2019 er plassert i arkivet, og tradisjonen tro bruker jeg kjipt januarvær til å skrible sammen en liten oppsummering av fisket mitt i året som gikk. Året i år, skiller seg veldig ut fra alle de andre årene det siste tiåret. Årsaken er ganske lite fiskerelatert, enn så lenge. Det ble allikevel mange fine fiskeopplevelser og et knippe fisk som går inn i mine personlige historiebøker.

I fjor vinter ble nemlig hverdagen slik Maria og jeg kjente den, rotert opp-ned. En liten tass ved navn Storm kom til verden. Det ble en spenstig ankomst på alle måter, men heldigvis var det en frisk liten gutt vi tok med oss hjem fra sykehuset. Den nye generasjonen Florø, satte naturlig nok en ganske stor begrensning på fisket i året som gikk – både til glede og frustrasjon. Frustrasjonen er for alle dere andre sportsfiskesmåbarnsforeldre eller småbarnsforeldre generelt, ganske åpenbar. Tid og overskuddsenergi flyter ikke akkurat over i det utdelte livsglasset. Man må gjøre noen ganske kraftige prioriteringer. Denne bolken, med solide kutt i egentid, er også noe som har vært grunnlag for det positive, om man ser bort fra de helt åpenbare positive opplevelsene ved å videreføre 50% av sitt arvematerialet til en ny verdensborger og muligheten til å følge ham daglig gjennom livet fra helt blanke ark. Prioriteringene av tiden min til fiskehobbyen, eller nærmere livsstilen om du vil, har også gitt meg et nytt syn på hva som virkelig er det beste med det hele. Det første som går ut er de halvtamme hyseturene i veldig lite optimale forhold, hvor du sitter igjen med søkkblaute klær, mindre kred i heimen og en håndfull halvslunken småsei. Det neste for meg var noe av «dugnaden» til fiskemiljøet. Dette har for meg stått veldig sentralt i store deler av det tiåret vi nå har lagt bak oss. Artikler, aktiv på sosiale medier-grupper/forum, guiding av kjente og ukjente fiskere, tilnærmet daglig svare på spørsmål fra ukjente mennesker via mail og sosiale medier, foredrag rundt i de fleste hjørner av landet, TV og bidrag til arrangementer. Alt dette har stort sett vært og er kjekt å bidra med, men det tar også mye tid. Og tid er den nye begrensningen som man ikke kan kjøpe, og som virkelig betyr noe. Et annet aspekt som havnet på not to do-lista, var spontane langreiser etter småarter som dukker opp i kriker og kroker i fiske-Norge. Har hatt det vanvittig gøy med en del slike turer, men igjen, når tiden ikke strekker til så kjente jeg fort at det ikke var disse turene som var viktigst for å fylle opp energitanken.
Plutselig satt jeg igjen med noen hovedpunkter av arter, fisketeknikker og turer som betydde litt mer. Essensen av interessen min om du vil. Spennende satsinger på nye arter og steder hvor det finnes lite fangster og kunnskap fra før, gode venner med på tur og sist men ikke minst; lokale turer på Trondheimsfjorden fra ingen ringere enn Black Pearl 2/O. Helt svart-hvitt er det selvsagt ikke, men synes jeg har greid å holde dette fokuset ganske bra. Med et slikt fokus på fisket mitt og litt mer avstand fra det som kanskje har blitt mer et «jag» innen sporten vår, har det hele også blitt litt mer behagelig synes jeg. Enklere å koble mer av fra interwebben og roe ned litt mer med egne sysler som gir meg energi. Begynner jeg å bli voksen? Dette er noe jeg skal prøve å bli enda flinkere på i 2020, si nei og prioritere det som virkelig betyr noe for meg. Prioritere det som gir meg mest energi og glede, sammen og i samspill med familien. Livet er hele tiden i utvikling og takk og pris for det. Og jeg kommer definitivt ikke til å gi opp alt jeg nedprioriterte i år, men alt til sin tid. Kanskje blir det om noen år å gå enda mer tilbake til røttene, med en liten Florø-kompis ved min side, og gjenoppdage alt det fine med fiskingen helt fra starten på ny. Tiden vil vise.

Men dette skal jo ikke være noe pappablogginnlegg, så over til den tradisjonelle oppsummeringen av noen høydepunkter fra året som gikk. Lokalt fikk mitt vanlige «årshjul» fokus. De store vinterbrosmene som avveksles av de store gytelangene mot våren, isfiske og NM i sjøisfiske, kosefiske etter blåkjeft, høstlige småøkter etter skolest, høstfiske etter lysing og havål, ispedd forsøk etter lokale arter jeg mangler og som jeg vet finnes her. Det vanlige altså. Det eneste som gikk litt på en smell i 2019 var det tradisjonelle jiggfisket etter stor lyr fra land. Noen få turer ble det, men kollisjon med fødsel og første tiden som pappa, var trumfkort nok for å la det være denne våren. Kanskje jeg får mer tid til dette i 2020? Håper det, for stor lyr er gøy!

