The story

Langesund fiskefestival ble i år arrangert helga 8.-9. august og det gode været gjorde at det ble deltakerrekord med 64 påmeldte lag. Vi deltok første gang i 2013, da med Carl Oscar, Bjørn og meg selv med lagnavnet “NKML 10m+”.  Med Bjørns 16 fots Black Pearl ble det en minnerik helg på alle måter, og vi gjorde vi det overraskende godt i konkurransen og endte på en 17 plass av 61 lag. Som rapporten vitner om var dette noe vi definitivt skulle gjenta!

I 2014 hadde vi oppgradert til 20-foteren MS Nidarosiensis, og følte selv vi gjorde det ganske bra poengmessig. Ikke bare hadde vi bra båt, men også fem dagers testfiske til rådighet. At Hooked lånte oss videokamera hele uka, kan muligens ha bidratt negativt til effektiviteten på testfisket. Men gøy var det, og det resulterte i en kul film. Vi klarte ikke å avansere på resultatlistene i forhold til fjoråret, selv om vi fikk 100 poeng mer (749). Vi måtte tilogmed se oss slått av lagkompisene på “NKML Team Daiwa”, med John Olav, Sverre og Thomas. Ja, for nå stilte vi med to NKML-lag, og den sosiale biten av turen ble om mulig enda bedre. Rapport.

 

Til havns dag 1 i 2014, og fenknot på pinnedyret.

 

Makrell i bonito-size (1300 gram).

Preamble

 

Det var ikke bare Langesund fiskefestival som kunne skilte med rekord i 2015: NKML stilte med hele tre lag! Forutsetningene lå opprinnelig lite til rette, da jeg var tvunget å selge Nidarosiensis i våres. Men vha Finn.no ordna vi oss en dugendes leiebåt. Det ble noen omrokkeringer på lagene i år, da Carl Oscar og Thomas ikke kunne delta. På “NKML Abbu 10M+” steppet lillebror Adrian inn som tredjematros, og på “NKML Team Bubbleboyz ..ådi” (tidl. Daiwa) hoppet unge håpefulle Sebastian Pedersen inn. Tredjelaget beso av foruten vår egen Adam, fanboy Asmund og Fiskersidentraver Per-Willy, og har det passende navnet “NKML Masterbaiterz”.

Etter at jeg har blitt seriøs NHF-fisker, har takler og taktikk fått en helt ny boost, og det er ikke få timer som har gått med til takkelmekking i sommer. Heldigvis har det vært ganske rævva vær, så det har ikke vært helt kårny å sitte inne med håndarbeid på dagene. Det går i røde og grønne perler, styreknute og spinnerblader. Tror både Asgeir Alvestad og Tor Arne Rygg ville vært stolte over kreasjonene som har oppstått.

Testfiske

Klubbhuset til Langesund Idrettsforening var i år igjen basen vår, fra onsdag til søndag. Nå hadde det seg sånn at dette bonitoeventyret ikke kunne unngås når folk først var på østkanten, delegasjonen fra Trøndelag (Sverre, Bjørn og Adam) tok følgelig en lengre stopp ved Oslohavet for å ta over min plass i Carls pelamidebåt. Hvordan det gikk kommer i en senere rapport, men uten å foregripe begivenhetene så var de på plass på klubbhuset samme kveld (onsdag). Der var allerede master baiterz aka Asmund og Pero installert. Bobleguttene John Olav og Sebastian reiste fra Stavanger natt til torsdag, men i stede for å ta av ved Rugtvedt torsdag morgen dro de likegodt båten videre inn til indre Oslofjord. Selv fikk jeg kryssa den altoppslukende tunfisken allerede onsdag morgen, og kunne hente leiebåten torsdag morgen.

Kjent artsspot på vei til Langesund, også kalt Vestfold Vestfold.

