Flatt hav og god stemning, men det ble brosme og atter brosme på både opphengere og slep. Så lenge det iallefall svømmer både spiss- og svartskate i fjorden tør vi ikke å droppe slepene, men kanskje det kan være en idé med opphengere lenger opp? Ka veit vel æ. Vi fikk vel fisk på hvert nedslipp, der de minste brosmene på rundt 3-4 kg konsekvent tok på mine øyepålagna kroker. 4300g holdt faktisk til pers for lille meg. Sven fikk noen større, men toppa det egentlig på første nedslipp med 10+ og ny pers.

Med stampen full av brosme putret vi inn til land, (Bokstavelig talt, pga. motorproblemer), noe som tok litt tid. Urutinert som jeg er var jeg sliten både i armer og rygg, men hadde fått blod på tann. Gummibåten lekker luft, og har blitt nedprioritert i sommer, så for første gang på mange år planla jeg en fisketur sammen med min far.

Pappa er ikke veldig glad i å fiske, men han har båtførerprøven og tilgang til billig leiebåt via jobb. Etter litt forhandling i hjemmet ble vi enige om en liten tur sist mandag kveld.

Eller.

Vi PLANLA en tur, men denne måtte utsettes på grunn av et teorikurs på trafikkskolen. Så hadde det seg slik at jeg møtte opp på feil trafikkskole og endte opp med å være over en time forsinket til nevnte kurs. Jeg la merke til at det var vindstille, kikket på klokka, og etter flere telefonsamtaler frem og tilbake var jeg og pappa på vei i bilen ned til byen. Pappa var noe oppgitt over sin vimsete sønn, men fornøyd med å slippe å utsette turen til Onsdag, og jeg var veldig opptatt med å telle opp flerfoldige favner med 0,70 i passasjersetet og kikket nervøst på tidevannstabell og klokke.

Full fjære klokka 20:07 betød at vi, eller jeg, for å være helt presis, rakk å få fisket i det tidsvinduet som statistisk sett har gitt flest skolest på målrettet fiske. Det er ikke mange år siden skolest var en random fantasiart. En art det var helt naturlig å mangle som artsfisker, men de siste årene har mange fått dem på målrettet fiske. Da spesielt i området rett utenfor Trondheim, men også ellers i landet. Et mønster har begynt å åpenbare seg, noe Bjørn oppsummerer fint i sin rapport fra ifjor. Ellers litt anbefalt lesning her, her, her, og her.

Laaaaang søkkefortom, flere kroker, og langt mellom hver krok er ikke barebare å knyte i bilen. Men jeg begrenset meg til tre kroker, dreit i svivler og fikk til noe som funket.

De mest passende krokene jeg hadde med var 3/0 semisirkler fra Owner. Egentlig beregnet for slukfiske, men ypperlige til agnfiske og. Disse ble agnet med hel reke og en liten makrellbit. Kunne med fordel brukt større kroker dog.

Pappa kjørte båt, og ved hjelp av Navionics på mobilen prøvde jeg å lede ham i retning noen punkter jeg hadde fått fra Christer Gjøvaag. Til tross for blikkstilla gjorde mye avdrift fisket utfordrende for en uerfaren fiskeskipper og en fisker som trives best med lettere utstyr på grunna. Jeg klarte å holde bunn, men måtte slippe etter endel snøre, i tillegg til at Pappa prøvde å kjøre opp mot strømmen noen ganger. Fikk fiska noenlunde effektivt altså. Napp var det noe verre med. Var dog veldig fornøyd med å slippe hågjel og svarthå.

For ikke å bruke opp fisketid på sveiving og nedlipp pusha jeg lengst mulig, og til tross for at jeg faktisk hadde kjent noe som kunne vært napp fortsatte jeg det siste driftet nedover en skråning på 300 meter. Klokka slo 21:15 og Pappa ville inn igjen. Etter gammel overtro telte jeg ned fra 10, 9, 8, 7…. før jeg strammet opp kontant og begynte å sveive. Men vent… Her var det jo fisk, eller? Snøret sto skrått ut fra båten på grunn av avdrift, så jeg turde ikke være sikker. Mumlet noe om svarthå når pappa spurte. Sveiva jevnt, og kjente kaaaanskje noe som kunne vært hoderisting på vei opp. Forventet egentlig at det skulle bli lettere så fort jeg fikk inn endel snøre. Men det ble det ikke. Så dukket sjokkfortommen opp som av intet.

*klikk*

“Visst faen er det fisk”

“…”

“ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ”

“d e faen mæ DEEEEEN!!!”

“ÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ SKOLEST FYFAN”