 

Selv om jeg nesten fullstendig kutta ut foredrag og den typen aktivitet i 2019, så ble det litt bidrag til formidling. NM i sjøisfiske ble gjennomført som normalt, og vi fikk til og med konkurransestart på Lygnin med tilhørende særdeles enkle boreforhold på isen..
Det ble også tid til å bidra på barnas sjøfiskedag på Piren i sentrum sammen med TOFA og TJFF, som jeg også var sammen med å utforme en sjøfiskeguide for Trondheimsfjorden. 2019 ga også mulighet for litt bidrag til andre produksjoner. Blant annet fikk vi noen små skateklipp inn til NRK Ut i naturen med både hvite og svarte flyndrer, det ble en egen innspilling med NRK for Norge i dag, innspilling av podcast med Jakt-&fiskepodden og noen små bidrag inn til den viktige produksjonen om Førdefjorden til Brødrene Neteland. I tillegg så var det veldig gøy å være en del av Battle of Arctic som gikk våren 2019 via Hooked-TV. Dette må uten tvil være den kuleste norske fiske-TV produksjonen som er laget, så for dere som av en eller annen grunn ikke har sett den; Anbefales!

 

Battle of Arctic

 

I den siste delen må jeg ta med det som skjedde av påfyll av nye arter i året som gikk. Ikke overraskende var årets NKML-ekspedisjon involvert her. Den turen, hvor vi som regel drar nordover i landet på søken etter noe stort, sært, nytt, smått og som regel sjeldent. 2019 var intet unntak. Dette er en av de turene jeg virkelig setter høyt. Ikke bare fordi vi som regel drar til et sted med fantastisk natur og muligheter, men også fordi vi som regel drar med meget hårete mål med en gjeng som lar særdeles lite være opp til tilfeldighetene. Ikke noe henteturnè eller bingosatsing på impuls, men nøye planlagt ferd til et felles sært mål, som vi veldig ofte har fått til. Helt eller delvis. 2019 bar det ut til enorme dyp ved den berømte Prior-kanten. 1000 meter under kjølen, 3 båter og 7 mann. Uttellingen var langt over det vi kunne drømme om. Det store overordna målet var å få denne isgalten vi alle hadde lest om for 20 år siden, med håp om å snuble over stor blåsteinbit som kun var fanget en eneste gang på stang fra fastlands Norge. Selv om fiskecampen og båtene var noe av det dårligste jeg noen sinne har vært borti, så fikk vi det til. 20 isgalt, 2 digre blå vannbøffel og flusst i blåkveite, avsluttet med en skikkelig fest NKML-style. En perfekt tur i godt selskap der altså. Mener det ble tatt en del annen bra fisk også med både kveiter, stor torsk og sei, store uer og sikkert noe annet. Det havnet selvsagt i skyggen, og var mer en ren nedfisking, matauk og kos etter et par-tre hinsides fine dypøkter. Årets virkelige høydepunkt. Kan vel også slenge på at vi fisket på et flak med ca. 100 pukkelaks en av dagene vi var inneblåst. Uvirkelig å se så mange prikkete halefinner danse i overflatespeilet, og ikke minst se Irvin med enhånds fluestang stå å piske i 10 timer i strekk. Usikker på hvilket syn som var mest spesielt, men resultatet endte der. Synet av dem. Hørte jeg 2021?