Etter en etappe på 30 sjømil fra Mågerøy var jeg på plass i Langesund ved lunsjtider torsdag. På tross av åpent hav og lumskt farvann gikk turen bra i moderat sjø. Dønningene var ca 1 meter, da gikk det helt fint med 20 knop. White Shark er god i den type sjø i alle fall, men noe særlig mer begynner den å slite merket vi etterhvert. Adrian hadde kjørt bilen rundt og sto klar på brygga, sammen med Bjørn og Sverre. Så var det omsider klart for testfiske.

 

Sett meg av på den tankbåten. Neida, Sverre studerer boks.

Vi hadde klare formeninger om hva som måtte testes på den halvannen dagen som var til rådighet før konkurransen. Først ut var hyse og hvitting, to arter vi har slitt med de to siste åra. Vi testa en lovende renne på 40-50 meter, men etter en times tid var resultatet kun en baby hvitting plommesekkyngel sandflyndre. På siste driftet kom det imidlertid opp en gapeflyndre, en art vi egentlig har en god plass på. Men det er alltid bra med en backup.

2 stk. gapeorganismer.

Neste var lomre, på plassen jeg fikk arten for første gang i 2008. Vi fant ikke lomra, men Sverre mista en pen lyr rett under båten. Ellers bare rødnebb og sypiker. Deretter prøvde vi kolmule og stor sypike. Kolmula har vel ikke blitt tatt på den plassen siden 1900-tallet, men stor sypike fant vi i år igjen. Samt ganske bra lusuer, en bra hyse og to små øyepål. En kul plass, men ikke bankers på annet enn sypike. Så var det berggylta, den helsikes berggylta. Vi får sjelden over 800 gram på konken, men etter å ha hørt med andre må man nesten se seg fornøyd med en sånn vekt. Det er mye berggylte rundt om Langesund, men 95 % ligger på 3-500 gram. Uforløst sak der altså. Blåstålen brukte vi ikke så mye tid på, den er stort sett overalt der det er stein/bratt, litt dypere enn berggylta, 15-20 meter.

Stol på meg, jeg er materialteknolog.

Fredagen var det meldt gode vindforhold, og planen var utaskjærsfiske. Siden torsdag er festdagen under Langesundfestivalen, ble det som vanlig full fest kvelden i forveien. Med stekt mora og bonito sushi, flaggstang og nattfotball og alt som hører med. Dessuten var det meldt NKML-vær. Det ser ca.
slik ut:

Slumrevær.

Det ble ergo ikke tidlig type gry fredag morgen, men vi var på sjøen før 11. Det er brukbart. Været ble det ingenting av, men vi var til gjengjeld passe opplagte. Vi har bare ett år på baken med båt som kan gå ut, så vi mangla mye ute. Blant annet lange og brosme, som ble target første del av dagen. I båten var vi fulltallige med 10M+, da Sverre hoppa over til boblelaget sitt. Vi peisa ut halvveis til Nederland (føltes det som) og fant en fin topp som gikk fra 170 meter og ned til 300, og fiska oss nedover kanten. Dette var et område vi visste det blir tatt lange tidligere, men vi måtte leite etter lokale flekker. Strømmen var vrien, 2 knop og fra alle kanter. Det tok litt tid før vi fikk kjenning, men til gjengjeld to langer tett på.

Langesundfisk.

Dessverre var de bare 3-4 kg, men vi hadde i alle fall en grei spot. Spørsmålet er om det ville svare seg å prøve der under konken når grunnvekta er 15 kg. Vi peisa videre og testa litt forskjellig halvdypt, en med blåkjefttakkel, og to med ymse hekler. Av verdifull informasjon så fant vi hysa. Vi fikk 3 stk i brukbar størrelse på et lite område.

Dokumentasjon av fisk (hyse). Flau.

Øyepål var det også nok av. Vi sa til oss selv at vi kunne banne på at de to artene ikke dukker opp under konken. Mer om det siden. Status nå var at vi mangla en god plass på sandflyndre. Plassen vi har brukt tidligere år er halvtam, og på ingen måte bankers. Dermed gikk siste del av dagen på leite etter plasser med sandbunn og 10-30 meter. Vi fant et to lovende viker hvor vi la ned noen drift. Her fant vi flere greie sandflyndrer opp til 300 gram, som er en grei vekt for arten. I tillegg fikk vi noen fjesing og en ok knurr. Trolig en plass å teste dagen etter med andre ord.

