Med mange nye arter etter sommeren og tidlighøsten, så jeg egentlig for meg en treg vintersesong, og artsjakt først neste år. Slik ble det ikke, for helt ut av det blå fikk jeg høre at panserulke var tatt i Trondheim igjen, på samme plass som i vår. Denne gangen var det Jim Frode som hadde sikret seg arten etter noen timer med kikking. Jeg hadde gitt opp å skulle teste etter denne når Bjørn meddelte at de hadde forsvunnet tidlig i sommer, men med kaldere vann dukket de visst opp igjen. Jeg måtte ut.

Kort fortalt: etter å ha gått frem og tilbake på det aktuelle strekket og i timevis (ganske likt laksefiske igrunn, bare at det er uten å se om det er noe fisk der), fisket opp den samme lille vanlige ulka to ganger og lenge forsøkt å trigge diverse tang og rask til hugg, lå plutselig en replica av tyholttårnet i utkanten av lyset fra hodelykta mi. Jeg hadde kikket på samme flekk 15 sekunder tidligere uten å se en dritt, men nå lå den der klart og tydelig. En halv liten reke av ukjent art ble med skjelvende hender tredd på en alt for liten krok og 5 minutt senere med risting og mange bomtilslag satt den endelig og ny art (en mine kuleste så langt) var i boks. Hurra! Specimen var det jo også, forøvrig.

På samme tur kikket jeg endel rundt omkring, men lite liv som vanlig med unntak av små sei og torsk. Jeg merket meg dog at jeg observerte flere og mer tilgjengelige tangstiklinger enn tidligere. Sigve, som ikke har fisket på lenge, ymtet frempå om en tur påfølgende lørdag. Med lavvann som var ugunstig for gyltefiske, og generell stemning for sentrumsnært lett fiske, ble turen lagt til samme plass. Denne gangen i dagslys. Sigve manglet tangstikling, så jeg gikk for å sjekke om de var hjemme på samme plass som sist.

“Her e det en, Sigve! Rigg opp den minste kroken du ha…. Nei vent nå liiiiiiitt”

Dette var da vitterlig ingen tangstikling, men en nålefisk av noe slag. Alt for liten trut til #28, så jeg ringte Sindre med lovnad om muligheter for ny art. Sindre stakk turen innom for å dyppe tanagokroken sin , og med hans egne ord forløp det nogen lunde slik:

Sigve derimot, trakk det lengste strået idag, med to nye arter i form av tangstikling og vanlig fløyfisk. Greit nok det når man endelig plukker frem fiskestanga etter lengre tids dvale.

Etterhvert stakk vi hver til vårt, men jeg sørget for å rappe en tanagokrok fra skrinet til Sindre. Dagen etter skulle jeg legge ned noen timer til etter denne fisken som er tallrik sørpå, men som jeg aldri før har sett i Trondheimsfjorden. Vel vitende om hvor sære disse nålefiskene visstnok skal være, gjorde jeg sånn:

…. og fant noen sånne

Om dette er det samme som resten av Artsfiske-Norge refererer til som “mysis” vet jeg ikke, men jeg ser for meg at det nok er noe av det nærmeste jeg kommer nålefiskenes diett. Eksemplaret jeg hadde sett dagen før var dog lite nok til å spise dyreplankton, men jeg lot det stå til og sykla videre med et ørlite snev av troa.

Kom ned til brygga, fant fisken, og begynte å fiske på den. Selv hadde jeg ståltrua, men fisken derimot, hadde ikke fått med seg dette der den vimset apatisk rundt en kjetting uten å engang ense mitt eller agnets nærvær. Dette kunne ta en stund. Men så dukket en enorm kjeft ut av intet, en jævla hvitting! I et forsøk på å manøvrere agnet unna den klarte jeg å kroke et tau, og krokspissen knakk. Sigve kikka etter tangkutling, mens jeg følte meg fortapt et lite øyeblikk. Jeg ringte først Sindre, så Frank.

“Æ kjæm,” peip inn det fra Frank. I telefon etterpå avslo han glatt tilbud om å fiske på nåla, men han ville gjerne kombinere “dagen derpå-luftetur” med å supplere meg med ny tanagokrok (<3) og se om ikke han og Ida fant en tangstikling hver å fiske på. Tjuefem minutt senere kom de gående ned på brygga og rigget opp ei stang hver, mens jeg gikk tilbake til det som måtte være en kombinasjon av selvplaging og fascinasjon. Husket ikke om jeg hadde delt en myside i to eller om jeg brukte en veldig liten en, men det var såvidt jeg så agn og krok, og rundt agn og krok svømte fisken rolig rundt og snappet til seg noe jeg ikke kunne se med det blotte øyet, men som sikkert var mat. Jeg satt nå og holdt agnet dønn i ro innenfor fiskens synsvidde, og håpet på det beste. Helt ut av det blå svømte den rett mot agnet mitt og klarte på en eller annen måte å tre seg på krok og agn. Jeg brukte et halvt sekund på å summe meg før jeg gjorde tilslag bare for å prøve. Idet jeg så at fisken satt røsket jeg den til meg og kjente flerfoldige kilo lette fra skuldrene når den lå i fanget mitt.. "ÆÆÆÆÆ TOK AN! SE!" er vel en grei oppsummering av lydene jeg lagde. Jeg kunne ikke fatte og begripe at den satt korrekt kroka, men det gjorde den altså. Det viste seg i ettertid at det ikke var en tangsnelle, men en stor kantnål. Om det er lov å kalle den det når den veier 2,6 gram kan jo diskuteres, men liten kantnål er en helt annen art. Stor kantnål.

Dagens sitat: “Det e sånne marinbiologa, dem ska fisk opp verdens styggeste fisk!”
                              -Tilfeldig kajakkinstruktør

Update 24.10.2014:

Fikk spørsmål om ikke dette kunne være tangsnelle, og det er faktisk en diskusjon som har vært opp allerede. Både mens jeg fiska på den og etter at den var på land trodde jeg nemlig nettopp det, men for å forsikre meg spurte jeg litt rundt. Irvin var tidlig ute konstatere at dette var stor kantnål. 100%. Dette fordi truten er såpass mye tynnere enn selve hodet. Det er meldt inn flere små tangsneller i NM i Sportsfiske(f.eks denne på under grammet, meldt inn av Kim Rasmusse) som har tydelig forskjellig hodeparti fra min fisk. Øyets diameter i forhold til resten av hode og kropp har visst også bittelitt å si. Selv er jeg såpass fersk på dette at det eneste jeg har konkludert med selv er at: a) Den ligner ikke på bilder av tangsnelle, og b) lengde på snute utelukker liten kantnål. Sånn er det med den saken. Irvin, Bjørn og Jofl ble enige om at det var en stor kantnål, Rudolf Svendsen svarte vel også positivt. Som klubb kom vi i NKML frem til stor kantnål altså. Artsidentifisering av juvenile individer synes jeg selv er veldig vanskelig, så er åpen for innspill!