Ellers var dette silens år. En særdeles viktig byttefisk for veldig mye langs kysten vår, som ellers stort sett kan være en frustrerende artsgruppe for fiskere med ytterst sære preferanser til hva som anses som underholdning i hverdagen. Jeg hadde før i år aldri fått noen av disse artene korrekt kroket, og må vel også innrømme at forsøkene mine har stort sett vært meget halvhjertet. Noen kast med det beste tilgjengelige i baggen når jeg tilfeldigvis har kommet over dem. Ikke trodde jeg at dette året heller skulle bringe noen av disse fiskeartene inn på lista mi, kanskje spesielt ikke i år. Dette kunne jeg med rimelig høy sikkerhet si at jeg ikke kom til å prioritere i et år med presset fritid. Tobis er liksom ikke helt der. Og om jeg jeg så hadde kunnet sett inn i den berømte spåkula, og fått vite at i år skulle det bli fast tobis i enden av taumen. Ja da kunne jeg nok satset en god slant av sparekontoen på at dette var en storsil, maksimalt en heldig småsil i storsilstimen. Men den gang ei. 2019 skulle vise seg å bli havsilens år. En sil-art de færreste i befolkningen har hørt om, og enda færre har sett live. Plutselig var hele vestlandskysten full av dem. Fra Kristiansand til Trøndelag. Observasjonene dukket opp en etter en. Havn for havn. Og sted for sted kunne etter hvert bekrefte at det var snakk om havsil. De bekreftes også utover øyriket i Trondheimsleia, og jeg står med hendene fulle av babybjørn-stoler, barnevogn, hundebur og partypakker med bleier, som jeg etter beste evne prøver å stable inn i stasjonsvogna i beste pappastil. Vi skal på langtur i 3,5 uke til Østlandet på familieferie, i trygg avstand til observasjoner av havsil og garantier om tynt med fisketid. I utgangspunktet har jeg lagt fra meg dette jaget om å kaste meg rundt etter en liten raritet som dukker opp i en avsides havn sør for lyrsnibå. I et livslangt fiskeprosjekt for meg selv, så har jeg innsett at jeg har all verdens tid til å oppleve alle disse småartene. Alt til sin tid. Denne luringen stilte seg derimot noe annerledes enn tangsnelle og tungevar. Den har nemlig ikke blitt observert i slike tall langs kysten siden 60-tallet. Det er altså potensielt snakk om en fiskeart som jeg ikke har noe garanti for å få mulighet til å fiske på igjen. Akkurat det kvernet godt i både fiske- og biolognøtta mi. Med 10-15ms meldt lokalt i Trøndelag og jevnt regnvær, var kikkfiske før reise her uaktuelt. En liten stemme baki skolten hvisket også at det var god sannsynlighet for at når jeg returnerte til Trøndelag en snau måned senere, så kunne det hele være borte. Jeg fikk rett. Derfor var jeg glad jeg gjorde den marginale feilkjøringen ved Klett og endte opp i Molde på vei med Skodaen fra Trondheim til Skien. Kanskje ikke en optimal kjørerute med en på 4mnd i baksete, en mindre silintressert hund i bur og en heldigvis tålmodig frue ved min side. Innerst i en fjordarm sto silen så tett at en nesten ikke skulle tro det var mulig. Stimen hadde et areal som en håndballbane og var 7 meter høy. Jeg fikk skyss ut av lokalmann Daniel som for øvrig var første mann til å fange disse rakkarne, og etter få minutter var silbøtta full. Min første sil, ble altså overraskende nok en havsil. Fisket ble avsluttet etter et kvarter, noe som var nok til en ammerunde for junior i baksete og en akseptabel pissepause for Jazz. Det hele ble frivillig bøtelagt med innkvartering på Åndalsnes sitt fineste hotell og med full middag på familien. Jeg endte den kvelden ved å sitte på et hotellbadegulv med en lunka chili blonde, og telle ryggfinnestråler, ta bilder og føle etter tenner i ganen på fisk under 4 gram. Helt A4 har jeg altså ikke blitt.

Silfesten var allikevel ikke slutt. For etter jeg kom tilbake til trønderhovedstaden etter en lang og nesten fiskefri ferie, dukket det som ventet opp pukkelobservasjoner her hjemme også. For å gjøre pukkelhistorien kort, så endte det med å se en lokal gutt komme syklende ned til brua ved utløpet av elva, slenge ut ei gammel atomsild som han pilka vertikalt med i blinde, før han slengte opp en liten hannpukkel, tredde den inn på sykkelstyret og rullet videre hjemover bortover grusveien. For min del og resten av trønderbataljonen som var på tur da, endte det med nullnixrabarbratrix denne runden. Helt tomhendt skulle vi allikevel ikke dra, da det viste seg at et par hundre småsil hadde rotet seg opp i elvemunningen på fløende sjø. De gjorde visst det her, i søken på små mysider. I utgangspunktet syltynt å fiske på, på 50cm dyp, men Kay Arne Olsen gjorde et meget smart grep som skulle vise seg å være effektivt. Ultralett boltrigg med mysis som agn var tydeligvis medisinen her. Plutselig kunne jeg notere meg nok en art på lista og til fryseren til NorBol-prosjektet.

 

Når jeg ser tilbake på fiskeåret som gikk, så må jeg for all del si meg fornøyd med uttellingen. Og om jeg skal prøve å tippe noe for året som nå venter oss, så vil jeg tro at antall fiskedøgn vil havne noe i samme kategori, kanskje enda litt mindre siden jeg nå bruker første kvartal til pappaperm og koser meg med en ivrig pjokk i rivende utvikling hjemme. Gleder meg allikevel mest til lokalturene i egen skute. Både alene, med familie og med gode venner. Det er der fiskingens virkelige innerste gnist ligger for min del har jeg nå lært. En ting som manglet i fjoråret, var årets langetur med bestekompis Kenneth. Den turen havnet i den altoppslukende fødselsteinå. Det skal det forhåpentligvis bli en endring på i år, eller hva Kenny? Ellers blir det sikkert et og annet sprell utenfor hjemmebanen, og jeg må jo si jeg er litt spent på hva som blir reglene ved årets makrellstørjefiske. Det står jo ei rigga skute i Stord traktene som skriker etter en suksess med Team BigBlue..

Til alle jeg har dratt på tur med i 2019, takk for turen! Skitt fiske i 2020.