 

Sandflyndre og midtkonsoll.

Langesund er som nevnt ikke bare fiske, det er også sosialt og jazz. Vi truan derfor ikke altfor lenge og reiste inn til kai i 19-tida. Om ikke vi hadde funnet en haug godspots, så hadde vi i alle fall fått gode erfaringer på takkelfronten. Her skulle det bindes. Usikker på hvor mye som ble bundet den kvelden, for med nevnte gjeng har det en tendens til å skli ut på alle mulige måter. Klubbhuset fyltes opp med folk fra både Langesund og mange andre land, i hvertfall Sverige. Både Isola og Navia m. fler var innom og stemninga var god.

Kompetansesamling.

For deltakerne i NKML chili-showdown 2015 tok stemninga riktignok en tverr vending når Carolina grimm reaper lå på bordet i halv 12-tida. Fem deltakere, fem liter kefir, og sikkert fem gopro-kameraer. Seinere tok også juniorene Aron, Andreas og Anders til mot og knaska hver sin halve reaper. Tror til og med Isola-Magnus tok en knask etter litt overtalelse. For å si det sånn. Den sparker. Totalt meningsløst og selvpining, men ganske morsomt å ha gjort det. Etter en halvtime med rent helvete i munn, hals og på lepper (og andre steder for de som ikke tenkte seg om), gikk djevelskapet ned i magen. Man kunne observere at magen vrengte seg. Akkompagnert av mengder med kefir, roa det seg etterhvert. Men i halv fire tida sto folk opp i tur og orden med knip i mellomgulvet. Men det var først rett før utror at ting virkelig var poppeklart der sør. Flere måtte være særdeles kreative for å få rensa seg før konkurransestart, jeg tror vi lar det ligge med det.

 

Dag 1, lørdag

Vi blir mer og mer rutinerte for hvert år. I år lå vi klare på vannet en halvtime før defileringa, taklene var lina på relingen og agna var kutta opp. Problemet var bare at vi endra planen i løpet av den halvtimen vi lå i sundet. Ruta hadde vi lagt opp dagen i forveien, men etter litt diskutering att og frem valgte vi å gamble litt. Vi hadde fått flere gode tips seint kvelden før (dårlig tegn), og vi tenkte litt langsiktig. Kanskje treffer vi ikke på plasser vi ikke har testfiska selv, men da får vi alle fall gode referanser til kommende år. Den opprinnelige planen inkluderte flere plasser innenfor dette området, så det var ikke helt finger’n i lufta.

Defileringa var som vanlig en opplevelse i seg selv, med 60 oppstemte sportsfiskebåter side om side i putrefart helt til fløyta går og flere millioner hestekrefter sparker showet i gang. Vi lå optimistisk i frontsjiktet med Jera, Bakstikk og Navia ved siden av oss i det vi passerte femknopsskiltet. På tross av et 250 hesters dyr i hekken klarte ikke Floridabåten vår å holde følge i dønningene. Alle sier at båten tåler mer enn man tror, og hadde det vært min båt hadde jeg sikkert ofra enda mer. Men når det slår så det knirker og knarker i skroget er ikke jeg den hissigste på spaken. I halvannen meters motsjø holdt vi 17 knop i snitt utover.

Halvtimen seinere var vi på plass, og første stopp var sild. Om vi traff på den så ville vi slippe sirkuset inne i fjorden på søndagen, og samtidig spart en del transporttid. Det var flere båter som hadde samme taktikk, og de fleste gikk att og frem med ekkoloddet for å finne stimen. Vi lå først litt off, men kalte raskt opp Asmund i Master baiterz-båten (med mannskap på for anledningen 2, se julekalender), siden de hadde funnet silda her dagen før og virka å ha bedre kontroll enn oss. Det hadde de og hadde allerede plukka en tre-fire stk.

Master baiterz bare drar di (sild).

