke nei takk til litt hjemmefiska sushi. Og tro meg, det er mye av de der ute. Hvor mange hundre jeg så som hoppa i morgentimene denne dagen er usikkert, men anslaget er av den forsiktige sorten. Sendte melding til Carl om at plassen min på båten var up for grabs. Og tilfeldigvis var Bjørn og Sverre på vei nedover allerede, helt sikkert klare som egg til å prøve fra båt. Hvordan det gikk kommer snart i del 2 av bonitoeventyret.

Sugen på mer adrenalinrush fiska jeg videre. Tenkte i utgangspunktet at jeg skulle gi meg på en, men dette var jo dødsgøy. Og kanskje det kom en bettperiode. Og det gjorde det. I løpet av et intenst kvarter hadde jeg tre kontakter, hvor av en hang helt inn. Om mulig enda mer sint enn den forrige.

Etter dette pakka jeg sammen og satte kurs for Langesund. Jeg håper virkelig pelamidene er kommet for å bli, for dette er en fisk man ikke bare krysser av på lista og går videre. Denne kunne jeg tenkt meg å fiske mer etter.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre andre bonitofiskere til måtehold. Jeg kakka de to jeg fikk fordi jeg ville prøve til mat, men kommer til å prøve å slippe de ut neste gang. Selv om det er mange i fjorden nå, vet vi ikke hvor mange eller hvor sårbare de er for fiske. De kan plutselig være vekk, og de kan plutselig ha blitt tråla opp. Har man et par i stampen og neste sitter pent kroka, så hvorfor ikke prøve å la den svømme?

Så vil jeg takke alle involverte for tips og støtte på veien mot art nr 120. Foruten en hjelpsom Carl Stiegler, var Eivind Stensrud en knupp og lånte meg godwobbleren hans. Den viste seg å være helt topp når fisken først var innom kastehold. Selv om jeg fremdeles tror de tar på hva som helst når de først er der, så er jeg ikke helt fri for overtro selv.

Tight lines!