«Gummibåten med Veg og Bøe»

Jeg og Sindre hadde snakket om å fiske i helga, men potensielle planer befant seg overalt fra Løgninfjorden etter piggskate til ilsvika etter kloskate. Influensasyk bedre halvdel begrenset rekkevidden slik at førstnevnte alternativ lå utenfor, og kystmeite var vi ikke helt i humør til. Pent værvarsel ble redningen, og vi bestemte oss for å børste støv av gummibåten jeg overtok etter Bjørn ifjor.

Dagen etter, altså lørdag, plukket Sindre meg opp i titida og vi satte kursen mot sentrum for å sette ut båten. Allerede før båten var på vannet støtte vi på problemer. Midt i pumpinga hørte jeg det knakk i plastikk, og pumpa sto dønn fast. Båten var uten luft og i et lite øyeblikk var jeg helt tom for tro på at turen skulle bli noe av. Litt teip og lirking senere virket pumpa igjen, dog kun på halv maskin. Det tok lengre tid enn planlagt, men endelig var vi på vei, og putret utover fjorden i solide 6 knop.

Første plan for dagen var å «hente» kolmule. Tofte hadde sagt at de var dritlett, så det var ikke uten troa at vi senket agnede hekler ned på mudderbunn 60 meter under oss. Et knippe timer og like mange sypiker senere bestemte vi oss for en ny plan. Carl Oscar og Adam hadde skrytt av at det bare var å flekke opp blåkjeft tidligere på dagen, så vi kjørte ut og knøyt oss fast i dem for skitprat, berlinerboller og blå i fleng.

Der de nå hadde ankret opp var det dog dødt, med unntak av svarthå, så vi kjørte lengre inn igjen for å drifte på 100-150 meters dyp. Etter to drift med kun hågjel som resultat flyttet vi på oss, og siden avdrifta i overflaten var minimal lå vi i ro på ca. 120 meters dyp. Telefonen ringte, og idet jeg skulle ta den merket jeg et heftig ristenapp. Telefonen fikk ligge og tilslag ble gjort. Dette var ikke en hågjel!

Akkurat idet fisken nærmet seg overflaten kom båten til Calle forbi og fisken ble håvet. Fåååååår du nå blå. Art #70!

Det kan hende de gikk i stim, for mens fisken min ble veid og fotografert hadde han flere blåkjeftaktige napp, uten å få til å kroke dem. Det var ikke med vilje, men for å smøre det skikkelig inn at Sindre ikke helt hadde dagen kroket jeg en ny fisk 5 sekunder etter at søkket traff bunn. Dette viste seg å være nok en blåkjeft! Hakket større, dro denne fisken salter-vekta ned til kilosmerket. Akkurat da hadde Adam og OC dratt sin kos, og Sindre sveivet opp noe han skulle ønske han trodde var en blåkjeft, men som var enda en av mange hågjel denne dagen, så jeg gjorde et forsøk på blåkjeft-selfie.

1000g med go’fisk. 

Steike de er tøffe!

Resten av kvelden gikk ganske stille hen i gummiskuta. Hågjel etter hågjel, til og med en pigghå, ble lempet opp fra dypet, uten noe tegn til flere blå. Været var fint da, og hadde det ikke vært for at visste at vi var i starten av februar kunne dette like godt vært en kjølig sommerkveld i trivelige trøndelag.

Til slutt ble det mørkt, og vi satte kursen inn til land. Sindre med en ny art på lista over arter han skal fiske etter, jeg med en ny art på lista over arter jeg har fått og som jeg gjerne får igjen.

Takk for turen!