Da vi kom bort til dem så vi stimen på loddet med en gang, og det var bare å slippe. Bjørn var sildemannen i år igjen og flekka opp to stk on the double. Yess! Vi ga det 10 minutter, og fikk et par til, men 200 gram får holde. Neste stopp var hyse og øyepål. Her brant vi en time uten å få verken hyse eller øyepål, akkurat som spådd dagen før. Det var riktignok greit med fisk, både lusuer, sypike og sei, men ingen i bra size. En jokerhvitting på 370 gram dukket også opp, og ble vår eneste hvitting hele helga. På tampen treffer jeg en ny sildestim og får opp en som er litt større enn gjeldende, 220 gram. Neste stopp var kolmule, på en plass hvor Masterbaiterz hadde fått dagen før. Her lå Isola også, og en kjapp ordveksling viste at de hadde fått både hyse og blåkjeft allerede og var sånn passe i rute. Det var ikke vi. Kolmula gikk dritt, men på tampen (igjen), kom det opp en brukbar svarthå på 460 gram. Da slapp vi bruke tid på den seinere. Klokka var nå 13 og vi hadde fiska i fire timer. Beholdningen var ok sild, liten lusuer, liten sypike, ok hvitting, liten sei og ok svarthå, og en makrell på 580 som tok under oppsveiving.

Syv arter er jo brukbart, men med latterlig lavt snitt trengte vi flyt. Om man noen gang behøver flyt, så var det nå. Neste på agendaen var fjesing, rødknurr og slettvar. Her skal vi i teorien dra noen poeng. Det er igrunn bare fjesingen som er bankers, men rapportene vitna om mye rødknurr i år. Dessuten er det en magisk plass på alle måter, det er sikkert også grunnen til at det er køfiske her. Langt pokker sør i nedre Telemark langt fra fastlandet, og en liten evighet fra Langesund, på kanskje 200 ganger 200 meter ligger det jevnt 10-15 båter gjennom hele dagen. Likevel, alle bare drar di. Nå var det ikke like texaco her som i fjor, på fjesingfronten hvertfall. Vi fikk en 4-5 fjesing, men alle var alt for små. Det pleier å være bankers med 300 gram+, men ikke i år. 150 gram var største vi endte opp med her. Men rødknurren var i støtet, vi fikk to stk. Bjørn flekka opp den første på kastetakkelet (c), dog var den bare 140 gram. Litt seinere drar Adrian fenknot nr. 2, og en gledelig ny art. Denne var litt større, og med 245 gram og drøye 40 poeng var vi i grunn ferdige her.

Fin five!

På siste driftet slo det til igjen (nesten), da Bjørn flekka opp en slettvar – den minst tallrike av de buktas tre karakterarter. Dessverre var den under minstemålet på 30 cm, og ergo 0 poeng. Store deler av tiden på denne plassen ble brukt med en duppstang ute etter horngjel. Vi husket å dra den opp for hvert flytt, og vi dro også 4 horngjel på den. Dessverre var alle akkurat kommet ut av egget og var såvidt over 100 gram.

0 poeng. FU world.

Vi hadde svidd av 1,5 time på denne plassen og måtte videre. Nå skulle sandflyndreplassene fra dagen før levere. For å ta en lang historie kort, de leverte ikke. Det var tilnærmet klinisk der vi hadde mye jazz dagen før, og vi fant vel ut midt inni der at vi hadde glemt å sjekke tidevannet. Sandflyndre er av flatfiskartene som er mest avhengig av rett tidevannssyklus for å være i støtet, og vi fiska på den værste tida. Adrian lykkes å hale inn et lite frimerke rett over minstemålet, og jeg økte fjesingen til 255 gram. Når den teller går tida går så innihampen fort, og vi hadde ikke mye tid igjen. På callingen hadde Asmund og di snakka om torsk på 3 kg, så mange man ville, og vi punsja inn koordinatene. Vi fant ut at vi rakk å stoppe der på vei inn. Vi rakk 10 minutter på spotten, og ja, det var mye torsk, men 1195 gram var alt vi makta. Klokka var blitt 17 og vi måtte sette kurs for kai og innveiing.

Følelsen var sånn halvveis etter dag 1. Vi hadde 13 arter, noe som er brukbart. Men de fleste arten hadde svært lav vekt, og et par av artene skulle vi fiske på søndag. Det er aldri gøy å veie inne små individer av arter man skal ha på søndag, best å bare dra alle målretta. Men som et lag som på ingen måter har ambisjoner om å nå toppen med det første må vi ta til takke med de poenga vi kan skrape sammen. Poengsummen 477 imponerer ingen, men 32 plass av 64 lag er et stykke under der vi bør ligge i følge oss selv. De andre to laga hadde samme følelse som oss, ikke helt bortreist poengmessig, men latterlig langt nede på lista. Vi hadde en jobb å gjøre. Bjørn og jeg så på hverandre med oppgitthet i blikket. Greit, nivået er latterlig høyt i år, men det svir litt å være listefyll så til de grader. Samtidig er det også slike øyeblikk som får meg til å ville satse mer. Som pusher meg til å ta enda et steg. Her fisker folk superbra, dette bør vi også klare, dette er vi mer enn kapable til, og det står kun på innsats. En dag dere..

Asmund med grom blåkjeft etter dag 1.

Dag 2, søndag

Utror kl. 7 er like helvete hvert år, spesielt for de av oss som ikke liker å legge seg klokka ti over halv ni. Lørdags kvelden hadde fortonet seg nokså rolig til oss å være, og de fleste var i seng før kl. 01. Adam var til og med edru. Jofl derimot var tro til tradisjonen og tok en bytur for å roe nerva før siste fiskedag. Han fisker best med hodepine og smale øyer i følge han selv. Sebastian er med på alt som er gøy og ble med på følget ned til “byen”. Pappa Kilde-den-eldre var også innom for å se hva det gikk i, og er forsåvidt også med på alt som er gøy. Spesielt siden han ikke skulle opp kl. 05.30.

Alle tre laga var fulltallige og tagga for en ny og givende dag på sjøen. Værmeldinga var halvgrei, det vil si rolig fra morgenen av og skya og blåsete ut over dagen. Ti på syv lå vi stand by i sundet og venta på ledebåt. Det gikk ledebåter begge veier denne dagen, innover til de som skulle på sildesirkuset, og utover for de som hadde plukka arten på lørdag eller ikke ville på sirkus. 10M+ var i sistnevnte kategori, sammen med overraskende mange andre båter. Vi hadde ett problem med dagens rute, og det var at vi måtte utpå idag også. På grunn av gårsdagens spontane ruteendring var vi avhengige av å hente blåkjeft. Dette er karakterarten i Langesund, og gir som regel bra med poeng. Vi kunne droppa den og kjørt hele innaskjærsløypa, men vi måtte ut å hente blåkjeften. I tillegg til å ha delmål for hvert år vi deltar, poeng-, arts-, og resultatmessig, så må det være et mål å veie inn blåkjeft. Det er lett å spekulere om sluttresultatet hadde endra seg om vi kjørte opprinnelig plan lørdag, men alt i alt tror jeg det var greit.

Nevnte jeg ordet “hente” i forbindelse med blåkjeft? Jodu, vi har jo rimelig koll på arten, også her nede, men hente blir feil. I 2014 skulle vi også bare hente, da tok det 2 timer. I år tok det 1,5 time, så det var en forbedring ihvertfall. Men det er typisk at når man skal ut å hente, og er avhengig av å få arten, da er den vrien. Men i år dukka det opp en bonusfisk ute på blåkjeftplassen, nemlig vassild. Vi visste jo at Isola m. fl. hadde fått de her tidligere, men som stimfisk flest er de vriene å lokalisere og ikke en art vi har prioritert med vår begrensa elektronikk. Foruten artsliste-Martin med the Hoplands og Tv2 på slep, var det oss i 10M+ og Bubble boyz som var i samme område søndag formiddag. Vi kalte tidlig opp Bubble boyz og hørte om de hadde fått noe blå. Det hadde de ikke, MEN de hadde fått 50 poengs sei, svarthå, lange og plakettkolmule.

Sverre med misunnelsesverdig stor kolmule.

På det tidspunktet var det 4 fisk flere enn oss, og vi ble relativt oppgitte. En time og tjue minutter ut i konkurransen napper det endelig på skikkelig vis, og Bjørn flekker til. – Dette er blå. Det ER blå, kommer det fra baugen med rynka bryn og tendens til neseblod. Bjørn bør vite hva han snakker om, han har tross alt dratt flere snes av arten i Trondheimsfjorden de siste åra. Samtidig som Bjørn sveiver kontrollert rekker jeg å kroke og miste noe som mest sannsynlig er blåkjeft, og trolig har vi funnet steinen de står ved. Noen minutter seinere kommer top shot og Adrian er klar med håv. Det ropes “blå”, og “stor blå”, og så er den i håven. Øyeblikket blir veldig likt det i 2014, og det klemmes og high fives. Dette er Bjørn bygd for. 1265 gram og 84 poeng.

 

2x stor i kjeften.

Meldinga fra Jofl og gutta hadde kommet bare 10 minutter før dette, og i stede for å peise innaskjærs som planen var, dro vi bort til de for å prøve å bitre kolmule. Vi sveipa forbi de og de melder om 5 meter over bunn på 180 meters dyp i transektet ovenfor. Så sagt så gjort, og det tar ikke mer enn 10 minutter før vi kjenner ristenapp 5 meter over bunn. Kontrollert som f** blir fisken sveiva oppover vannlaga, og det er ikke noe tvil om hva det er. Det vil si, det er garantert kul fisk. Ikke hai, ikke lange/brosme, og ikke sei. Bare jevnt halvlett med et par dirreseanser. Det viser seg riktignok å ikke være kolmule, men derimot en vassild. “Guldlax” ropes det i front i det den seiler inn i håven! Samtidig sveiver både Adrian og jeg på tilsvarende fisk. Vi kan bare håpe at det ikke er en ny vassild, selv om oddsen er dårlig. Jeg mister min fisk midt i sjøen, men Adrian får opp sin. Det er (dessverre) en vassild det og, men som glede i skåret er det ny art for minstemann.

 

Guldlax aka jazzsild aka bonusstinte.

 

Feil art aka ny art.

To av dagens 7 timer er blåst, i tillegg til halvtimen i transport ut. Nå venta en halvtimes transport inn, og så kan vi ta fatt på innaskjærsfiske, endelig får en nesten si. Det er jo her vi er kjent. 4 timer er i korteste laget, og vi fikk også svi for det. Første stopp inne er berggylt, lyr og sypike. Bjørn kjører aktivt lyrfiske mens Adrian og jeg gutser leppefisk. Vi bruker en halvtime på denne plassen, og da har vi dratt opp en alt for liten blåstål (men gidder ikke legge mer tid på denne), samt en sypike som er 50 gram større enn gårdagens, en lyr på rett over kiloen, og til slutt en grei nok berggylt på 865 gram. Greit stopp, ikke knall, men greit. Neste på planen er brungylt. Her skal vi være gode. Vi har mange plasser, og har ikke en gang testfiska i år. Vi gambler og velger en plass hvor Adrian og jeg fikk 2 over 250 gram i fjor høst. Her får vi bare små lusuer, sei og makrell. Det ligger og flere andre båter rett ved oss, så det spørs om denne plassen er litt for kjent. Tre kvarter seinere gir vi f* og reiser til bankersspotten. I 3 meters dønninger og skum på alle kanter får vi manøvrert oss på plass og klarsignalet går. Det tar 2 sekunder fra heklene når bunn til både Adrian og jeg har fisk på, og 3 minutter senere ligger to brungylt i båten. Check. Men akkurat den størrelsen vi visste, dvs. litt i underkant. Vi ga det et kvarter til og dro opp en tre-fire til, men det virker som 175 gram er maks på den plassen.

Neste stopp skrubbe. Her bare dro vi inn en 90-poenger i 2013, rett etter å ha sagt oss fornøyd med en 60-poenger. I 2014 måtte vi nøye oss med 48 poeng, og i år ble det 42. Men ok. Over snittet for oss. Dro inn en horngjel på duppstanga her og, men den var om mulig enda mindre enn de på lørdag. Det var nå 1,5 time igjen, og vi bestemte oss for å droppe fløyfisk, selv om vi garantert hadde fått den i år, nå som vi ikke hadde prøvefisket etter den. I stede satte vi av resten av tida på gapeflyndre. Det gir litt ekstra trua at man drar en plakett året før på arten, men det hjelper så lite når du fisker effektivt i en drøy time uten annet enn små torsk og hvitting. Ganske sikker på at jeg hadde den på et par ganger, men hang ikke hele veien. Vi håpet i det lengste på en siste liten magic moment som i fjor, og pusha den til kvart på to. Men det ville seg ikke. Over sundet var det nå blåst kraftig opp og vi hadde i grunn bare tida og veien til innveiinga. Vel inne i sundet var det båter som kom etter oss også, så vi var innafor tida.

Ok. Beholdningen ble 7 nye arter, pluss en forbedring (sypike). 381 poeng. Følelsen var litt det samme som lørdagen, og litt det samme som i 2014. Ett ord beskriver følelsen: Arbeid. Arbeidsfisk. Ingen særlige bonusfisk, og ingen riktig poengsanker. Vi gjorde en jobb, og ble greit belønna. Men vi hadde aldri flyt. Men så er det sikkert noe i ordtaket “de gode har flaks”. Da var vi isåfall veldig gode i 2013, eller kanskje det var Black Pearl som bidro med karma den gang. Man kan hente en del på god båt, gode takler og god fisketeknikk, men det er ingenting som slår grundig testfiske. Og det må det bli mer av skal vi fortsette progresjonen.

Ja for det ble faktisk progresjon, for vi nådde alle tre måla vi satt oss. Vi sneik oss akkurat innafor topp 20, vi veide inn 20 arter (mot 19 i fjor), og vi endte opp med 858 poeng som er 100 poeng mer enn i fjor. Som en illustrasjon på årets skyhøye nivå hadde årets poengsum hold til 11 plass i 2014 og 9 plass i 2013. Kanskje var fisket generelt godt i år, men jeg har mer troa på at folk blir flinkere rett og slett. For å holde følge må vi bare bli flinkere fortere. Vi får se. Det er ett år til neste gang. Og det eneste som er sikkert er at vi deltar også i 2016!

Vant gjorde maskinene i Team Fladen Navia Lowrance, med rekordsummen 1526, rett og slett et svimlende tall. På de neste plassene fulgte Abu/Humminbird, Bakstikk og Isola Lowrance. NKML Bubble boyz endte på 25 plass, med tidvis defekt båt og mye utur. NKML Master baiterz endte på 28 plass, som de som debutanter bør være greit førnøyd med. Asmund dro til og med med seg to plaketter, en for en grom blåkjeft på over halvannen, og en for øyepål. Sverre dro plakett for kolmule på 550 gram, og Bjørn dro plakett på vassilda. Med andre ord, stemninga ble grei på premieutdelinga likevel. Jeg fikk delta på premieutdelinga kun via snap, for båten måtte tilbake til Mågerøy og frisk bris fra sør er ikke bygd for Floridabåter. Men det gikk greit det og.

Takk for en fantastisk langhelg i Langesund alle involverte! Til alle tre NKML-laga som bidra til topp stemning på sjø og land, til Team Isola og svenskene, som alltid er rause med sin kunnskap. Takk til Trutta som gjennomførte nok et flott arrangement, og takk til klubbhusansvarlig Morten for topp boforhold. Og takk til alle som kom innom klubbhuset i løpet av helgen, håper å se dere igjen til neste år!

 

Se video av turen fra NKML Master baiterz’ perspektiv, samt en snutt av utror filmet av Bjørn. Dessuten kan en seanse fra chilismakingen ses på Asmund Aasheims Fb.